Denne teksten, originalt fra Forfatternes klimaakjson, er publisert i Morgenbladets tidsskriftportal. Her viser vi frem det beste fra norske tidsskrifter.
En rapport fra «British research organization Influence Map» gjorde det nylig kjent at oljeselskaper verden over bruker omtrent 115 millioner dollar i året på å motvirke klimatiltak. Mest går til å betale interesseorganisasjoner for å bedrive oljelobbyisme.
Organisasjonen Norsk olje og gass, som ledes av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, er et eksempel. Organisasjonen representerer 49 oljeselskaper, inkludert Statoil, Shell og Esso, og 62 leverandørbedrifter, som Aker, Halliburton og Schlumberger.
Den som så Brennpunkt på NRK1 4.oktober 2016, fikk et godt innblikk i hva oljelobbyisme dreier seg om. Der får vi følge Schjøtt-Pedersen på konferanser arrangert av oljeindustrien, og i møter med EU-ledere.
Det mest interessante er Schjøtt-Pedersens retorikk: «Det er utrolig bra for klimaet at vi eksporterer masse gass, vi burde eksportere mye mer gass», «Norge har den reneste olje- og gass-utvinningen i verden og bør være det siste landet i verden som stanser oljeutvinningen, fordi verden vil ha et økende energibehov i framtiden» (argumentet til Schjøtt-Pedersen er at gass forurenser mindre enn kull), og «oljen bidrar til det norske velferdssamfunnet og vil fortsette å bidra til det norske velferdssamfunnet i framtiden».
Vi møter også olje- og energiminister Tord Lien i samme innslag, han bare gjentar det Schjøtt-Pedersen sier.
Sannheten er at olje- og gassutvinning gir ekstreme mengder CO2-utslipp, uansett hvor produksjonen foregår og uansett hva gassen erstatter eller skal brukes til. Oljevirksomheten er hovedårsak til den globale oppvarmingen.
Og det er mye som står på spill: Liv og helse, eiendom, levebrød og matsikkerhet, kulturell arv (tradisjonelle levemåter), lokale, regionale og globale økosystemer, politisk og økonomisk stabilitet i utsatte regioner og stater, økonomi. Global oppvarming kan rett og slett føre til en destabilisering av verdensordenen og verdensøkonomien (jf. for eksempel FNs klimapanel «Climate Change 2014: Impacts, Adaptation, and Vulnerability», s. 11-20). Vi er derfor moralsk forpliktet til å gjøre noe nå. Hvis vi ikke foretar oss noe, vil fremtidige mennesker få en tung byrde, langt tyngre enn vår.
Framtidsrettet moral. Hvorfor ser vi liten (eller ingen) klimapolitisk handling, når de vitenskapelige prognosene om katastrofale følger av global oppvarming er så entydige?
Organisasjoner som Norsk olje og gass spiller en stor rolle her. Med all sin økonomiske og politiske innflytelse, toner de lett ned miljøforkjemperes klimabudskap. Metode: Tilslørende retorikk. Den norske regjeringen bruker samme type retorikk. Norsk olje og gass er «bra» for klimaet, repeterer statsrådene.
Retorikken skaper (naturlig nok) forvirring i befolkningen. Og det er vel meningen. For norsk klimapolitikk henger ikke sammen. Selv om vi er i gang med satsninger i utviklingen av ren teknologi, er det fortsatt full gass i oljeindustrien. Det kan virke som om klimakrisen ikke er et tema i oljebransjen.
Man kan ikke på den ene siden love et raskt og altomfattende «grønt skifte» (noe regjeringen gikk til valg på) samtidig som man legger alt til rette for en massiv økning i CO2-utslipp gjennom fortsatt olje- og gassutvinning. En kosmetisk økning i prisen på drivstoff (statsbudsjettet) viser bare at retorikken er tilslørende både faktisk og retorisk.
Det tør være åpenbart at fossil energi må erstattes med ren energi så raskt mulig. At verden vil ha et økende behov for energi i fremtiden, styrker bare dette argumentet.
