---
Manifest Tidsskrift
Manifest Tidsskrift er en uavhengig redaksjonell nettpublikasjon som eies av Manifest tankesmie. Vi er en plattform for tankeutveksling for en bred venstreside, og skriver om alt fra politikk til populærkultur, økonomi og idédebatt.
Denne artikkelen er hentet fra Manifest Tidsskrift, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN.
---
«Etter atomavtalen med Iran er signert, kommer presset på Israel til å øke,» sa utenriksminister Børge Brende til Israels statsminister Benjamin Netanyahu i sommer. Hele det internasjonale samfunnet synes å være enige om at det som skal til for at den palestinske staten blir en realitet, er å legge press på Israel.
Gjennom å anerkjenne Palestina som stat, har FNs generalforsamling åpnet flere juridiske kanaler for å straffeforfølge Israel. EU presser gjennom å boikotte bosetningsprodukter og å trekke ut investeringer fra okkuperte områder. USA gjør det gjennom å lokke og true partene tilbake til forhandlingsbordet.
På tross av det økende presset har den israelske oppslutningen om tostatsløsningen sunket dramatisk de siste par årene. Hva er det som gjør at presset ikke fungerer?
Hvem som har rett, er underordnet i denne sammenhengen
Det handler ikke om tostatsløsningen. I Norge ville mange trolig blitt overrasket om de leste meningsmålinger fra Israel og Palestina. Her er det vanlig å bare anta at palestinere flest ønsker en egen stat, mens israelerne ønsker å beholde territoriet for seg selv. Men dette bildet har i liten grad rot i virkeligheten, og viser heller ingen forståelse for hva som står på spill for Israel.
Det har lenge vært større oppslutning for en tostatsløsning blant israelere enn palestinere. Fra 2004 til 2013 økte israelernes støtte til en tostatsløsning fra 64 til 74 prosent. I samme periode sank palestinernes støtte fra 54 prosent til 47 prosent. Etter den siste krigen i Gaza har den israelske støtten til en tostatsløsning sunket betydelig, og lå på knappe 51 prosent sommeren 2015, på samme nivå som palestinerne på den tiden.[1]
Selv om israelernes støtte til å opprette en egen palestinsk stat har sunket, er det viktig å anerkjenne at den lenge har vært utbredt. Det viser nemlig at det ikke er dette israelere trenger å overbevises om. Hvor mange som ønsker en tostatsløsning, er heller ikke så viktig. Det tallet varierer med hvilke alternativer som virker troverdige i øyeblikket. Det interessante spørsmålet er hva det er som gjør israelerne skeptiske, for det er det som må endres.
Det handler om tillit. Selv om hele 74 prosent av israelerne støttet en tostatsløsning før fredsforhandlingene begynte i 2013, var det kun 36 prosent som trodde det var mulig å komme i mål med en avtale.[2] Dette paradokset kan forklares av en Zogby-undersøkelse fra 2012, som viste at 78 prosent av israelerne var overbevist om at palestinerne ikke aksepterer jødisk selvbestemmelse.[3]
Sett ut fra et folkerettslig perspektiv er det åpenbart hva Israel burde gjøre
For majoriteten av israelske jøder handler ikke en tostatsløsning om å gi palestinerne en egen stat – det handler om å sikre Israels fremtid som jødisk stat. Jødene har smertefullt fått erfare at det å være minoritet i eget land kan bety at deres individuelle og kollektive rettigheter plutselig kan bli tatt fra dem. Traumet fra Holocaust har gjort at mange jøder, både i Israel og andre steder, er opptatt av å opprettholde en jødisk majoritetsstat med et sterkt militærforsvar dedikert til å beskytte sitt eget folk. Så når flertallet israelere ønsker en tostatsløsning, er det fordi de ønsker å «kvitte seg» med områder med stor arabisk befolkning, fordi de truer et stabilt jødisk flertall i staten Israel.
Det som gjør israelerne skeptiske til en tostatsløsning, er at de ikke tror på at det finnes en partner for fred på den andre siden. Mange anser palestinernes krav om at flyktningene fra krigen i 1948 og deres etterkommere skal få returnere til Israel som et bevis på at de egentlig ønsker å undergrave den jødiske majoriteten. Andre «bevis» er meningsmålinger som viser større folkelig oppslutning om å yte motstand enn å gå inn for forsoning. Den aggressive retorikken fra palestinske ledere, og ikke minst terrorhandlinger og raketter fra Gaza, har også gjort sitt for å undergrave israelernes tillit til at den andre siden egentlig ønsker fred. Dessuten blir palestinernes oppfordringer til koordinert boikott av Israel og internasjonalisering av konflikten gjennom FN
oppfattet som et brudd på Oslo-avtalen, som sa at partene skulle finne løsningen sammen.
