Flammen og fellesskapet: om den norske medievelferdsstaten

Den nordiske mediemodellen. I fjor slapp fire norske forskere en bok som gir et slikt utenfraperspektiv, fordi den forklarer og presenterer det nordiske for resten av verden.[1] Boken er et nøkternt, men forfriskende bidrag til teoriene om den nordiske modellen. Forfatterne argumenterer for at forståelsen av den nordiske måten å organisere samfunnet på er ufullstendig hvis den ikke tar hensyn til mediene og mediepolitikkens rolle i nasjonen. Måten disse størrelsene har blitt håndtert i Norden er nemlig like distinkt som de andre sektorene i samfunnet – og mye taler for at den nordiske modellen er direkte avhengig av den nordiske mediemodellen. Fra dette premisset bygger de en teori om medievelferdsstaten.

«Den nordiske modellen» er flere ting. I tillegg til å være et politisk slagord som ulike partier sloss om eierskapet til[2] og en internasjonal merkevare, er den også et sett med teorier som beskriver noen vesenstrekk ved den særnordiske måten å organisere samfunnet på. Kort fortalt er modellen tuftet på de samme ideene som ligger bak velferdsstaten. Den tar sikte på å sikre like rettigheter i et samfunn med få forskjeller mellom folk, enten det er snakk om klasse, inntekt eller kjønn.[3]

Virkemidlene er mange, men hovedprinsippene i den nordiske modellen har vært likhet og universalisme. Å sikre like muligheter for flest mulig. Sammenlignet med andre politikkområder har man i Norge ført en mediepolitikk som har tatt sikte på å være et gode for samtlige borgere, uavhengig av klasse og sosial status. Politikken har vært et aktivt verktøy for sosial mobilitet og transformasjon, og har som mål å være relevant for alle borgere i landet, ikke bare som en støtteordning for ressurssvake eller fattige. Det blir ikke noen kritisk refleksjon, god meningsdanning, eller velinformert folkemening blant forskjellige sosiale lag, hvis folket ikke har tilgang til den samme informasjonen og de samme kulturelle ressursene. Det sentrale i denne tanken er et ønske om at mediene skal gi forutsetninger for like muligheter, fremfor å bidra til å opprettholde faste strukturer.

I The media welfare state hevder forfatterne at den nordiske mediemodellen er basert på fire viktige prinsipper, eller pillarer, som speiler noen grunnverdier i den nordiske samfunnsmodellen generelt. Den første er et syn på kommunikasjonsinfrastruktur som et offentlig gode alle skal få nytte av. Tenk telefonlinjer, tilgang til Internett, Posten. Et slikt syn ligger også bak distribusjonsstøtten til avisene – som gjør det lettere å frakte Dagbladet Finnmarken fra Vadsø til kiosker, butikker og hjem – over sjø, fjell og lange avstander. Den andre er en rekke tiltak for å sikre armlengdes avstand fra eiere og andre mektige aktører, sikre selvstyre i mediene, og unngå Berlusconi-tilstander. Den tredje er en kulturpolitikk som også omfavner mediene, som forsøker å sikre mangfold og kvalitet i vårt samlede medietilbud. Her kommer blant annet pressestøtten inn. Den fjerde er en konsensusorientert politikk, som innebærer tett samarbeid mellom mektige og viktige aktører – mellom mediebedriftene og staten.

Den norske mediepolitikken har hatt som mål å ha en aktiv effekt på samfunnet.

Når det gjelder norsk mediepolitikks klasseutjevnende potensial, er det spesielt tankene og tiltakene i den første og den tredje pilaren som har hatt en viktig samlende og mulighetsskapende funksjon. Den norske mediepolitikken har bidratt til at folk har hatt tilgang til den samme informasjonen, har styrket kvaliteten på denne informasjonen, og forsøkt å sikre mangfold i informasjonen. I tillegg har politikken gitt ulike lag i befolkningen muligheten til å være påkoblet på like premisser, å være med i store og små fellesskap. To av de viktigste verktøyene i denne prosessen har vært NRK og pressestøtten. De representerer verdier det er verdt å ta vare på. Men de er under stadig press fra en rekke hold.