Det vanligste argumentet fra politikere og oljelobbyister er at oljen sikrer velferden vår. Og motstandere av det moralske grunnlaget for å kutte oljeutvinningen bruker også ulike moralske argumenter: Vi har en moralsk plikt til å utvinne energi for verdens fattige slik at de får økt velstand, eller (som vist ovenfor) at norsk olje og gass er «renere», «mer demokratisk» eller «tryggere» enn annen olje.
Det egentlige problemet ligger i å veie hensynet til opplevd tap i velstand hos nålevende mennesker mot skader som vil ramme fremtidige mennesker. Politikere prioriterer nålevende mennesker (som har stemmerett) fremfor hensynet til fremtidige generasjoner, en prioritering de mener har belegg i de økonomiske metodene, altså diskontering og kost-nytte-analyser generelt, som brukes i utregninger av kostnader ved klimatiltak. Der bygger man på preferanser hos nålevende individer (det er «mest demokratisk»), med den konsekvens at det kun tas hensyn til interessene våre. Fremtidige generasjoner får liten eller ingen moralsk status i utregningene. Hvordan løse problemet?
For det første må politikere innse at selv om en befolkning nå «foretrekker» materiell velstand, kan ikke dette reflekteres i klimapolitiske valg. Risikoen er for stor. For det andre må vi, befolkningen, vise intergenerasjonell solidaritet, vise klimamoral. Vi må ta innover oss at fremtidige generasjoner vil bære en langt tyngre (potensielt utålelig) byrde enn oss om vi ikke ofrer mye av vår velstand nå.
En del av jobben med å få til en holdningsendring må være å identifisere moralske verdier som er med på å underbygge klimaargumentasjon, noe resten av denne teksten skal handle om.
Iverksette verdiene. Sentrale spørsmål i internasjonal klimapolitikk har lenge vært som følger: Hvordan sette et globalt tak for CO2-utslipp, og hvordan fordele utslipp under et globalt tak? Hvem har et historisk ansvar, og hva skal dette ha å si for bekjempelse av global fattigdom og ulikhet i klimakonteksten? Sistnevnte spørsmål har vært viktig fordi ulike verdensregioner har ulikt konsum av energi.
Spørsmålene har et etisk fundament: Interesser og behov hos nålevende mennesker blir målt mot forpliktelser overfor fremtidige mennesker og deres behov og interesser. Ikke minst målt mot forpliktelser knyttet til utarming av natur og beskyttelse av dyrearter.
I internasjonale dokumenter og lover og forskrifter er dette etiske fundamentet tydelig. I FNs «Framework Convention on Climate Change» (1992), som alle andre klimapolitiske dokumenter bygger på, skrives det mye om motivasjon for kutt i utslipp, som beskyttelse av «nåværende og fremtidige menneskegenerasjoner», hvor målet er å forebygge «antropogene årsaker til klimaendringer». Parameterne er «økologiske verdier», «eksistensverdier» (beskytte matproduksjon) og «bærekraftig økonomisk utvikling». Andre viktige etiske føringer er rettferdighet mellom generasjoner (art. 3.1), ansvar for utviklingsland, hvor utviklede land skal ta føringen (art. 3.1), «føre-var-prinsippet» skal ligge til grunn, (art. 3.1), og at alle nasjoner skal legge til rette for og samtidig fremme en bærekraftig utvikling (art. 3.4).
Moralske verdier er altså allerede godt integrert i det opprinnelige fundamentet til internasjonal klimapolitikk. Problemet har vært hvordan å tolke, bli enige om og til slutt «iverksette» verdiene i språk og handling. Hvor langt er man kommet i så henseende?
Slik er situasjonen i dag: Statene bedriver politisk hestehandel om klimakutt i bytte mot hjelp til å løse økonomiske problemer på andre områder. Dette fordi det er vanskelig å forhandle frem avtaler i en situasjon med store ulikheter i makt og ressurser, hvor makt og ressurser også reflekterer en historisk urettferdighet knyttet til utslipp. Internasjonale klimaforhandlinger har altså i all hovedsak dreiet seg om ansvarsbyrde i form av økonomisk kompensasjon, og ikke så mye om verdiene vi ser i den ovennevnte FN-rapporten.
