Huslingvisten

‘Kanskje jeg burde snakke annerledes, ass’

Kjære huslingvist. Som barn av en drabantby vest for Oslo følte jeg tidlig behov for å urbanisere meg ved å legge ass til de fleste setninger. «Kjipt med lekser, ass», kunne jeg si. Da følte jeg meg som en i filmen Schpaa. Jeg legger merke til at ass fremdeles er hyppig brukt, både blant urbane tenåringer og meg selv, både i fritiden og på jobb. «Fin skjorte, ass, Bernt», sa jeg på kontoret forleden, og skammet meg. Jeg skriver det også i meldinger, noe ingen av vennene mine gjør, unntatt én – som skriver as med én s. Det irriterer meg veldig. Burde jeg endre talemåte, eller er det dekning for at også vi over myndighetsalder kan si ass?

Hilsen Tøff i pysjam, ass

Kjære pysjbruker. Takk for fett spørsmål. La oss først gå ut fra at du har rett i at ass er et ord som tradisjonelt har tilhørt ungdommen (vi nedbemanner og effektiviserer her på huset, så jeg har ikke tid til å sjekke om det faktisk stemmer). Men du skammer deg altså fordi du sa ass til Bernt på kontoret. Betyr det at Bernt er gammel og/eller spesielt aktverdig, og at du ønsker å fremstå ordentlig overfor ham? Videre holder du på ass i meldinger til venner, uten å få ass til svar. Betyr det at du ønsker å fremstå ungdommelig overfor vennene dine? Hvordan synes du det går?

Det å tilpasse språket til den man snakker med, kalles akkommodasjon, og er vel et grunnleggende sympatisk trekk. Enten du vil eller ei, snakker du annerledes til kjæresten din enn med sjefen din. Du spør også om du bør endre talemåten. Det hverken kan eller vil jeg mene noe om, men du kan jo spørre Bernt?