Portal

Kvinnen er en slagmark

FETT: Blant de mange årsakene til overgrep mot kvinner i krigstid er én beveggrunn særlig viktig: Forestillingen om kvinnen som nasjonens eiendom.

---

Fett

Artikkelen er opprinnelig publisert i Fett #4-2015. Fett er en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Fett er et feministisk tidsskrift, i tillegg til konsert- og debattarrangør, foredragsholder og samfunnsdebattant. Målet er å skape et feministisk, offentlig rom for diskusjon og refleksjon, som bygger ned gjerdene mellom akademia og aktivisme.

---

To my daughter I will say,
'when the men come, set yourself on fire'.[i]


De gjenlevende samlet seg i moskeen. Kvinnene stod innerst i bønnesalen og mennene omringet dem. Det var mennene som falt først da soldatene kom. Imamen løp fram og tilbake mellom soldatene og ba om nåde for kvinnene i sin menighet: Hvis det var hustruer de ønsket, sa han, ville han vie alle soldatene med piker og nyslåtte enker fra landsbyen. Slik kunne de legge ned våpnene og fredelig etablere seg i landsbyen. Etter hvert gikk soldatene lei imamens mas. En av dem slo imamen ned med sitt gevær. 

Han ble liggende, men var fullstendig til stede da soldatene voldtok døtrene hans.

Mor møtte imamen i Kismayo, en kystby ved den somaliske grensen mot Kenya. Han var et benrangel med et tomt blikk. Han var også sint. Bare Allah hadde tatt livet mitt der og da, sa han til min mor. I stedet hadde han ved slaget falt ned på et blodig bønneteppe. Han ble liggende, men var fullstendig til stede da soldatene voldtok døtrene hans. Den yngste var åtte og den eldste var atten. Jentene ble voldtatt side om side med sine venninner, tanter og naboer. Voldtektene fortsatte inntil de yngste blødde ihjel og de eldste ble skutt i hodet. Da soldatene var ferdige, dyppet de fingrene i blodet ved sine føtter og fingermalte på moskeens vegger. Lenge etter at de dro lå imamen på det blodige bønneteppet og så på det de hadde skrevet: Seier.

«Vi var heldige», sier mor når hun forteller denne historien. Heldige, sier en kvinne som unnslapp et massedrap, kryssild og et voldelig ran i Nairobi. Heldige fordi vi, det vil si alle kvinnene i våre liv, slapp å oppleve en fremmed mann mellom våre ben. Det til forskjell fra 60 000 kvinner i Bosnia-Herzegovina under krigene på Balkan[ii], 4 000 kvinner i Burundi mellom 2004 og 2006[iii], 200 000 kvinner under den bengalske frigjøringskrigen[iv] og en halv million kvinner i Rwanda under folkemordet i 1994.[v]

En felles skjebne. I 2008 anerkjente FNs sikkerhetsråd, gjennom resolusjon 1820, at seksuell vold er en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. Majorgeneral Patrick Cammaert, den tidligere lederen av FNs fredsbevarende operasjon i Øst-Kongo, hevdet i forbindelse med resolusjonen at det sannsynligvis er farligere å være kvinne enn å være en soldat i krig.[vi] Cammaert var stasjonert i et område som i dag blir kalt verdens voldtektshovedstad.

Kivusjøen er 90 kilometer lang og 50 kilometer bred. Den danner en naturlig grense mellom Rwanda og Den demokratiske republikken Kongo. Innsjøen ligger i riftdalen som oppstod da den arabiske og den afrikanske kontinentalplaten begynte å bevege seg fra hverandre for 30 millioner år siden. Landområdene omkring sjøen ble, av den tidligere kongolesiske diktatoren Mobutu Sese Seko, kalt Kivu. I dag bærer de administrative regionene rundt sjøen navnene Nord-Kivu, Sør-Kivu og Maniema.