Det interessante spørsmålet er hva det er som gjør israelerne skeptiske.
Nå handler denne artikkelen om Israel, men for ordens skyld: Den samme skepsisen er utbredt på den palestinske siden. Der trodde 60 prosent før fredsforhandlingene i 2013 at Israels mål var å ta over hele territoriet og kaste ut araberne.[4] Palestinerne har nok av grunner til å mistro Israels intensjoner, i lys av intensivert utbygging av bosetninger på Vestbredden og den generelle undertrykkelsen palestinerne blir utsatt for hver dag.
Israel må overbevises. Ettersom det er Israel som har størst makt og minst insentiv til å tegne en fredsavtale med Palestina og avslutte okkupasjonen, er det på sin plass at det internasjonale samfunnet også legger mest press på Israel. Men presset ville vært mer effektivt om det tok israelernes bekymringer på alvor.
De fleste som har barn, kjæreste, kollegaer, eller i det hele tatt har prøvd å omgås andre mennesker, har erfart hvor lite produktivt det kan være å presse noen til å gjøre noe de ikke vil. Det finnes en komponent som er ganske avgjørende hvis man vil påvirke andre, og det er overbevisning.
Ifølge klassisk retorikk er det spesielt tre faktorer som avgjør om det er mulig å overbevise noen om et bestemt budskap: Aptum, kairos og doxa. Aptum refererer til at budskapet må være relevant for saken som diskuteres. Kairos handler om at man må gripe øyeblikket ved å gi et svar på et åpent spørsmål. Hvorvidt budskapet passer seg for den retoriske situasjonen, er det mottakeren som avgjør. Derfor må budskapet også stå i samsvar med mottakernes doxa: deres kulturelle disposisjoner for å vurdere hva som er sant og riktig.
Modus selvforsvar.
Sett ut fra et palestinsk eller et folkerettslig perspektiv er det ganske åpenbart hva Israel burde gjøre: Trekke seg ut fra Vestbredden, finne en annen løsning på Gaza enn den destruktive blokaden, og tillate palestinerne å opprette sin egen stat. Sett ut ifra israeleres
doxa
om eller oppfatning av konflikten, fremstår denne løsningen som lite
aptum
eller passende for situasjonen, i hvert fall på dette tidspunktet. Selv om det lenge har vært flertall for å avslutte okkupasjonen, er det få som ønsker å gjøre det før de har fått en troverdig fredsavtale med palestinerne. Siden den rådende oppfatningen i Israel er at det er palestinerne som ikke ønsker fred, oppleves mye av det internasjonale presset som blodig urettferdig. Presset utenfra har bidratt til høyredreiningen i israelsk politikk, som innebærer at landet isolerer seg stadig mer og kjører en hard linje mot alle motstandere.
Presset utenfra har bidratt til høyredreiningen i israelsk politikk.
Hvem av partene som har rett, er et underordnet spørsmål i denne sammenhengen. Poenget her er at vi står overfor en retorisk situasjon der den som i størst grad trenger å bli overbevist om å endre oppførsel, Israel, fullstendig mangler tillit til palestinerne og det internasjonale samfunnet, og stiller seg i forsvarsposisjon mot deres budskap. Det er heller ikke sånn at Israel ikke har andre alternativer: USA deler synet på at tostatsløsningen avhenger av en gjensidig fredsavtale, og nedlegger veto hver gang FNs sikkerhetsråd foreslår noe annet. Maktforholdet i denne situasjonen tilsier dermed at press som sådan ikke er nok; Israel må overbevises om at fred er mulig, og at veien dit er farbar og trygg.
Ut av onde sirkler. Det er mange gode grunner til at det internasjonale samfunnet skal legge press på Israel. Er det noe den snart femti år lange okkupasjonen av Vestbredden har vist, er det at ingenting skjer av seg selv. Men for at Israel faktisk skal lytte til presset, må de først overbevises om at det internasjonale samfunnet skjønner hva som står på spill. Det kan man selvsagt hevde at de allerede gjør, når man ser på hvor forsiktig EU-landene, FN og USA er med å sette makt bak kravene. Men denne vinglingen gjør bare vondt verre, for det bekrefter den israelske høyresidens argumenter om at presset fra verdenssamfunnet bare er tomme trusler.