 

Flammen og fellesskapet.
I seminarrommet ble vi sittende sammen og se. Jo lenger jeg så inn i flammene, jo mer begynte det vi så på å symbolisere noe mer enn bare sakte-tv-bevegelsens siste fikse idé. Nå satt vi jo rundt selve leirbålet: Bildet på NRK og fjernsynet som samlende kraft, men også en metafor for mediene mer generelt. Noe vi samles rundt, et sted hvor vi kan dele hverandres historier. Vi beskriver oss selv og hverandre. Rundt leirbålet kan man også bare sitte rolig, og lytte til de andre.

Hovedprinsippene i den nordiske modellen har vært likhet og universalisme

Mediene skal være noe mer enn bare bærere av viktig informasjon. De har en sterkere funksjon – knyttet til fellesskapet. Før var fjernsynet leirbål nummer én. Gjennom allmennkringkastingen og fjernsynsteknologien fikk folk tilgang til informasjon som var viktig for deres egen samfunnsdeltakelse og produksjonen av en felles kulturell identitet innad i landet som et forestilt fellesskap. Ikke noe medium har bidratt mer til disse forestilte fellesskapene enn fjernsyn. Det ga, og gir ennå delte erfaringer til store deler av befolkningen. Ski-VM. Vinter-OL. Hurtigrutas langsomme reise sommeren 2011. Eller når torsdags- debatten ligner mer på et seminar enn en debatt etter Charlie Hebdo-massakren, og forsøker å forklare og forstå. Samme program samler nær 800.000 mennesker til diskusjon om arbeidsliv i forbindelse med Norwegian-streiken. Små og store fortellinger om, og forhandlinger av, hvem vi er og skal være.

Medienes fellesskapsfunksjon er viktig for demokratiet vårt. Noen forskere hevder til og med at dette aspektet har vært så viktig historisk sett at det får en større forklaringskraft – også ovenfor aviskrisen. I Danmark hevder en medieforsker at avisenes vanskelige situasjon ikke alene skyldes teknologi og annonsekrise.[4] Krisen begynte da avisene forlot sine gamle interessefellesskap, ble upolitiske og begynte å forfølge et nøytralt, objektivt ideal. Med en slik tilnærming er medienes funksjon som samfunnsbyggende kraft det aller viktigste. Jussprofessor Cass Sunstein hevder at en god ytringskultur krever at folk må bli utsatt for visse typer innhold og stoff som de ikke ville valgt selv, om de fikk bestemme helt alene. I tillegg bør borgerne ha en rekke felles opplevelser de kan referere til.[5] Dersom vi skal eksistere og fungere sammen i et samfunn, trenger vi felles erfaringer. De ulike folke- gruppene og interessefellesskapene et samfunn består av må få gode muligheter til å komme sammen – på godt og vondt. Vi trenger et felles fundament å stå på når vi skal finne ut av hverandre. Et sted å begynne. Noe å prate om. Vi trenger også et sted hvor vi kan bli utsatt for hverandre, kollidere med hverandre, krangle og debattere med hverandre, se hverandre i all vår ulikhet. Det stedet er mediene. Det stedet var NRK, selve leirbålet.

Medienes fellesskapsfunksjon er viktig for demokratiet vårt.

I dag brenner ikke bålet like sterkt. Fjernsynet er langt på vei i ferd med å miste sin posisjon. Det utfordres og forandres av Internett. Digitaliseringen av samfunnet fører også til fragmentering. Internett gir nye muligheter, og ny mediebruk. Her ligger muligheten for å skreddersy sine egne informasjonspakker. Vi tenner våre egne små bål, og blir sittende mer alene. Internett gjør at vi løper i alle retninger. Løper vi bort fra hverandre? Fra USA kommer bekymrede røster. Sosiologen David Putnam bruker begrepet cyberbalkanisering. Man isolerer seg i mindre flokker, og dyrker sine særinteresser – man omgås bare likesinnede. I møter mellom mennesker i virkeligheten tvinges man der-imot ofte til å forholde seg til at folk er forskjellige.[6] Internett gir mulighet til å unngå disse møtene i større grad. Frykten er at folk ikke skal delta i fellesskapet mer, og involvere seg mindre. Ekstremvarianten av samfunns- tendensen illustreres av Putnams boktittel:Bowling alone. Folk har begynt å gå alene til bowlinghallen. Det som før var grunnleggende sosialt er borte. Det svekker fellesskapet.

Allmennkringkastingsbegrepet står på spill. Dette reflekteres tydelig i mediebruken vår.