I 2011 avdekket en studie at 48 kvinner ble voldtatt per time i Kongo

Etter borgerkrigen i Rwanda flyktet hutumilitsen over grensen til Kongo. I og fra jungelen rundt innsjøen begynte militsen, men også regjeringssoldatene som var sendt for å beskytte befolkningen, å voldta kvinner. I dag har en av tre kvinner i Kivu opplevd voldtekt. 30 prosent av disse har fått varige mén i form av HIV.[vii] I 2011 avdekket en studie, utført av Verdensbanken og universitetet Stony Brook, at 48 kvinner ble voldtatt per time i Kongo, og den høyeste andelen voldtekter fant sted i Kivu.[viii]

Anslagene fra Kongo, i likhet med de andre konfliktene der voldtekt er en prominent del av krigføringen, er konservative. I statistikken inngår kun kvinner som har søkt hjelp hos helsepersonell og slik blitt rapportert. Unntatt fra statistikken er kvinner som helsepersonell ikke kan nå fram til på grunn av sikkerhetssituasjonen, og ikke minst kvinner som unnlater å søke hjelp fordi de frykter gjengjeldelse og stigmatisering i sine miljøer. Mørketallene ved krigsvoldtekt er derfor store. Tallene synes likevel å underbygge min mors inntrykk: nemlig det at flaks og hell avgjør om en kvinne unnslipper seksuell vold i krig.

​​

Ikke alle menn, ikke alle kvinner. Kvinner tas i kamp, utveksles mot tjenester, sendes vekk som hedersgaver, selges og kjøpes, skrev kjønnsteoretikeren Gayle Rubin i 1975.[ix] Kvinnen har historisk vært mannens eiendom. Hun har vært til for hans begjær eller vært en gjenstand i hans husholdning. En gjenstand som kan forøke hans kapital eller styrke hans makt.

Seksuell tingliggjøring av kvinner oppstår når en kvinne opplever at hennes krav til andre er ubetydelige eller fullstendig fraværende i forhold til andres krav til henne, hevdet Linda LeMoncheck i boken Dehumanizing Women: Treating Persons as Sex Objects.[x] Når hun er i en situasjon der hun ikke kan kreve sine rettigheter som borger eller sine rettigheter som et menneske, mister hun også retten til å være en person. Tingliggjøringen oppløser hennes menneskelighet.

Kvinnen har historisk vært mannens eiendom. Hun har vært til for hans begjær eller vært en gjenstand i hans husholdning.

Krig kan i så måte være et ekstremt uttrykk for den maktesløsheten en kvinne opplever i ethvert patriarkalsk samfunn. Når kodene og normene som regulerer mellommenneskelig interaksjon bryter sammen under kulene, blir kvinnen umenneskeliggjort. Hun er ingen hedersgave, salgsobjekt eller kjøpsobjekt. Hun er ingens eiendom. Å forgripe seg på henne blir ikke annerledes enn det å skyte fienden.

Samtidig er det en myte at soldater forvandles til normløse droner som ikke evner å skjelne mellom rett og galt. Også i krig eksisterer det regler og koder som dikterer hvordan en soldat, i hvert fall i en regjeringshær, skal oppføre seg. Likeledes, til tross for min mors forståelse og tallene jeg oppga tidligere, er krigsvoldtekter ingen naturlov.

En studie fra Peace Research Institute in Oslo, PRIO, undersøkte 48 konflikter i 33 afrikanske land mellom 1989 og 2009. I et mindretall av disse konfliktene, omtrent 29 prosent av tilfellene, ble det rapport om seksuell vold.[xi] Den største kvantitative studien av seksuell vold viste at av de 86 konfliktene som ble studert var seksuell vold utbredt i 18 konflikter, betydelig i 35, isolerte tilfeller i 18 og fullstendig fraværende i 15.[xii]

I motsetning til den allmenne forståelsen av seksuell vold i krig er det svært mange kvinner i krig som ikke blir utsatt for voldtekt. Seksuell vold er ingen nødvendig bieffekt av krig. Dessuten er det ikke slik at alle menn som voldtar under krig, voldtar av samme grunn. Statsviteren Dara Kay Cohen hevder at den primære grunnen til at menn voldtar under krig er for å styrke samholdet seg i mellom. Denne praksisen betegner hun som combatant socialization. 