For at presset skal fungere, må den israelske opinionen også overbevises om at det finnes en partner for fred. At det finnes ledere på den palestinske siden som både kan samarbeide med Israel, og er i stand til å samle sin egen befolkning bak en fredsavtale og sørge for at den vil bli implementert. Dette kan ikke sies om de palestinske selvstyremyndighetene i dag – alt de går med på av israelske krav, må de betale for i sviktende oppslutning.[5]
Mye av skylden for dette kan selvsagt legges på israelske myndigheter, som aldri har tillatt noen palestinske ledere å bli sterke nok til å kunne stille tøffe krav.
Men det er grenser for hvor langt man kommer med å fordele skyld, når begge sider er låst fast i en ond sirkel av manglende tillit. Så lenge forholdet mellom den israelske og den palestinske diskursen om konflikten er strukturert i et nullsumspill, er det umulig å komme videre: Partene kan ikke bevise sin troverdighet som fredspartner så lenge den enes død er den andres brød.
Maktforholdet i denne situasjonen tilsier dermed at press som sådan ikke er nok
Spillerommet for overbevisning. En måte Palestina kan vise sin troverdighet som fredspartner, er gjennom å vise forståelse for israelernes frykt for at deres nasjonale sikkerhet står på spill. I dag er palestinerne lite villige til å gi dem dette, fordi de tror det innebærer å akseptere det israelske narrativet om konflikten, som fremstiller okkupasjonen som et legitimt selvforsvar.
Palestinernes avvisning av dette narrativet er riktignok forståelig, ettersom det skriver deres erfaringer ut av historien og deres rettigheter ut av regnestykket.
Men en anerkjennelse av israelske sikkerhetsutfordringer innebærer et mye større rom for politisk manøvrering enn palestinerne innser. Hva som egentlig bidrar til å styrke Israels nasjonale sikkerhet, er nemlig et svært omstridt tema. For det første er sikkerhet et grunnleggende ideologisk spørsmål, fordi det bygger på et verdisyn om hva det er som er verdt å beskytte, og til hvilken pris. For det andre er det et taktisk spørsmål, fordi det innebærer konkrete vurderinger av hvilke tiltak som vil fungere. For det tredje er det et politisk spørsmål: Det er så stor uenighet i Israel om hvilken sikkerhetsideologi som er legitim, og hvilke taktiske løsninger som er troverdige, at spørsmålet i siste instans avgjøres av opinionen.
Så lenge den israelske høyresiden får definere hva slags sikkerhetsutfordringer tostatsløsningen medfører, vil palestinerne ha svært lite spillerom for å forhandle frem en løsning de kan akseptere. Men det finnes flere politiske partier i Israel som mener en tostatsløsning er avgjørende for rikets sikkerhet, blant annet det nest største partiet Zionist Union. I tillegg finnes det en lang rekke organisasjoner som jobber for en tostatsløsning, og mange sikkerhetseksperter i militæret og etterretningstjenesten som argumenterer for det samme. Det hadde vært mye lettere for disse aktørene å vinne den israelske opinionen tilbake dersom de kunne vise at de kunne få med seg palestinerne og det internasjonale samfunnet på en løsning de mener vil styrke Israels sikkerhet.
Mye tyder på at presset fra det internasjonale samfunnet kommer til å øke de nærmeste årene, og det er bra. Men lite tyder på at presset vil fungere før israelerne kan føle at deres nasjonale sikkerhet blir ivaretatt, og det krever et mer løsningsorientert fokus på konflikten.
Denne artikkelen er hentet fra Manifest Tidsskrift, en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 25 norske tidsskrift i PORTALEN. Forfatteren takker Fritt Ord for reisestipend til Israel og Vestbredden for å gjøre bakgrunnsresearch til denne artikkelen.
Kilder:
[1] Maoz, Ifat, and Khalil Shikaki. 2015. The Joint Israeli-Palestinian Polls. The Harry S. Truman Research Institute and Palestinian Centre for Policy and Survey Research.
[2] Shikaki, Khalil, and Ifat Maoz. 2013. Joint Israeli Palestinian Poll: Main findings December 2013. The Harry S. Truman Research Institute and Palestinian Center for Policy and Survey Research. Zogby, James 2013. Israel & Palestine: 20 years after Oslo. Washington, DC: Zogby research services, ilc.
[3] Zogby, James. 2012. Is Peace Possible? . Washington, DC: Zogby Research Services.
[4] Shikaki, Khalil, and Ifat Maoz. 2013. Joint Israeli Palestinian Poll: Main findings December 2013. Jerusalem: The Harry S. Truman Research Institute and Palestinian Center for Policy and Survey Research.
[5] Shikaki, Khalil. 2013. Palestinian Public Opinion Poll No (49)