De flyvende marmorstatuer: Norges første OL-gull

Jan Holm forteller mer om De flyvedne marmorstatuer på Morgenbladets podcast. 

I mai 1905 kommer det via det greske konsulatet en innbydelse fra Athen om å delta i OL i 1906, også kalt ekstralekene, som markerte tiårsjubileet for de første lekene i Athen i 1896. På bakgrunn av henvendelsen dannes Den norske olympiske komité med telegrafdirektør Thomas Heftye som leder og kaptein Johan Sverre som sekretær. Men i Norge er situasjonen spent. Det pågår harde forhandlinger om løsrivelse fra Sverige, og stemningen er amper. Svenskene mener Norge tar seg for store friheter, norske politikere mener de har for liten selvråderett og innflytelse på beslutninger. Da Stortinget erklærer unionen for oppløst den 7. juni, tilspisses konflikten ytterligere. På hver side av grensen står de militære styrkene klare til strid. I en slik situasjon kan ikke norske idrettsgutter konkurrere i OL. De må dra til fronten som

grensevakter og forsvare landet. Den olympiske komiteen må derfor svare nei: Vi kommer ikke til Athen.

Mens troppestyrkene mobiliseres, blir det avholdt folkeavstemning i Norge med resultat at så å si 100 prosent av befolkningen slutter opp om unionsoppløsningen, 368 000 stemmer for oppløsning, 3000 stemmer imot. Ifølge historieprofessor Øystein Sørensen et resultat så «overveldende at det minner sterkt om valg i land man helst ikke vil sammenligne seg med».

Resultatet gir grunnlag for forhandlinger, gjennomført i Karlstad i september, og det blir til slutt enighet om å oppløse unionen. Den 26. oktober blir avtalen undertegnet av den svenske Riksdagen og Stortinget – og Norge er et fritt land.

Dette stiller OL-deltakelsen i et helt nytt lys, og den norske OL-komiteen gjenopptar arbeidet med å sende norske idrettsutøvere til Athen. Det satses på turnere, skyttere og friidrettsmenn. Det er snart jul 1905, og tiden er knapp, for lekene skal gå av stabelen allerede i slutten av april 1906.

Krangel om uttaket. Men heller ikke dette skjer uten konflikter. Det oppstår krangel mellom turnforbundet og olympiakomiteen. Komiteen har fått ansvaret for uttaket og troppen til OL, men dette er Norges Turn og Idrætsforbund sterkt uenig i. Turnforbundet, med sete i Bergen, og deres karismatiske leder, Johan Martens, også kalt «Langemartens», mener det er deres oppgave å finne fram til en turntropp, ikke olympiakomiteen. Men olympiakomiteen sier nei. Dette er en landssak, ikke en forbundssak.

Da bergenserne ikke kommer noen vei, blir de furtne og nekter å betale sine beste turnere for reisen til uttagningen i Kristiania som er kunngjort med oppmøte 15. mars. Derfor er det heller ingen vestlendinger med på laget som sendes til Athen.

I Christiania Turnhall møter 30 mann, men det er bare plass til 20 og en reserve. Landets gymnastikkinspektør, Louis Bentzen, skal lede troppen. Hovedproblemet er, ifølge Karl Johan Haagensen, deltaker i troppen og forfatter av boka Athenfærden 1906 at de får altfor liten tid til forberedelser. De trener beinhardt en og en halv til to timer hver eneste dag. «Det var slett ikke sunt», ifølge Haagensen.

Etter 16 dager, den 31. mars, foretas uttaket. Ni turnere har strevd til ingen nytte. De blir sendt hjem. 20 turnere og en reserve blir tatt ut.

Les mer om den norske turntroppen her.

Det er nå bare 23 dager til konkurransen, og treningen fortsetter med uforminsket kraft til 9. april. Haagensen skriver: «Det var en hard tørn, sa reven da han ble flådd, men det var en overgang, og lykkelig var troppen, da de forlot Turnforeningens store sal etter oppvisningen den siste kvelden før avreise.»

Nå lå en en 11-dagers tur på sjø og land foran dem, København, Stettin, Berlin, Wien, Trieste og derfra med båt til Pireus, rett utenfor Athen.

«Folkene ombord på disse så fæle ut og hylte og slåss som ville … Da vi kom i land så det snodig ut – lasaroner, negere, grekere, esler, okser i et virvar uten like.»

