Portal

Milliarder, ikke mennesker

RØYST: Klasse, ikke enkeltmennesket, er den grunnleggende politiske byggesteinen. Det er på tide å tømme de politiske debattene for moralsk enkeltmenneskesjargong som kun tjener de mest privilegerte. Vi bør vende om på Høyres slagord, og la politikkens utgangspunkt være milliarder, ikke mennesker.

I år er det 80 år siden LO og NHO inngikk den første Hovedavtalen. Avtalen markerte starten på det sosialdemokratiske klassekompromisset i Norge. Kompromisset lå i at avtalen regulerte på hvilken måte interessekampen mellom arbeidslivets parter skulle foregå. Enighet om kampens spilleregler betyr imidlertid ikke at det ikke er noe å spille om, noe som blir tydelig hver gang det er lønnsoppgjør.

Hovedavtalen er mer verdt en feiring enn det overståtte grunnlovsjubileet. At de mest grunnleggende menneskerettighetene våre er sikret i en grunnlov er vel og bra. Det beskytter individet mot statlige overgrep. Men politikken handler mer om interessemotsetninger enn om relasjonen mellom stat og individ, og i denne sammenhengen er klasse viktigere enn individ.

Selv om det i streik og annen arbeidskamp blir tydelig at det finnes klare interessemotsetninger i samfunnet vegrer de fleste seg for å kalle konflikten for klassekamp. For 80 år siden, da kompromisset ble inngått, var det åpenbart at det eksisterte en kamp mellom klassene. Nå flykter selv gamle arbeiderpartifolk fra slike formuleringer.

Kanskje gjør de det fordi klasse høres traust og gammelmodig ut. Det er ikke rart at man istedenfor faller for fristende beskrivelser av arbeidslivet som en lekegrind for talenter og at kun din egen latskap og mangel på kompetanse kan holde deg nede. Som Manpower sier: Vi gir deg mulighetene. Alternativt: Også du kan vinne dette pyramidespillet.

Både den grafiske designeren som bor på Sagene og sagarbeideren er begge underlagt de samme samfunnsmessige strukturene, selv om de kanskje foretrekker subtilt ulikt masseproduserte sko.

For bak sjargongen er arbeidslivet fortsatt asymmetrisk i arbeidsgivers favør. Det vil si at du er mer avhengig av arbeidsgiveren din enn det arbeidsgiveren er avhengig av deg. Selv om du er kongen av kaffemaskinen på Starbucks, er det en reservearmé av kronprinser der ute. Det asymmetriske forholdet kan kun utlignes ved at lønnsarbeiderne identifiserer seg som lønnsarbeidere og organiserer seg som en gruppe med felles interesser. Derfor trenger vi et organisert fellesskap som vi vanlige lønnsmottagere føler tilhørighet til, for uten klassebevissthet vil det bli stadig lettere for arbeidsgiverne å vinne kampen.

Dette gjelder naturligvis også for funksjonærsjiktet. Også funksjonærer kan lettere ansettes midlertidig med endringer i arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven. Også funksjonærer kan få pensjonen sin redusert som et ledd i å sikre velferdsstatens bærekraft. Også funksjonærer får mindre i sykepenger om folketrygden endres. Også funksjonærer får kreft. Også… ja, du skjønner hvor vi vil. Du kan godt late som du ikke er lønnsarbeider, men den slippen du får hver måned beviser det motsatte.

Både den grafiske designeren som bor på Sagene og sagarbeideren er begge underlagt de samme samfunnsmessige strukturene, selv om de kanskje foretrekker subtilt ulikt masseproduserte sko.

Den politiske byggestein. En politikk hvis minste byggestein er meg og mine behov kan kun fungere om alle borgere har like forutsetninger, disponerer fritt over tid og evner og har midler nok til å avstå fra å arbeide hvis man ikke er fornøyd med det som tilbys. Hvis styrkeforholdet faktisk hadde vært likt fordelt ville vi egentlig ikke hatt behov for politikk i det hele tatt. Da kunne enhver være sin egen bedrift.

Men etter 5 minutter i arbeidslivet ser du at dette kun gjelder en svært liten gruppe, omtrent på størrelse med Venstres valgoppslutning. De fleste av oss blir fanget i det store spillet der de som tjener på andres arbeid og de som arbeider møter hverandre i forskjellige typer konflikter. Har du måttet prøve å forstå hva sjefen legger i endringsledelse? Har arbeidsplassen din stått i fare for omstilling? Da vet du hva vi snakker om.