I verdispørsmål argumenterer de fleste klimapolitikere for at fortsatt økt økonomisk vekst gjør fremtiden rikere, at fremtidige mennesker derfor vil være bedre stilte enn oss, og at de derfor ikke kan gjøre særlige krav på oss.
I verdispørsmål argumenterer de fleste klimapolitikere for at fortsatt økt økonomisk vekst gjør fremtiden rikere, at fremtidige mennesker derfor vil være bedre stilte enn oss, og at de derfor ikke kan gjøre særlige krav på oss. De vil være rikere enn oss, og kan selv betale for eventuelle kostnader knyttet til klimaendringene. Problemet er, som vist ovenfor, at alle prognoser viser at fremtidige klimaendringer vil være ødeleggende for fortsatt økonomisk vekst (vi ser det allerede nå, blant annet i form av hyppigere ekstremvær, flom og ras). Fremtidige mennesker blir mest sannsynlig verre stilt enn oss. «Fremtiden er rikere» er ikke lenger et godt argument.
Verdier, velferd, velstand. Gitt konsekvensene av global oppvarming, har vi åpenbart moralske forpliktelser overfor fremtidige generasjoner. Men for å vise at vi har slike forpliktelser, må vi finne gode argumenter. Vi trenger for det første å vise at fremtidige mennesker ikke er forskjellige fra oss i moralsk forstand, og at de med all sannsynlighet vil ha de samme grunnleggende behovene som oss, selv om teknologisk innovasjon kan forenkle og forbedre våre betingelser. Deretter må vi kunne gi god argumentasjon for beskyttelse av naturen, som er menneskehetens livsbetingelse.
Spørsmålet er hva våre moralske forpliktelser skal bestå i. Hvilket ansvar ligger til grunn for mennesker som ennå ikke eksisterer, hvorfor skal de oppta oss?
Det første vi bør gjøre når vi analyserer verdier i klimakontekst, er å diskutere relasjonen mellom «verdier», «velferd» og «velstand». Såkalte «objektive» verdier er viktige i denne sammenhengen. Objektive verdier er verdier som er «gode i seg selv» uansett holdninger til dem. Når man hevder at noe er «objektivt verdifullt», hevder man derfor samtidig at det bør fortsette å eksistere. Et eksempel på en objektiv verdi er at vi generelt ønsker best mulig utviklingsmuligheter for alle mennesker til alle tider (se for eksempel FNs klimakonvensjon art. 4.1).
Videre må vi diskutere grunnleggende menneskelige behov og evner, da det er disse som er truet av klimaendringene. Vi har to former for grunnleggende behov og evner: Fysiologiske behov som mat, oksygen og husly, og behov for å utvikle rasjonelle, sosiale og kognitive evner. Sistnevnte ligger til grunn for prosjekter og erfaringer som gir livet farge og mening, som gjør et liv «verdt å leve».
Spørsmålet blir da: Hva er det som, alt tatt i betraktning, eller «objektivt» sett, vil foretrekkes av de fleste mennesker, og som bør regnes som viktigst for både nålevende mennesker og fremtidige mennesker?
Jeg vil påstå at et godt liv mest av alt består i en mulighet til utøvelse av rasjonelle, sosiale og kognitive evner. Det finnes faktorer som hjelper utøvelse av slike evner, og det finnes faktorer som er til hinder for en utøvelse av dem. Først noen eksempler på rasjonelle, sosiale og kognitive evner:
Det er godt for oss å være engasjerte i visse aktiviteter, eller å utføre bestemte handlinger heller enn andre handlinger. Det kan være godt for oss å handle moralsk, å gjøre konstruktive eller produktive ting, være engasjerte i lek, meningsfullt arbeid, kontemplasjon eller politisk aktivitet.
Det er viktig for oss hvordan vi gjør hva vi gjør, det er godt for oss å gjøre det vi gjør på en bestemt måte. Eksempelvis i en bestemt ånd eller stil, eller gjennom en bestemt holdning. Det er godt for oss å gjøre ting på en rasjonell måte, være kreative, eller å utføre ting med perfeksjon.
