Kjære Estetikeren
Hele Norge strikker, men hvorfor strikker alle det samme? Og hvorfor er det så mye kjedelig? Strikkeinstagram (ja, det er en greie) består av unge jenter med titusenvis av følgere og likes, milevis av flott stylede bilder av pusete gensere i kanel, brunt sukker, sand, mandel, pudder og andre nyanser i beige og brunt. Å strikke selv handler jo om at man kan lage noe helt unikt? Men hvor blir det av mangfoldet?
Hilsen anonym strikker
Kjære anonym strikker
Ja, du sier noe. Der 80-, 90- og tidlig 2000-tallet bød på godt og blanda – søtt, salt og syrlig! – er dagens strikkelandskap ganske riktig som å skue utover Skagens sanddyner, eller ned i et grøtfat. Et velduftende sådant, må man kunne si, men altså et terreng båret av ideen om at nøktern, jordnær melange er tidens smak, mer enn fett, smør og spekepølse. Eller oversatt til håndfast strikkespråk: Mild Morgedalsnostalgi, sansen for søramerikansk urkultur (sjekk ut strikkegeniet Kaffe Fassett!) og 80-tallets nyjaponisme har måttet vike for rett og vrangt. For ull, istedenfor tull.
Nå finnes det selvsagt stadig massevis av farge- og mønsterglade strikkeoppskrifter, med ditto instagramkontoer og facebookgrupper. Og gudene skal vite at Husfliden har varene dersom du ikke bare vil gjøre dine hoser beige, men grønne, gule og BLÅ! Men her er det altså ikke garnutvalget som har fått det til å brenne i flettene dine, ei heller de ulike tilgjengelige oppskriftene, men den dominante ideen om hva som utgjør tidens hjemmestrikkideal. En strikk så pur og så bloggbar at den nesten, men bare nesten, ser ut som om avsenderen har laget den selv.
La oss derfor hoppe ned i grøtfatet, skyve urkorn og Ceylon-kanel til side, og dele irritasjonen din inn i sine respektive lag: Stil-agg på den ene siden. Flokkmentalitetsvrede på den andre. Vi tar en munnfull av den siste først, og så lar vi kjevene gnisse og gnure over en virkelig gammel tannpine: Den evig ambivalente dragningen mot likhet.
Når det gjelder likhet og likes, har jeg tidligere skrevet om hvordan like ting – lignende ting – generer butte, trivelige nett-tommeltotter og Instagramhjerter. Fordi gruppepsykologien sier at vi liker fine og spennende ting som fortroppen av fine og spennende folk har fortalt oss at er fine og spennende: Marmortopper, keramikk-kopper, en kurv med ull, et øre med gull. Ting vi har sett før, som siden ble glemt, og som brått vokser opp igjen som tettegress fordi noen har laget en gjenstandssamling som er så velkuratert og tidsbeksrivende at alt vi hadde, brått sier DA istedenfor nå, UT istedenfor inn, DATERT istedenfor normert. Med andre ord: Det er lett å følge trenden når den slår innover. Og det er vanskelig å la være.
Og her kommer vi til et todelt poeng: Med et flokkmentalitets-kritisk blikk er sjansen stor for at du ville ergret deg over ekkokammerkultur og etterligningsfest uansett tidsalder: «Blir det mer OL-nostalgi nå, så spyr jeg!» ville du kanskje sagt, eller: «Må alle strikke den helevets Per Spook-genseren?!» Sånne ting. Sånne følelser.
Dernest, og om vi atter vender blikket mot dagens strikketerreng, er det like sikkert at det finnes et stort estetisk mangfold, (jeg har trålt internett, og det har sikkert du også), som at den jordnære ull-looken leder an. Ergo hisser du deg ikke opp over at «alle» strikker og promoterer det samme – det gjør de ikke – men at den strikkeligaen du identifiserer deg med – alders-, utdannings-, kulturkapitalmessig – strikker og blogger på en måte som du ikke kjenner deg igjen i. Altså projiserer du dine strikkenormer på «ditt» strikkefolk, og lar deg skuffe over at de luller seg inn et ullent ekkokammer, istedenfor å uttrykke sine mange, herlige, ulike sider. Slik du og dine strikkefeller formodentlig evner.
Og så var det duket for din andre irritasjon: At dagens strikkedille er «kjedelig». Og hva betyr «kjedelig»? Hvorfor går gardina di ned når du ser ullvestens tilbakekomst gå sin seiersgang gjennom nettet, tredd over hvite skjorter og skjødesløst hår? Hvorfor myser du hatsk mot enkle, lysebrune røkejakker, naturhvite omslagsfrakker, spedlemmede singleter og noe så sympatisk som en lang, varm hals? Er det ikke i bunn og grunn veldig mange fine plagg her, da? Gode nybegynneroppskrifter, moteriktige variasjoner, og gamle, gode varianter enhver ullentusiast lett kunne puttet inn i garderoben? Jo, jeg synes det. Samtidig er det opplagt hva som mangler. Rent objektivt, og for deg.
For, som deg får jeg også klump i magen over hvor likt ideen om det enkle, jordnære og moteriktige formuleres. Bare ved å kikke på noen av Norges største strikkeinstagrammere, ser jeg den eksakt samme genseren (#swaterno8), den samme singleten (#camisoleno2) og den samme kragen opp, ned og i mente i gjærbakstkrydderpaletten du beskriver. Jeg ser dessuten en fotografisk stil som lukter Kinfolk lang vei – enkel skandiminimalisme, høy hvitbalanse, kvinneoverkropper i trekvartvinkel med bare munnen synlig i øvre billedkant. Bilder og produkter preget av en kollektiv, lettfattelig idé om at dempede farger og «nøytral» styling skaper en pastoral, anti-teknologisk estetikk som vil gi håp bortenfor internett og netthandel. Paradoksalt nok. Som ikke vil få universet til å revne, men tvert om hjelpe oss å holde på verdien av det humane, det såkalt tidløse, det rene, det suverene, det økologiske, det uklanderlige. Det som lukter av en pur idé om fortiden, og som derfor atter er NÅ.
Når det er sagt, er det også opplagt at en ny generasjon hjemmestrikkere har hatt behov for at den nye stilen ikke skal være for lik foreldrenes. Ikke for mønstrete, artig eller tradisjonstung, men lun, chic og ledig, og mer som noe fra museumsbutikken til Louisiana, enn fra mors strikkekurv, eller Dale of Norway. Du har fortsatt lov til å mene at den nye strikkeestetikken er gørr, men endringslysten må vi ikke forakte. Og dessuten – snart skal hjulet dreie igjen. Og hvem vet, da kan det være du og dine spektakulære raggsokker som står i sentrum.
Når du hisser deg sånn opp, har jeg altså følelsen av at det ikke er estetikken, så mye som symbolikken og trendlogikken, som vekker refselysten. Tilstedeværende av en knallhard, retningsgivende norm som virker desto mer overhengende fordi den er pakket inn i mykt garn og duse toner. Og det handler om Instagram-irritasjon: Formatets evne til å gjøre alle katter grå – eller beige – siden de poppeste bildene er de som fyrer opp lykken over gjenkjennelse. Grøt liker vi, og grøt får vi.
Med mangslungen hilsen, Estetikeren
Har du spørsmål til Ragnhild Brochmann, send til estetikeren@morgenbladet.no