Omstilling er selvfølgelig ikke noe negativt i seg selv. Norge har tross alt et arbeidsliv som har vist seg særdeles omstillingsdyktig. Men det er en enorm forskjell på å møte endring i arbeidslivet som individ og som klasse. I første tilfelle har arbeidsgiver evnen til å ta ut gevinsten av omstillingen uten at den kommer arbeidstakerne til gode. Når de opptrer som klasser, med kollektive forhandlinger, er sannsynligheten større for at begge parter vil nyte godt av resultatet. Dette illustrerer hvorfor klassen er en bedre politisk byggestein enn individene. Det er først når arbeidstakerne opptrer som klasse at de blir tilgodesett i samfunnsutviklingen.

Vår påstand er at det som skiller sosialdemokratene og resten av venstresiden fra de liberale er at den grunnleggende politiske byggesteinen er klassene og ikke enkeltindividet. Det vil ikke si at det ikke finnes sfærer der enkeltindividet er en meningsfull enhet, som for eksempel i etikken: Det er enkeltmennesker som er forpliktet til å holde seg for munnen når de nyser på trikken. Dette har imidlertid ingenting med politikk å gjøre, og den store massen kan kun få realisert politiske mål gjennom et fellesskap, som en klasse, ikke som enkeltmennesker. Bill Gates er et enkeltmenneske som kan være en politisk aktør på egen hånd, men det kan ikke du.

Det er først når arbeidstakerne opptrer som klasse at de blir tilgodesett i samfunnsutviklingen.

Det korporative samfunn. Denne innsikten har vært en av bærebjelkene i den norske samfunnsmodellen. Mengden av lag, grupper, folkeaksjoner og interesseorganisasjoner som har preget den politiske utviklingen i landet gir en god indikasjon på det. Mye av borgermakten kanaliseres ikke gjennom valget du gjør hvert fjerde år, men gjennom hvilke organisasjoner du bruker tiden din i.

Selv om sammensetningen på Stortinget kan gi borgerlig, rødt eller grønt flertall er mye av politikken utformet i et intrikat samspill mellom myndigheter og interesseorganisasjoner. Stemmer teller, men ressurser avgjør, som statsviteren Stein Rokkan formulerte det.

Fordelen med et slikt korporativt samfunn, der individene organiserer seg rundt felles interesser, er at politikken inkorporerer alle de organisertes interesser, ikke bare de som er rike nok til å lefle med politikk. Stein Erik Hagen og Olav Thon kan egenhendig sørge for å fremme sine egne interesser ved å finansiere valgkamp. Alternativt kan de ansette en stab med Civita-utdannede kommunikatører som kan komme opp med argumenter mot arveavgift og formuesskatt. Vi andre, derimot, må opptre i felleskap for å bli hørt.

I den største interessekampen av dem alle, den som handler om hvordan vi skaper og fordeler landets ressurser, har du, kjære gjennomsnittsleser, tilstrekkelig felles interesser med oss andre i din klasse til at vi kan gjøre felles sak.

Ved å definere klassene som de grunnleggende politiske byggesteinene må klassen av lønnsarbeidere søke statsmakt og bruke statsapparatet til å sikre at samfunnets elite ikke får utnytte resten av oss. Da kan det være at deler av denne eliten føler seg forulempet. Det mangler ikke på millionærer som opplever skatt som statstyveri. Store deler av middelklassen ser også ut til mene at det er en menneskerett å ha mange hytter eller spe på inntekten med tre utleieboliger i Oslo sentrum.

Men hvis konsekvensen av en høy arveavgift i lønnsarbeidernes interesser er at enkeltmennesket Gerd må selge en av sine tre hytter, ja så fuck Gerd da. Og fuck hytta hennes. Straks de grunnleggende menneskerettighetene er sikret, blir politikk et spørsmål om milliarder, ikke mennesker.