Allmennkringkastingsbegrepet står på spill. Dette reflekteres tydelig i mediebruken vår. Folk finner i stadig større grad nyhetssakene de vil lese på Facebook.[7] Vi ser hele serier på én kveld på Netflix. Seriemester TV 2 river seg i håret. Alle vil ikke, og trenger ikke se alt samtidig lenger. En ny type mediebrukere er her allerede, og nye er i emning. Midt i en pubsamtale om TV-serier kom en kompis med et utfall mot det han mente var grunnleggende udemokratiske egenskaper ved et fast sendeskjema: «Det at det sitter noen et sted på et kontor i Oslo og prøver å bestemme hva jeg skal se og når gjør meg så frustrert at jeg nesten selvantenner!», sa han, dirrende av engasjement. Folk vil bestemme selv. Jeg hadde ikke noe godt svar til ham der og da. Senere slo det meg at det udemokratiske i situasjonen han beskrev var risikoen for at vi mister fellesgrunnlaget vårt, samlingspunktet, som resultat av at alle bare vil se det de vil, når de vil. Dette stiller nye krav til en allmenn- kringkaster som ønsker å nå alle, som ønsker å gi oss felles erfaringer, og et fundament vi kan møtes på.

Med poengene fra Sunstein og Putnam i bakhodet er det lett å bli pessimist. Her hjemme virker det likevel ikke som om dette slår helt inn.[8] Vi er flittige nyhetskonsumenter og avislesere her til lands. Fjernsynet står fortsatt sterkt. Dessuten kan forskning dempe noen av bekymringene Sunstein og Putnam reiser i forbindelse med fremveksten av nye medier.[9] Vi skal likevel ta bekymringene på alvor. Og vi skal huske på at en mulig forklaring kan ligge i nettopp den mediepolitikken som har vært ført.

Hvis NRK svekkes, må man tenke nytt rundt selve allmennkringkasterbegrepet. Og når avisene er i full krise, blir mediepolitikk viktigere enn noensinne. Distriktskontor legges ned.[10] Fra regjeringshold foreslås det å kutte post på lørdager.[11] Lørdagsavisen er den folk vanligvis leser grundigst.[12] Dette er dårlig nytt for lokaldemokratiet.

 

En blå vind mot leirbålet?
Signalene fra regjeringshold er faretruende med tanke på å bevare den norske mediepolitikkens frigjørende potensial.[13] Hvis en ser på tenketanken Civita og tidsskriftet Minerva som premissleverandører for høyresidens fremtidige mediepolitikk, er det grunn til bekymring. I en rapport[14] og i påfølgende kronikker[15] tas det til orde for dramatiske begrensninger av NRKs rolle. Dette er forøvrig det stikk motsatte av anbefalingene i Fritt Ords rapport om mediekrisen.[16]

Civita-rapporten må få honnør for å løfte frem viktigheten av plattformnøytral pressestøtte. Den tar opp problematiske aspekter ved NRKs inntog i event- og produktmarkedet via NRK Aktivum. Men i argumentasjonsrekkene for å strupe NRK mer generelt – å begrense barne-TV, og innskrenke nettsatsningen[17]– ser en kimen til urovekkende misforståelser og villfarelser. De som vil begrense NRKs nettsatsning tar ikke høyde for hva Internett gjør med mediene, og hvor og hva NRK skal være i Norge – overalt og for alle.

Prinsippene og påstandene som ligger bak disse argumentene støttes heller ikke av forskning. Ferske studier viser for eksempel at NRK på nett beveger seg mer mot en allmennkringkasters identitet, og bort fra uttrykket til VG.no, altså en vanlig nettavis.[18] Medieforsker Helle Sjøvaag har gjort grundige sammenligninger, konkluderer med at til tross for at aviser i Norge generelt ligner hverandre er det å hevde at NRK.no er helt lik de andre, kommersielle nettavisene en påstand som ikke holder vann.[19] Annen forskning viser til at en sterk allmennkringkaster i et lands medieflora vanligvis gagner alle parter – både borgerne og redaksjonene som konkurrerer fritt uten statsstøtte.[20] Her hjemme viser en fersk undersøkelse fra NHHs Samfunns- og nærings- livsforskning at det virker som om NRK ikke har en spesielt skadelig konkurransevridende effekt for de andre mediebedriftene.[21] Dessuten later det til at NRK dekker en del stoffområder de andre mediene ikke dekker.[22]

Hvis en ser på tenketanken Civita og tidsskriftet Minerva som premissleverandører for høyresidens fremtidige mediepolitikk, er det grunn til bekymring.