Svenskene trekker seg. Da de ankommer Pireus, får nordmennene et lite sjokk. På begge sider av skipet myldrer det av småbåter, som slåss om å ta passasjerene inn til land. Ikke helt politisk korrekt beskriver Peter Hol, troppens store stjerne, dem slik i Odds festskrift fra 1910: «Folkene ombord på disse så fæle ut og hylte og slåss som ville … Da vi kom i land så det snodig ut – lasaroner, negere, grekere, esler, okser i et virvar uten like.»

Men han er i ekstase over mottakelsen i Athen. Perrongen er full av folk og ikke mindre enn tre musikkorps – hvert på cirka 110 mann – «blåste av fulle lunger». Med musikken i front toger de gjennom den flaggsmykkete byen, der det er oppført æresporter med alle nasjonenes flagg hver hundrede meter. Det vil si: «Det norske flagget var galt sammensatt», skriver Peter Hol, «det fantes nemlig ikke hvitt i det, kun blått og rødt.»

Dagen etter er det åpningsseremoni, og landene stilles i alfabetisk rekkefølge, altså blir Sverige plassert bak Norge, noe de er svært misfornøyd med. Da svenskene dagen etter også prøver å presse igjennom at øvelsene ikke skal bedømmes ut fra vanskelighetsgrad, bare holdning og utførelse, reagerer også de andre nasjonene kraftig. Det ender med at hovne og sure svensker trekker seg og viser sitt program utenfor konkurranse.

I sarkastiske og subjektive ordelag skriver Haagensen om svenskenes opptreden: «Under utførelsen av linjegymnastikken såes enkelte mangler, såsom dårlig utstrakte armer og hender, krokete håndledd og litt ujevnhet i utfallene … At de hadde på luene sine under hele oppvisningen tok seg dårlig ut, og det er vanskelig å forstå svenskenes mening hermed, en uskikk de forresten var alene om.»

«Som guttene sprang i dag!» Kl. 15 den 23. april, to dager etter ankomsten, entrer de norske turnerne stadion og blir møtt av et brus fra 70 000 tilskuere på tribunen.

«Med løytnant Olson som fanebærer og kaptein Bentzen som leder, og alle med «Alt for Norge» i tankene, marsjerte vi inn på Stadion og paraderte for de kongelige. Fanebæreren vek til side, og troppens linjeprogram kunne starte. Den gikk utmerket som én mann. Noe som slo godt an var å gå på luene, slå hjul, og overstupning på hendene», skriver Hol.

Med apparatøvelsene var ikke Hol fullt så fornøyd. Apparatene var ikke slik de var vant til, og svingstangen var av jern og altfor tynn, og «svaiet noe gyselig», selv for Hol som var liten og lett. Bedre gikk trampolinesprangene, som Haagensen beskriver slik: «Som guttene sprang i dag! Du kunne tydelig forstå at det ikke gjaldt en alminnelig oppvisning hjemme. Den begeistring som disse sprangene vakte, braket løs som torden; ja, så overdøvende var den at det var umulig for oss på arenaen å høre vår egen stemme.»

En lettet Peter Hol kan konstatere at de har gjennomført over all forventning. «Vi paraderte atter for de kongelige, som klappet og ropte bravo. Flagget blev i det samme fylt av et vindpust. Og så kom det en brakende bifallsstorm, så manns mål knapt kunne høres … I garderoben takket kapteinen oss for godt samarbeide. Bye utbrakte en takk og et «leve kaptein Bentzen», som vi istemte alle mann.»

Verdens beste gymnaster. Etter det drar de hjem til deltakerlandsbyen der ikke alt er såre vel. De samler seg i spisesalen til «en tarvelig aften»: Restauratøren, med ansvar for maten, setter fortjeneste foran kvalitet, og porsjonene er små og usmakelige. Etter klager bedrer det seg litt, men det som smaker aller best er «orangerne», appelsinene, men det er bare én til hver. Det medfører at folk prøver å lure til seg flere, enten ved å si at de ikke har fått eller ved å bestikke kelneren.

Etter middagen drar den norske kontingenten til friluftsrestauranten «Grand Hotel Pateros» for å feire oppvisningen. Med sine boerhatter er de lett gjenkjennelige, og folk begynner å stimle sammen rundt de norske turnerne. Det blir til slutt så påtrengende at politiet sammen med tilfeldig forbipasserende offiserer må sperre av området rundt dem.