Je suis Rune Bjerke?  Hva med Rune Bjerke, Helge Lund og andre lønnsarbeidere med skyhøy inntekt? Selv om Marx definerte klasser i lys av deres relasjon til produksjonsmidlene, så har du selvfølgelig ikke samme interesser som Rune Bjerke. Det er klart at noen få lønnsarbeidere har kommet i en posisjon der de blir ansett av arbeidsgiverne for å være svært vanskelig å bytte ut. I hvert fall blir de belønnet som om de var uerstattelige. Vi benekter ikke at noen få personer har eksepsjonelle ferdigheter. Det vi derimot ikke har noen tro på er at dette gjelder det store flertallet av lønnsarbeidere enten de har utdannelse fra universitetet eller ikke. Regelen er at det finnes mange som har de ferdighetene som arbeidsgiverne etterspør.

Dagens Næringslivs latskapsføljetong presenterer ukentlig en eller annen Bør Børson med mye pæng på bok som mener at resten av oss burde ta seg sammen.

Så hvor skal streken som skiller den ene klassen fra den andre gå? Vi bryr oss ikke om hvilket navn vi gir denne politiske byggesteinen. Ei heller er det relevant om de hører på Wagner eller Vazelina Bilopphøggers. Økonomen Thomas Piketty har i Kapitalen i det 21. århundre studert ulikhet ved å dele inntekts- og formuesdata inn i prosentandeler. At dette er en god innfallsvinkel kan illustreres med Oxfams nyeste prognose, som sier at innen 2015 vil verdens 1 prosent rikeste eie mer enn halvparten av verdens rikdom. Du trenger ikke være sosialist for å mene at den 1 prosent rikeste andelen ikke deler interesser med de 99 øvrige prosentandelene når det kommer til fordelingsspørsmål.

Enorm ulikhet, som Piketty påpeker, har mange negative konsekvenser. La oss nevne tre utfordringer: For det første kan konsentrasjon av rikdom underminere demokratiet, fordi man kan kjøpe politisk innflytelse. For det andre tenderer samfunn med stor ulikhet mot å segregere klassene. De rike flytter bak murer bygget for å holde armoden ute. For det tredje er det, ironisk nok, også en utfordring for kapitalismen. Når store selskaper bruker sin markedsmakt for å knuse innovative mindre konkurrenter er dette ødeleggende for dynamikken i en markedsøkonomi.

Men når vi kommer til spørsmålet om hvordan ulikheten skal takles, blir folk fort mer uenige. For det mangler ikke på hardt arbeidende, flinke 1-prosentere som vil si at det er deres personlige egenskaper som har plassert dem i denne kategorien. Som republikanerne messet ved forrige presidentvalgkamp i USA, da Obama påpekte at også de rikeste skylder felleskapet for noe av sin fremgang: We Built It! Selv om sannhetsgehalten i denne påstanden lett kan angripes, er det ikke nødvendig å gjøre det. Eier den rikeste 1-prosenten mer enn halvparten av verdens rikdom er dette et strukturelt problem og konfliktlinjen går mellom klassene.

Vi foreslår herved «større enn bunn 51 prosent» som ny politisk byggesten, noteres: >b51%. Med større enn bunn 51 prosent sikter vi både til bunn av inntektskalaen og av formueskalaen. «Større enn» er et essensielt trekk ved denne definisjonen. Vi prøver å definere en mengde som er større enn bunn 51 prosent, ikke bunn 51 prosent alene. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange flere enn 51 prosent det gir mening å putte i kategorien. Når sant skal sies har vi heller ikke avgjort noen eksakt vekting mellom hvor stor betydning formue og inntekt skal ha. Poenget er likevel ikke så himla komplisert. Du vet om du har råd til legebehandling i utlandet og privatskole for barna dine eller ikke. Hvis du trenger fellesskapsløsninger er du en del av fellesskapet. Dette er ikke til hinder for at de som fint kunne klart seg uten, likevel blir støttemedlemmer.

Vårt hovedpoeng i denne teksten er at det er gjennom strukturelle forhold at politikken bør tolkes. Dessverre er tendensen i den offentlige samtale at klassen forsvinner og individualiseringen tiltar.

De rike og de late. Selv den selverklærte sosialdemokraten Trond Mohn har i de senere år kommet med to påstander som tildekker interessemotsetningene i samfunnet og impliserer at politiske spørsmål skal analyseres med etikkens begrepsapparat. Han mener streikeretten har gått ut på dato og at norske arbeidstakere er for late.

Latskapsanklagen er han ikke alene om. Dagens Næringslivs latskapsføljetong presenterer ukentlig en eller annen Bør Børson med mye pæng på bok som mener at resten av oss burde ta seg sammen. Selv om denne føljetongen er journalistisk hyllevare av lateste sort siver den inn i den offentlige samtalen.