Kvinnen er nasjonens eiendom. Blant de mange grunnene til at menn, men ikke alle menn, voldtar i krig vil jeg løfte fram en særlig beveggrunn: Forestillingen om kvinnen som nasjonens eiendom. Hun er sjelen i huset, familien og hjemmet; hun er også sjelen i enda større felleskap, som byer, landsdeler og nasjoner. Men også abstrakte vesener og funksjoner ikler seg kvinneskikkelse: kirken, synagogen, republikken, menneskeheten er hunkjønn, likedan freden, krigen, friheten, revolusjonen og seieren, skriver Simone de Beauvoir.

Statsvitere som Charles Tilly og J. Ann Tickner henviser til den samme feminine sjelen når de analyserer kvinnens rolle i nasjonsbyggingen.[xiii] Tilly hevder at den moderne staten har oppstått gjennom krig. Militæret har derfor vært essensielt for statens eksistens og suksess. Nasjonens selvbilde er derfor nødvendigvis militaristisk: Mennene er heltene som kjemper for etablissementet og forsvarer moderlandet. Tickner bygger videre på dette: Mens statens overlevelse og evolusjon er betinget av mannen, er det kvinnen som er mannens motivasjon. Hun bærer frem nasjonens sønner, fremtidens soldater og ledere. Et forsvar av moderlandet er dermed ikke bare et forsvar for en abstrakt, feminin idé.  Den maskuline heltens oppgave i en stat blir også å forsvare de konkrete kvinnene som befolker landet, nemlig «våre» kvinner.

Kvinnen blir framstilt som nasjonens eiendom, dens mor eller som et symbol på selve nasjonen.

I artikkelen Who Belongs? beskriver Kaufman og Williams hvordan de serbiske nasjonalistene, forut og under krigene i Jugoslavia, angrep Titos sosialistiske idé om den arbeidende kvinnen. I stedet gjeninnførte de idéen om kvinnen som «nasjonens mor». Den serbiske kvinnens rolle i samfunnet ble knyttet opp mot familie og reproduksjon. En perfekt familie får tre sønner, ble det sagt: En for kirken, en for hæren og en for foreldrene.

At kvinnen ble fremstilt som nasjonens mor, hvis hovedoppgaver var å føde og oppfostre, var ingen unik praksis blant serberne eller montenegrinerne. Den tidligere kroatiske presidenten hevdet under krigene på Balkan at Kroatias vanskelige situasjon skyldtes kvinner, pornografi og abort. Han tilføyde at kvinner som får utført abort er nasjonens erkefiender.

Kvinnene blir aldri invitert til å forestille seg selv som en del av et større nasjonalt felleskap, i stedet blir de forestilt som selve nasjonen. De blir passive symboler, men for at symbolene skal være virkningsfulle må den faktiske kvinnen være stemmeløs og holdt unna det aktive samfunnslivet. Nasjonalistenes appropriasjon av kvinnen er vidstrakt. Jawaharlal Nehru, Indias første statsminister, refererte til landet som Bharat Mata, Mor India. Hans samtidige, Mahatma Gandhi, underviste at en nasjonalistisk seier var betinget av de klassiske feminine dygdene: Renhet, dydighet, selvoppofrelse og lidelse.[xiv]

Selv om mødrene, døtrene og hustruene er symboler på omsorg, renhet, nasjonale verdier og bærere av landets sønner, er de også ytterst sårbare. De kan forføres, de kan kontamineres, invaderes, og slik, som en forlengelse av sine fysiske svakheter, blir de også symboler på territoriell sårbarhet.