Det er godt for oss at våre aktiviteter har bestemte resultater, eller at vi får bestemte ting gjort. Det er viktig for oss å kunne «utgjøre en forskjell». Det er godt for en person «å gjøre noe med livet sitt», «oppnå ting i livet», i betydningen «oppnå noe verdifullt». Den type oppnåelse som gir livet mening og farge.
Det er godt for en person å tilhøre et samfunn, ha vennskap med andre samfunnsborgere, delta aktivt i samfunnslivet. Det er godt for en (moden/voksen) person å få barn og å være en god forelder, eller å ha en elsker eller en partner.
Det er godt for en person å leve autonomt, autentisk, rasjonelt, tenksomt, besluttsomt, og lignende. En autonom levemåte er en måte å handle på, en måte å bestemme seg for mål og handling. Eksempelvis å bestemme seg for å handle i tråd med verdier en setter høyt, å bli en moralsk bedre person.
Jeg påstår altså at en persons velferd mest består i å kunne utøve slike rasjonelle, sosiale og kognitive evner (eller i det minste ha muligheter til å kunne utøve dem). Og for hver evne som utøves, er personen i utfoldelse. Denne form for utfoldelse er ikke bare en del av individets biologiske forutsetninger som medlem av en art, den er helt nødvendig for individets velferd. Derfor har muligheten for utøvelse (og dermed utfoldelse) av slike evner moralsk egenverdi, og andre personers velferd krever moralsk hensyn.
Klimaendringer truer fremtidige menneskers fysiologiske behov, noe som igjen truer muligheten til utøvelse av rasjonelle, sosiale og kognitive evner, det vil si truer deres velferd. Et liv som kun består i å få dekket fysiologiske behov er svært forskjellig fra et liv hvor man får utfolde seg gjennom rasjonelle, sosiale og kognitive evner. De aller fleste vil foretrekke å være i sistnevnte situasjon. Autonomi og andre evner kan ikke skilles fra behovene mat, oksygen og husly i betydningen å være nødvendige for at et menneske skal kunne leve godt som menneske. Det moralske ansvaret overfor fremtidige generasjoner består derfor i å tilfredsstille deres fysiologiske behov, og det vil si at vi må ha som mål å fjerne hindre som kan ødelegge for deres muligheter til utfoldelse gjennom rasjonelle, sosiale og kognitive evner. Et slikt hinder er global oppvarming.
Jeg mener at alt som kan skades (eller gagnes), kan ha moralsk status.
Egenskaper og sårbarhet hos ikke-menneskelige arter. En diskusjon om moralsk ansvar for fremtidige generasjoner i lys av klimaendringer må nødvendigvis ta for seg argumenter for bevaring av natur og ikke-menneskelig organisk liv, som er livsbetingelser for både nåtidige og fremtidige mennesker. Jeg er åpen for argumenter om at alle levende organismer kan tilskrives moralsk status. Dette fordi jeg mener at alt som kan skades (eller gagnes), kan ha moralsk status. Dette er en tanke som står sentralt i konsekvensetikken, altså i moralfilosofien om «velgjørenhet».
Et hovedpoeng for min del er at moralsk status ikke kan begrenses til å gjelde «bærere av rettigheter». Jeg legger derfor prinsippet om velgjørenhet til grunn for et skille mellom «moralske rettigheter» og «moralsk hensyn» (skillet er inspirert av Kenneth Goodpaster, som skiller mellom «possessions of rights» og «moral consideration»). Skillet er viktig fordi begreper om rettigheter ofte blir brukt i en for snever betydning, det vil si kun anvendt på selvbevisstevesener. Begrepet om moralsk hensyn har ikke en slik begrensning. Spørsmålet blir da: Hvem (og hva) er kandidater for moralsk hensyn, og hvilke betingelser kan settes for kandidater for moralsk hensyn?
I en første betydning inkluderer moralsk hensyn alt som kan skades (eller gagnes), og som derfor må vises de mest grunnleggende former for respekt (inkludert skade på menneskers moralske egenskaper som følge av manglende tilgang på mat, vann og ren luft). Et slikt hensyn kan argumenteres for på mange ulike måter.