Like problematisk er utfordringen av streikeretten. Sosialdemokrat Mohn ser her helt bort ifra at lønnstagerne i hans bedrifter har andre interesser enn ham selv og at det eksisterer et asymmetrisk maktforhold mellom dem. Implikasjonen er at vi alle befinner oss i samme båt, men det gjør vi åpenbart ikke. Eller vent, vi sitter kanskje alle i Titanic, men noen få ønsker å reservere det begrensede antall flytevester.

Mohn ser ikke Bjerken i eget øye. Og mer alvorlig: han tar spørsmål som i utgangspunktet er strukturelle og gjør dem til spørsmål om individuell moral. Her er han heller ikke alene. Norsk politikk er full av floskler som «det må lønne seg å jobbe» og «komme seg opp om morran». Det er stundom sjarmerende når beduggede gamle onkler kommer messende med slikt i familieselskaper. Som politisk analyse er det særdeles svakt, og har potensielt alvorlige konsekvenser. I det følgende skal vi gi to eksempler på hvorfor.

Opp i otta. Av en eller annen grunn har det å stå opp tidlig blitt selve symbolet på å være arbeidsom og driftig. Dette er visdom som strekker seg lenger tilbake enn Håvamål. Bjarne Håkon Hanssen relanserte slagordet som sosialdemokratisk parole i sin tid som arbeids- og inkluderingsminister for Arbeiderpartiet. Morgenrutinen som partner i First House vet vi mindre om. Hvorfor a-mennesker skulle være noe mer arbeidsomme enn b-mennesker er heller ikke helt klart, men vi lar det ligge og forsøker heller å konstruere en hypotetisk situasjon, der det å stå opp tidlig faktisk er avgjørende for om du får arbeid eller ikke. Følgende eksempel skal illustrere hva vi mener:

Vi ser for oss en liten øy eid av en person, Ole Hansen, som har behov for å utføre 30 timeverk hver dag. Timeverkene tildeles de fire første arbeiderne som møter opp ved palmen til Hansen som åpner klokka 06:00. På denne øya er det fem arbeidsvillige personer. Fra den enkeltes arbeidstakers ståsted er det åpenbart at slagordet «stå opp om morran» gir mening. Konkurransen mellom arbeidstakerne i denne økonomien er høyst reell. Om arbeidstakeren Stein Erik alltid kommer sist og ikke mottar almisser, så sulter han på et eller annet tidspunkt i hjel.

Om Stein Erik ikke kommer seg opp vil selvfølelsen hans selv fortelle ham at han har dårlig arbeidsmoral. Og han har jo det! Relativt til de andre arbeidstakerne er han dårligere til å stå opp om morgenen. Det er derfor høyrepropagandaen virker, fordi den har en tilknytning til virkeligheten. Men selv om hans dårlige samvittighet har rot i virkeligheten, kan denne innfallsvinkelen til problemet kun bidra til at det løses ved å skyve det over på neste arbeidstaker.

Dersom syvsoveren Stein Erik skulle søke hjelp i jungelen av selvhjelpslitteratur og finner et eller annet visdomsord som forhindrer ham fra å trykke på snoozeknappen ørten ganger hver morgen er det arbeidstakeren Celina som må skru frem vekkerklokka. Men så lenge de fem arbeidstakerne kun ser på seg selv som enkeltindivider i sin relasjon til arbeidslivet vil de bruke mye tid på å stå i kø og mye tid på å skamme seg.

Arbeidstakerne på denne øya kan imidlertid angripe problemstillingen fra en annen vinkel, ved å se sin relasjon til arbeidslivet fra et klasseståsted. I denne konkrete situasjonen er det flere strukturreformer som kan gjennomføres hvis arbeidstakerne organiserer seg og kjemper for felles interesser. Et alternativ er sekstimersdag, hvor de tretti timeverkene fordeles med 6 timer på hver arbeidstaker, hver dag. Et annet alternativ er at arbeiderne går sammen og krever at Ole Hansen skal betale en eller annen form for arbeidsledighetskompensasjon til den som ikke får arbeid.