Medforfatter av Civita-rapporten, Kristian Meisingset, tolker undersøkelsen fra SNF i helt andre retninger, og fastholder sine opprinnelige synspunkt om at NRK ikke skal drive en nettavis.[23] Det har han all rett til, men bør gjerne fremskaffe mer empiri enn en bransjeintern spørreundersøkelse[24] å støtte seg til. Undersøkelsen viser at journalister mener NRK er en konkurrent. Det er klart NRK er en konkurrent. Det har det aldri vært spørsmål om. Det sentrale er spørsmålet om hvorvidt NRKs konkurranse er skadelig, enten for folks medietilbud eller de andre bedriftene.

NRKs innhold skal være til alles gode og må derfor ut til alle, på alle mulige måter. Hvis folk befinner seg i nye medier, må NRK være i nye medier. Et moderne NRK må treffe folk der de er. Det innebærer blant annet en sterk tilstedeværelse på Internett og sosiale medier. NRK må få lov til å bygge tillit til nye publikumsgrupper i nye medier. Fra før har vi har stort sett høy tillit til det NRK driver med, på radio, tv og nett.[25] Dette er vesentlig, og speiler tillitssamfunnet som særnordisk trekk. Vi stoler for det meste på hverandre, og på systemene som omgir oss.

Fra samme tenketank kritiserer rådgiver Eirik Løkke både et opprop til støtte for mediemangfold og den direkte pressestøtten[26], og argumentene for støtten mer generelt.[27] Han hevder at argumentene for å bevare pressestøtten er tvilsomme, og blir ikke overbevist av påstandene knyttet til nettopp mangfold, demokrati og kvalitet. Løkke tviler på effekten av pressestøtten, men nevner at den «kunne tenkes» å ha en virkning. Videre tror Løkke at det beste er å fjerne støtten helt – til nøds forandre den. Det er klart man bør endre på pressestøtten, og det kan godt hende ordningen bør se helt annerledes ut i tiden fremover. Poenget bør ikke være å verne om et konkret mediepolitisk verktøy, men å videreføre de sentrale prinsippene i me-dievelferdsstaten i utformingen av fremtidens mediepolitikk. Det virker ikke som Løkke ser dette aspektet, og det er vanskelig å forstå hva som er hans alternative løsning.

Man kan mene at pressestøtten ikke er veldig viktig, og at å kutte den ut dermed ikke blir en katastrofe for demokratiet. Men det må finnes nyanser mellom katastrofe og harmoni? Først og fremst røper slike utsagn en veldig passiv holdning, som også gjennomsyrer argumentasjonen. For eksempel nevner Løkke at det er vanskelig å definere kvalitet. Men at det er vanskelig betyr ikke at det er umulig – eller at vi ikke bør ha ambisjoner om å arbeide for å støtte opp under kvalitet. Som Løkke skriver, betyr kutt av pressestøtten raskt færre aviser, og at noen meningsbærende aviser vil gå konkurs.

Dette bekymrer ham ikke nevneverdig, da det ikke automatisk betyr at fremtidens aviser vil bli dårligere enn dagens. Påstanden henger løst. En av intensjonene bak norsk mediepolitikk har blant annet vært å motvirke markedets uheldige konsekvenser for mangfold. Løkke forholder seg i liten grad til slike problemstillinger, og det er uheldig. Feltet er for viktig til å ikke ha en bevisst holdning, og en aktiv politikk.

 

NRKs klasseutjevnende potensial. Tilgang og mulighet har vært viktig for norsk kulturpolitikk, og dermed også norsk mediepolitikk. Tilgang og mulighet skaper klasseutjevnende potensial. Noen vil hevde at dette er en bløff, og vil påpeke at bibliotekene kun låner ut krim-hits, og at gutta på gølvet slett ikke går i operaen. Men poenget i dette tilfellet er ikke nødvendigvis medievaner og mediebruk alene. Også det å skape reelle muligheter for folk har en egen verdi.

Den rødgrønne mediepolitikken kan enkelt anklages for å ha vært for passiv i møtet med digitaliseringens stadige utfordringer. Høyresidens førte og foreslåtte mediepolitikk kan også anklages for enkelte ting. Lest i et velvillig lys later den til å være i en søkende fase. Lest mer kritisk, kan den fremstå som på villspor, med noen prinsipielle skylapper som skygger for og glemmer at den tidligere førte politikken har fungert ganske godt.