I november 1945 gjestet en australsk delegasjon Norge for å rekruttere emigranter til Australia. Utenriksdepartementet inviterte delegasjonen til å møte barn av norske mødre og tyske fedre. De fleste barna ble født langt nord i landet, skriver delegasjonen, der tyske soldater ble innlosjert i norske hjem. På tross av fedrene og brødrenes protester ble de norske jentene, de fleste mellom femten og tyve år gamle, massevoldtatt.

Vi vet i dag at dette ikke stemmer, skriver kriminologen Kjersti Ericsson.[xv] Samtykkende sex, romantiske forhold og prostitusjon ble i etterkrigstiden omdefinert som voldtekter av den norske offentligheten. Slik kunne kvinnenes skjebne bli brukt som et uttrykk for landets sårbarhet. Dette gjaldt ikke alle kvinnene som gikk til sengs med tyskere. Det antas at så mange som 14 000 jenter ble stemplet som tyskertøser og internert i egne leire mellom 1945 og 1946. Disse var kvinner som åpenlyst eller antakeligvis hadde dyrket forhold med tyskerne under okkupasjonen. Historikeren Terje Pedersen[xvi] avdekket i sin masteroppgave at begreper som «fanger», «fengsler» og «fangeleir» ble brukt om leirene og deres beboere.

En forræder. Dersom hun er nasjonen og nasjonens sårbarhet, er hun naturligvis også en sviker hvis hun handler mot folkets rettsfølelse. Hun blottlegger nasjonen ved å villig hengi seg til fienden. Fienden behøver ikke være en soldat, en hær eller en okkupasjonsmakt. Han kan også være fremmede idéer.

Når felleskapet trues av ytre krefter eller de indre, uunngåelige konsekvensene av tid og idémangfold, blir kvinnen en slagmark.

«Etniske nordmenn betrakter en som en slags sviker, en som har gått over til den andre siden – til fienden», skriver Ann Elin Ayah Eilefsen, norsk konvertitt til islam.[xvii] Likeledes blir kvinner som går den andre veien, fra religiøs muslimsk kultur og til et sekulært, vestlig livssyn, betraktet som ofre for en kynisk sivilisasjonskrig. Den muslimske kvinnen som velger bikini over burka, karriere over barn, er vestliggjort av et system som har til hensikt å ødelegge islam og det globale muslimske fellesskapet, ummah.[xviii]

Det blir mannens oppgave i det muslimske miljøet, som på Balkan, å «protect this woman so that she does not lose it, frees herself and [begins to] take shyness and chastity lightly. This is the greatest responsibility of the man in regards to the woman.»[xix]

Og det blir nordmenns oppgave å «stå opp for Norge», slik Merete Hodne fra organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge hevdet foran Stortinget. «Vi ønsker ikke å høre om overfallsvoldtekter på våre jenter, vi vil ha landet Norge tilbake nå. Før det er altfor seint. Tiden renner snart ut.»[xx]

I krig, i fred, i moskeen og over pils er kvinnen et passivt symbol på nasjonen som et etnisk eller et religiøst felleskap. Når dette fellesskapet trues av ytre krefter eller de indre, uunngåelige konsekvensene av tid og idémangfold, blir hun en slagmark. Et argument i debatt og en varsku fra prekestolen. Ingen av disse stemmene som gjerne roper i hennes navn er interesserte i å lytte til hennes ønsker og tanker. Hun virker best kneblet.

Artikkelen er hentet fra Fett 4/2015, som er i salg fra 10. Desember. Nummeret har tema krig.

Litteratur


[i] Shire, Warsan. In Love and In War, Teaching my mother how to give birth, Mouthmark, 2011.