Poenget her er ikke å argumentere for én reform fremfor en annen, men at et angrep på problemstillingen fra et klasseståsted sørger for at arbeiderne organiserer seg ut av et destruktivt nullsumspill. Her er det viktig å påpeke at «opp om morran»-vinklingen og den strukturelle vinklingen begge gir et korrekt bilde av virkeligheten på øya. Men den strukturelle vinklingen, klasseperspektivet, er den som best ivaretar arbeidstakernes interesser.

Vi nekter ikke for at dette er en litt populistisk forenkling av en uhyre kompleks problemstilling, men en strukturell arbeidsledighet på 3,7 prosent er fortsatt en arbeidsledighet på 3,7 prosent, selv om alle de arbeidsledige hadde stått opp tidligere.

Fra et klasseperspektiv er Bjørn Kjos en motpart. Det vil si at for sosialdemokrater skal han skattlegges så hardt det er mulig uten at han slutter å fylle den funksjonen han fyller for resten av oss.

Fordi jeg fortjener det. Vårt andre eksempel er moralske begreper i skattepolitikken. La oss illustrere dette med noen sitater fra kommentarfeltet til VGs sak om Pikettys grilling av Bjørn Kjos på Skavlan. For de som ikke har sett det: Bjørn Kjos påstår at han betaler ti ganger mer i skatt enn han tjener. Piketty kontrer med å spørre om størrelsen på Kjos sin formue, hvorpå Kjos går i vranglås. Kommentarfeltet i VG-saken er overveldende positiv på Kjos' side.

  • Rart alle går etter BK, han har skapt 5000 arbeidsplasser, teller liksom ikke det eller?
  • Mobben har fått det for seg å gi tyn til en mann som lykkes for bra. Slikt kan ikke forekomme i Norge… det er rett og slett ikke lov. Tenk om flere lykkes, da gikk hele likhetstanken på nullnivå i dass. Misunnelsfaktoren dukker opp her i print.
  • Hvorfor skal en nordmann gjøre det bra i Norge? Fy a meg, noe må være galt. Jeg mener at han må få gjøre som han vil. Det er Kjos og Kjos alene som har skapt Norwegian. Vi må alle ta innover oss at Norwegian er et internasjonalt selskap. Norwegian konkurrerer ute i verden med andre lavpris selskaper. Er det så vanskelig å forstå? Det er det samme som skjedde med norske sjøfolk på 80-tallet. Norwegian er det første flyselskapet som tør å gå i bresjen!

Vi tror at alle de overnevnte påstandene kan tilbakevises, men vi mener det krever unødig mye tid og møye. Med slike moralske argumenter som utgangspunkt for denne diskusjonen blir ikke alle påstandene drevet tilbake før kommentarfeltene stenges. Man kommer simpelthen ikke i mål.

Kanskje var det lettere i gamle dager, men vi tviler. Rike folk har alltid skjønt at når avstanden mellom dem selv og resten av oss blir for stor, så trengs det en eller annen ferdigtygget pakke med floskler som folk kan fordøye alene eller sammen for å rettferdiggjøre tingenes tilstand. Det spiller ingen rolle om flosklene utveksles på torget eller i kommentarfeltet. Ære være dem som graver i disse flosklene og som finner opp slør av uvitenhet og andre teoretiske duppedingser for å vise oss at det ikke nødvendigvis er hundre prosent sikkert at det er helt rettferdig at de 85 rikeste personene i verden eier like mye som de 3,5 milliard fattigste. Bra jobba. Vi har ingenting imot den slags sysler. Vi sier bare at det går an å angripe problemstillingen annerledes.

Fra et klasseperspektiv er Bjørn Kjos en motpart. Det vil si at for sosialdemokrater skal han skattlegges så hardt det er mulig uten at han slutter å fylle den funksjonen han fyller for resten av oss. Hvorvidt man benytter formueskatt, eiendomsskatt, statlig innkrevd avlat eller god gammeldags ekspropriasjon er oss knekkende likegyldig. Her skal vi selvfølgelig ta med at det finnes rom for marked og kapitalister i sosialdemokratiet. Gitt en god rigg kan vi sikkert ha plass til ganske mye av det også. Men det betyr ikke at det er udemokratisk å bruke flertallsmakten som vår klasse har til å hente ut deler av overskuddet til kapitalistene og bruke det i fellesskapets tjeneste.