For eksempel i relasjon til dyr:
Flere ikke-menneskelige arter har egenskaper og sårbarheter som ligner våre, og de kan ha smerteerfaringer og lysterfaringer. I likhet med spedbarn har de ikke evnen til å tenke og handle moralsk, men de besitter trekk som gjør at de må behandles med moralsk respekt. Deres interesser må selvsagt ivaretas av oss, men de må vektlegges i moralske avveininger. For om selvbevissthet er en tilstrekkelig betingelse for moralsk status, er den ikke en nødvendig betingelse. Den australske filosofen Peter Singer argumenterer godt for at arter som er i stand til å føle smerte også skal få unngå å bli påført unødig lidelse, og dette for artens egen skyld. Det å kunne føle smerte er derfor både en tilstrekkelig og nødvendig betingelse for moralsk status og hensyn. Sansende ikke-menneskelige vesener har den samme interesse i å unngå lidelse som det vi har, og en påstand om at de ikke skal kvalifisere for moralsk status virker helt vilkårlig. Det sentrale er at moralsk status knyttes til føleevnen, og at den moralske oppgaven generelt ligger i å redusere mengden av smerte.
Et annet eksempel: Kan ikke-levende deler av økosystemer ha moralsk status, i og med at de (i vanlig forstand) verken kan skades eller gagnes? Den norske filosofen Arne Næss svarer bekreftende på dette spørsmålet. Alle ikke-menneskelige medlemmer av det biotiske og abiotiske samfunnet har egenverdi fordi begrepet «liv» (hos Næss) inkluderer dyr og planter, landskaper med elver fjell og alle økosystemer som tilhører det. Næss finner altså verdi i større overindividuelle helheter, som økosystemer. Tanken til Næss er (formodentlig) at biosfæren og dens systemer er avgjørende for livene til alle levende organismer, at økosystemer har «systemisk» verdi: Vi kan knytte et moralsk ansvar til beskyttelse av økosystemer på grunn av systemenes iboende egenskaper, som er å gjøre liv på Jorden mulig.
Evner som moralsk prosjekt. Mitt hovedpoeng er at relasjonen mellom rasjonelle, sosiale og kognitive evner og utfoldelse og velferd bidrar til en totalitet av velferdsbestandeler som til sammen utgjør et godt menneskeliv (jf. eksemplene ovenfor). Rasjonelle, sosiale og kognitive evner har subjektiv verdi (har verdi for noen) samtidig som de objektivt sett er konstituerende for velferd. De er dermed samtidig et moralsk prosjekt. Vi må beskytte dem for at flest mulig mennesker (både faktiske nålevende mennesker og mulige fremtidige mennesker), skal få objektivt gode menneskeliv. Slike betingelser for moralsk hensyn gir uavhengige moralske grunner for handling. I politiske beslutninger bør moralsk hensyn overfor fremtidige mennesker først og fremst ta i betraktningen deres grunnleggende behov og sårbarheter og muligheten for en utvikling av deres rasjonelle, sosiale og kognitive evner. Vi må være oss bevisst våre handlinger og sette grenser for en vitenskapelig og industriell utvikling som vil gjøre stor skade på naturen og på menneskekroppen. Hensynet krever en rask utvikling av ren teknologi.
Det akutte problemet er at vi har en statsminister som nytaler om et «grønt skifte» samtidig som olje- og energiministeren (og andre oljelobbyister) på absurd vis argumenterer for at norsk oljeutvinning er «jobb nummer én» for å bekjempe global oppvarming.
Med støtte fra Norsk Faglitterær Forfatterforening bringer Klimaaksjonen denne høsten en serie med essays der vi ber forfatterne undersøke fenomenet olje; som begrep, politikk, økonomisk dop, tro, næring, symbol, kjemi og kulturfaktor. Hva gjør oljen med sivilsamfunnets forståelseshorisonter, med vår språkbruk og sosiale kultur? Vi håper på overraskende svar og skjerpende tankegods. / Hein Berdinesen er førsteamanuensis ved Høgskolen Stord/ Haugesund.