Så kommer plutselig overturner Bye løpende «med tungen langt ut av halsen»: «Har dere hørt det, gutter, vi er blitt nummer 1 med 19 poeng, danskene nummer 2 med 18.»

Som ved et trylleslag river alle av seg hattene sine og synger «Ja, vi elsker» av full hals, mens folkemassen bryter ut i vill begeistring.

Som ved et trylleslag river alle av seg hattene sine og synger «Ja, vi elsker» av full hals, mens folkemassen bryter ut i vill begeistring. Og når nordmennene stemmer i vei med den greske nasjonalsangen, får de det sterkeste inntrykket på hele Athen-turen: «Mengden blottet sine hoder, offiserene gjorde honnør, og det høytideligste alvor sto preget i alles åsyn helt til siste tone, men da brøt også jubelen løs, slik bare det greske folket kan juble.»

Deretter blir det fakkeltog gjennom gatene med 2000 deltakere, og da glødelampene på Konstitusjonsplassen slukkes i den svarte Athen-kvelden, skaper faklene en fantastisk stemning på plassen.

Fullendt harmoni. Dagen etter skriver den greske utgaven av Le Monde: «Den norske tropp, som var av fullendt harmoni, hvis bevegelser på samme tid var så avrundede og grasiøse, har overtruffet alle forventninger. I publikums øyne og de sakkyndige er nordmennene verdens beste gymnaster, i betraktelig grad overlegne sine forhenværende brødre, svenskene, som er blitt tildelt så mye ros.»

Av andre utenlandske medier blir de beskrevet som «flyvende marmorstatuer».

Avmarsjen til jernbanestasjonen noen dager senere blir en triumfferd for nordmennene. «Overalt hvor vi viste oss med de hvite hattene, regnet det av blomster fra altaner og vinduer», skriver Hol. Og ved ankomsten til jernbanestasjonen ble det enda villere: «Grekerne hylte av begeistring og omfavnet og kysset oss! Noe lignende har jeg aldri opplevd før. Jeg kom meg så vidt inn i kupeen, medens begeistringen fremdeles vedvarte inntil toget sattes i bevegelse.»

Nasjonale over- og undertoner. Turen ned hadde tatt 11 dager, veien tilbake var like lang. En skulle kanskje tro at Norges gullmedalje i 1906 ikke medførte de store rystelsene i hjemlandet. Men slik var det ikke. Den norske gullmedaljen blir feiret etter alle kunstens regler. Telegrammer fyker mellom Kristiania og Athen, og konge og statsminister holder svulstige taler om den norske bragden i et ungt og fritt Norge. Peter Hol forteller: «I Oslofjorden hilstes vi med salutt og flagget til topps. Omkring oss var det roere, seilere, dampbarkasser overfylt av folk, som kom for å hilse oss velkommen tilbake til Norge. Vi steg nu i land på bryggen under stadige ovasjoner fra folket og stillet oss opp på bryggen, medens telegrafdirektør Heftye, lederen av vår olympiske komité, holdt en velkomsttale. Deretter marsjerte vi med musikk igjennom byen direkte til festningens gymnastikksal, skiftet og holdt her en oppvisning, ved hvilken kongen med følge var til stede. Statsminister Michelsen holdt en velkomsttale og takket oss for hva vi hadde gjort for fedrelandet.»

Deltagerne ble også mottatt som helter lokalt. Da slakteren Johan Stumpf ankom Kristiansand, møtte hele byen opp for å hylle sin hjemvendte sønn, og som for mange av de andre var det skrevet velkomstdikt:

Velkommen da igjen
du kjække, staute Turnerkar
der med sin Turnerkraft
Mor Norge Ry har bragt

Sjelden har vel det norske folk vært så samstemmige og forlikte som da gullguttene fra Athen satte sine føtter på norsk jord.

–
Jan Holm (f. 1952) er forfatter og journalist. Han har blant annet skrevet Eventyret Drillos (sammen med Sjur Natvig, Drillo, Øyvind Larsen og Einar Sigmunstad) og Gullfest i Kollen: Sportsbokens VM-ekstra 2011 (sammen med Egil Svendsby). Holm er fagansvarlig for fotball i Store norske leksikon.