Vil da dette medføre at vi ikke får investeringer i norsk næringsliv? Får vi flere arbeidsplasser ved å tillate noen rikinger å holde på pengene? Svarene på disse spørsmålene har vi ikke. Vårt poeng er at det er innenfor denne rammen at vi kan akseptere stor rikdom hos de få, ikke fordi de har fortjent det, fordi de har lykkes eller fordi de har skapt noe alene. Som nevnt ovenfor har omstillingsevnen i norsk næringsliv vært en av nøklene til en vellykket økonomisk utvikling. Denne omstillingsevnen er basert på klassekompromisset. Faren vi står overfor er at fler og fler i den offentlige samtalen bruker en eller annen form for de-har-jo-fortjent-det argumentasjon som undergraver dette klassekompromisset.

Men gitt at vår tid er begrenset bør vi kanskje ikke bruke tiden på å motbevise alle irrelevante argumenter fra motparten. Er det samfunnsøkonomisk effektivt kan de få spillerom, men står deres interesser mot våre er det et politisk spørsmål og bør håndteres av klassenes organisasjoner og partier.

Justitia og politikken. De to eksemplene illustrerer at den politiske debatten er i ferd med å miste klasseperspektivet. Avslutningsvis vil vi trekke frem et ytterlig tegn på at klassekompromisset slår sprekker.

Ovenfor beskrev vi det korporative samfunn bestående av organiserte interessegrupper. Et viktig premiss for dette samfunnet er at det gir rom for interessekonflikt mellom organisasjonene. Vi må akseptere at partene har motstridende interesser. Konflikten er politisk, den handler om hvordan kaken skal deles. Ingen domstol i verden ville klart å komme frem til den rettferdige fordelingen av verdiskapningen i samfunnet, eller hvor mye som skal gå til felleskapet og hvor mye enkeltindivider skal få beholde selv. Likevel virker det som om dette er i ferd med å skje.

En av vår tids mest urovekkende tendenser er at interessekonflikten mellom klassene hentes ut av den politiske sfæren og plasseres i domstolene. Eiendomsretten er absurd nok en menneskerett i den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Dette har for Norge fått konsekvenser for tomtefestelovgivningen. En lov, sanksjonert av Stortinget og med en klar sosial profil, må endres fordi den slår for dårlig ut for grunneierne som festet bort tomtene sine. I dette eksemplet er det klare interessemotsetninger mellom grunneiere og festere, en interessemotsetning som vi mener må løses politisk og gjennom organisasjonene, ikke i en domstol.

Den foreslåtte handelsavtalen TTIP mellom EU og USA vil operere med voldgiftsdomstoler som kan saksøke stater som pålegger selskaper byrder av sosial karakter. Eksempelvis kan en stat saksøkes fordi den pålegger bedrifter miljøavgifter eller en forsikringsordning. Igjen ser vi at et i utgangspunktet politisk spørsmål dyttes over til en domstol.

Denne juridifiseringen av interessekonflikter er et av de mest markante tegnene på at individer og juridiske personer er i ferd med å bli utgangspunktet i kampen om ressursene. En utvikling som må bekjempes hvis man skal beholde det opprinnelige klassekompromisset. Det krever også at vi lar politikken ta hånd om de store strukturene, milliardene, så kan domstolene beskytte menneskene.

Med reelle klassemotsetninger i samfunnet må politikken sørge for at den stadige forhandlingen mellom klassene kan finne sted. De må ha spillerom. Hovedavtalen mellom LO og NHO skapte for 80 år siden et slikt rom, ved at den regulerte hvordan arbeidskampen skulle foregå. Derfor bør den feires i minst like stor grad som Grunnloven ble feiret i fjor.

Kanskje statskanalen kunne sette av tid til et lite Hovedavtaleshow? Hva med et symbolsk sekkeløp mellom Gerd Kristiansen og Kristin Skogen Lund? Kanskje Stortingspresidenten finner en tibetansk arbeider som han nektet å møte? Det finnes sikkert også en passende rolle for Fabian Stang. Kun fantasien setter grenser.

Denne teksten avsluttes dessverre ikke med et handlingsprogram eller et kall til kamp. Den har ikke engang et stusslig lite flygebladmanifest. Hvordan de store motsetninger i samfunnet skal løses har vi ikke engang våget å forsøke å svare på. Men vi tror de må løses gjennom et klassekompromiss, og de nødvendige byggesteinene for klassekompromisset er klassene, ikke enkeltindividene.