[ii] Hirsch, Michele Lent Hirsch. Bosnia, Women Under Siege Project, 8.2.2012, http://www.womenundersiegeproject.org/conflicts/profile/bosnia

[iii] Amnesty International. Burundi: No protection from rape in war and peace, 23.8.2007, https://m.es.amnesty.org/uploads/media/Burundi_SVAW_report_-_No_protection_from_rape_in_war_and_peace.pdf

[iv] Smith-Spark, Laura. How did rape become a weapon of war? BBC News, 8.12.2004, http://news.bbc.co.uk/2/hi/4078677.stm

[v] Sai, Nancy. Rwanda, Women Under Siege Project, 8.2.2012, http://www.womenundersiegeproject.org/conflicts/profile/rwanda

[vi] United Nations Human Rights. Rape: weapon of war, http://www.ohchr.org/en/newsevents/pages/rapeweaponwar.aspx

[vii] The Sun-Herald, Sexual Warfare in the Democratic Republic of Congo, 16.6.2009 http://www.smh.com.au/interactive/2009/congo//

[viii] Adetunji, Jo. Forty-eight women raped every hour in Congo, The Guardian, 12.5.2011, http://www.theguardian.com/world/2011/may/12/48-women-raped-hour-congo

[ix] Rubin, Gayle. The Traffic in Women: Notes on the "Political Economy" of Sex, Monthly Review Press, 1975, https://genderstudiesgroupdu.files.wordpress.com/2014/08/the-rraffic-in-women.pdf

[x] Sherwin, Susan. Dehumanizing women: Treating Persons as Sex Objects by Linda LeMoncheck, Canadian Journal of Philosophy, 1987, http://www.jstor.org/stable/40231558?seq=1#page_scan_tab_contents

[xi] Nordås, Raghnhild og Cohen, Dara Kay. Sexual Violence in African Conflicts, 1989-2009, PRIO, http://file.prio.no/publication_files/cscw/Nordas-Cohen-Sexual-Violence-in-African-Conflicts-1989-2009-CSCW-Policy-Brief-02-2012.pdf

[xii] Cohen, Dara Kay. Explaining Rape during Civil War: Cross National Evidence (1989-2009), American Political Science Review, http://fsi.stanford.edu/sites/default/files/Cohen_APSR.pdf

[xiii] Kaufman, Joyce P. og Williams, Kristen P. Who belongs? Women, Marriage and Citizenship, International Feminist Journal of Politics, 4.3.2011, http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/1461674042000235591

[xiv] Rao, Shakuntala. Woman-As-Symbol: Intersections of Indian Nationalism, Gender and Identity, Selected Works of Shakuntala Rao, 1999, http://works.bepress.com/cgi/viewcontent.cgi?article=1028&context­shakuntala_rao

[xv] Ericsson, Kjersti. Rape, love and war – personal or political? Theoretical Criminology, 2011, http://tcr.sagepub.com/content/15/1/67.abstract

[xvi] Førde, Kristin Engh. Rett og slett forelsket, Forskning.no, 26.9.2007, http://forskning.no/historie-andre-verdenskrig-kjonn-og-samfunn/2008/02/rett-og-slett-forelsket

[xvii] Eilefsen, Ann Elin Ayah. Konvertitt – en fremmed i alle miljøer, Utrop, 13.10.2014, http://www.utrop.no/Plenum/Kommentar/Blogg/27961

[xviii] Rahman, Ruksana. Muslim Women – Between the Miniskirt and the Veil, Islam Daily, 18.12.2003, http://www.islamdaily.org/en/world-issues/asia-pacific/162.muslim-women-%E2%80%93-between-the-miniskirt-and-the-veil.htm

[xix] Al-Fawzaan, Saalih. Brothers: We Have to Safeguard our Women. Markaz-us-Sunnah, 21.10.2015, http://markazsunnahleicester.com/safeguard-women/

[xx] Skjellsordet multikultur, Stopp islamiseringen av Norge, 19.8.2013, http://www.sian.no/artikkel/skjellsordet-multikultur

Mer fra Portal