Sent i fjor tok Høyres Heidi Nordbye Lunde til orde for å avvikle den direkte pressestøtten[28] , og kalte den gammeldags. Først og fremst rammer en slik kritikk de nest største avisene i noen byer, i tillegg til aviser som flagger litt andre meninger enn mainstream, og en del mindre redaksjoner – de fleste lokale. Et av argumentene er at slike redaksjoner ikke klarer å vinne bransjens gjeveste pris for undersøkende journalistikk: «Denne ikke SKUP-vinnende, men tilstedeværende journalistikken står nå i fare», skriver Lunde, og er ikke bekymret. Det er riktig at det er mye lokaljournalistikk som ikke leder til SKUP-priser. Reportasjer fra ungdommens kulturmønstring er sjeldent gravende. Lokalavisenes funksjon er også å bygge samfunn og fellesskap, ikke bare vokte på politikere og administrasjon. I Norges byer er konkurrerende redaksjoner et gode. Det gjør at begge parter skjerper seg, og leverer bedre journalistikk enn ellers. I Bergen gjør BA at BT blir bedre, og omvendt. Det er forskjeller mellom å ha én stor, mett og søvnig vaktbikkje, og en årvåken bulldogg som vet at det ligger en mindre hund på andre siden av gaten, klar til å raide matskålen.

Lunde hopper bukk over to grunner til at støtten er viktig. Aviser som får støtte styrker lokalsamfunn og lokaldemokrati. Sirkulasjon av lokalaviser kan knyttes sammen med en mer effektiv lokaladministrasjon.[29] Monopolsituasjoner er sjeldent heldige i avismarkedet – det kan drive både kvalitet og mangfold i innholdet nedover. En positiv bieffekt er at slike aviser også er skoler for fremtidige SKUP-vinnere. Kjetil Stormark landet ikke brått på jorden for å avsløre hemmelige kjemiske våpenlagre på Kolahalvøya. En av SKUPs første vinnere, Harald Stanghelle, ble ikke født med kritisk blikk og skarp penn mellom to pulter i lokalene til Aftenposten. Først kom Dag og Tid, og Arbeiderbladet. Og før det Vaksdalposten[30], hvor Stanghelle var redaktør i en alder av nitten år. Pressestøtten er også en investering i demokratiets infrastruktur og en investering i fremtidige journalisttalenter. Kostnaden knyttet til den direkte pressestøtten er marginal om man sammenligner med den indirekte – fritaket for merverdiavgift – som alle SKUP-vinnende aviser nyter godt av. Det er snakk om 300 milloner mot 1,7 milliarder. Det er verdt det.

 

Ikke glem mediene. Norsk mediepolitikk har vært aktiv. Den ble skapt for å bidra til å bryte ned ulikheter i samfunnet, for å gi muligheter. Hvis politikerne fremover forholder seg passive eller tar steg i retning av en mindre aktiv mediepolitikk, kan vi ende opp med et system som bidrar til å konservere og sementere forskjeller mellom folk. Et system som bidrar til økte klasseskiller, heller en å tilby muligheter for utjevning, frigjøring og mobilitet.

I tiden fremover trenger vi mye mer medie- og kulturpolitikk. Ikke mindre.

Vi er vitne til en forandringstid for mediene, ikke nødvendigvis en krise. Vi har taklet lignende situasjoner før. Den opprinnelige pressestøtten kom som et svar på redsel for avisdød. Den gangen var det bransjen selv som ble bekymret og tok kontakt med myndighetene. Lærdommen fra den gangen er at en skal ta grep i omveltningstider. Styrken i den nordiske modellen har alltid vært fleksiblitet og endringsvilje når det kommer til konkrete ordninger, samtidig som grunnverdiene ligger fast. Dette er ikke tiden for passivitet – og en bør heller ikke kutte i en så sårbar omstillingstid. I tiden fremover trenger vi mye mer medie- og kulturpolitikk. Ikke mindre.

Mediepolitikken har alltid vært viktig for venstresiden. Den må ikke glemmes i kampen mot ulikhet.

Artikkelen er opprinnelig publisert i Røyst #3-2015. Røyst en av samarbeidspartnerne i Morgenbladets tidsskriftportal. Se mer fra over 30 norske tidsskrift i PORTALEN.

Noter