Denne teksten er hentet fra Fett 1/ 2017, som er i salg fra 8. mars. Se www.fett.no for mer info.
Mange kjenner henne som Deepika Thathaal, jenta som ble truet ut av landet for over 20 år siden. I dag er hun en prisbelønnet filmregissør, menneskerettighetsaktivist og goodwill-ambassadør for FN. Hun er også grunnlegger av medieselskapet Fuuse og nettmagasinet Sister-hood, en plattform for kvinner med muslimsk bakgrunn som forteller sine egne historier med egne ord. Høsten 2016 i Oslo gjorde hun noe ingen hadde gjort før: Sister-hood samlet et panel bestående av minoritetskvinner der vi fortalte våre historier på våre premisser.
Noen familier legger vekt på å ha en godt utdannet datter når de skal finne en mann til henne, mens noen foretrekker at kvinnen knapt kan lese og skrive. Her må vi huske at vi, som alle andre, har ambisjoner og drømmer – om å bli ingeniører, astronauter, artister.
Deeyah Khan kjemper menneskerettighetskampen på flere fronter: mot ekstremisme, for ytringsfriheten, frihet og inkludering. Med sitt enorme mot er hun et stort forbilde og inspirator for mange jenter som meg. Jeg valgte derfor å ta en prat med Khan for å lære mer om hennes hjertesaker.
– Hva er sosial kontroll? Og hvordan blir begreper som «ære» og «skam» brukt mot kvinner og kvinnekroppen?
– Det å kontrollere en kvinne i ærens navn påvirker livet hennes på alle plan. Og mye dreier seg om ekteskapet: om å være den perfekte kona. Vi vokser opp med forventningen om at kvinnens primære oppgave er å være datter, kone og mor. Det handler om hvordan du som kvinne skal opptre – både offentlig og privat. Familien kan ta beslutninger på dine vegne om hvorvidt du skal studere, hvilken karriere du skal satse på, hvor og når du skal gifte deg, og – til og med – hvor mange barn du forventes få.
Noen familier legger vekt på å ha en godt utdannet datter når de skal finne en mann til henne, mens noen foretrekker at kvinnen knapt kan lese og skrive. Her må vi huske at vi, som alle andre, har ambisjoner og drømmer – om å bli ingeniører, astronauter, artister. Vi vil utvikles på mange områder og leve et liv der det å være kone eller mor er en mulighet – ikke en forpliktelse ovenfor familien og samfunnet.
Et annet aspekt er det konstante fokuset på hva lokalsamfunnet tenker, da oppførselen vår påvirker hele familiens anseelse. For eksempel: Hvis noen ser en jente snakke med en gutt når hun er på vei hjem fra skolen, er det ikke bare problematisk for henne. Foreldrene hennes og besteforeldrene hennes påvirkes fordi det virker som om de ikke har oppdratt henne ordentlig. Brødrene og fetterne hennes anses å ikke ha styrt henne nok. Alt som assosieres med skam skal holdes borte, og all oppførsel som ikke passer inn i det rådende kvinnelige idealet skal holdes nede og bak stengte dører. Dette er et miljø hvor undertrykkelse i hjemmet brer seg; menn som undertrykker kvinner, svigermødre som undertrykker svigerdøtre, eller foreldre som undertrykker barn. Det å be om hjelp fra politi, myndigheter eller noen utenfor familien, blir sett på som mer skammelig enn selve undertrykkelsen.
Så, idéen om ære påvirker kvinner på alle plan, og alle disse forventningene kan knyttes opp mot både religion og tradisjon. Fordi disse verdiene blir sett på som selve kjernen i familiens identitet blir de også opprettholdt av familien. Verdiene påvirker identiteten vår i så stor grad at vi hele tiden må leve med de psykiske barrierene, i tillegg til de fysiske.
– Den egyptiske feministen Mona Eltahawy har uttalt at «all religion er besatt av vaginaen min.» Hva tenker du om det? Og tror du sosial kontroll først og fremst handler om å kontrollere kvinners seksualitet?
Alt som assosieres med skam skal holdes borte, og all oppførsel som ikke passer inn i det rådende kvinnelige idealet skal holdes nede og bak stengte dører.
– De abrahamittiske religionene er definitivt veldig opptatt av å kontrollere kvinner. Det disse religionene har til felles er at de fremmer den samme patriarkalske familiestrukturen. Familien ses på som mannens avkom – farens, bestefarens – på tross av at det er kvinnen som utfører jobben med å føde og oppdra barna. Kvinnen er familiens ære, men bare svakt tilkoblet familien da hun ofte giftes bort tidlig, enten etter at hun hatt sin første menstruasjonsblødning eller så snart hun er ferdig med skolen. Og det finnes ingen naturlig forklaring til dette, samfunnet ville ikke kollapset hvis vi gjorde ting på en annen måte.
Det faktum at mannen er familiens kjerne, gjør at kvinnen er den som skal skape relasjoner mellom familier. Det ser vi i mange bryllupsritualer. Ekteskapet er så mye mer enn bare en mann og en kvinne som skal leve livet sammen. Det forener familier og lokalsamfunn, og mange vil derfor involvere seg i saken. Kvinnen er bindeleddet mellom familiene, noe som betyr at hennes oppførsel er under konstant granskning.
Kvinnene utgjør også en trussel i disse samfunnene – som fitna (kilde til «moralsk forfall») – en trussel mot en etablert orden som baserer seg på vår underordning. Det er derfor disse religionene produserer og opprettholder så begrensede roller for kvinnen. De promoterer underdanige kvinner som rollemodeller – kvinner som ikke ødelegger familiestrukturen – og demoniserer de som utfordrer den. Så ja, problemet stammer åpenbart fra religioner og tradisjoner. Vi trenger å snakke om sharia-lover, men vi må også snakke om hvordan vi kan skape nye typer av familier. Vi må diskutere hvordan vi kan bygge familier som ikke er basert på patriarkalske strukturer og plikter, men kjærlighet og fri vilje.
– Hvorfor tror du at kvinnelig seksualitet er et så kontroversielt og tabubelagt tema i de mest lukkede miljøene? Og hvordan kan vi jobbe for mer åpenhet rundt dette?
– Vi må konfrontere disse holdningene og bryte grepet som skammen har over oss. Det er så mange kvinner som tror de er alene, at det er noe galt med dem fordi de føler begjær som ikke stemmer overens med familiens forventninger. Vi trenger forkjempere som står fram og sier – ja, jeg er homofil, eller ja, jeg tok en abort – for å bryte med idéen om hva som er «normal» seksualitet og at det er noe feil med de som ikke passer inn i normen. Vi må også innse at det ikke bare er i vårt miljø den kvinnelige seksualiteten blir undertrykt. Hore og ludder er fortsatt de vanligste skjellsordene brukt mot kvinner – uansett hvor i verden du er. Kvinnens seksualitet er – både i og utenfor miljøene våre – noe som skal serveres menn, snarere enn et uttrykk for kvinnens eget begjær. Vi må snakke om sex og seksualitet, og vi må eie definisjonsmakten for vår seksualitet.
– Trenger vi en seksuell revolusjon? Eltahavwy mener det.
Noen menn synes det er mer problematisk at kvinner snakker om undertrykkelse enn at undertrykkelsen faktisk eksisterer.
– Ja, vi trenger en seksuell revolusjon som er i konstant bevegelse. Vi eier våre kropper og begjær, og eies ikke av familiene våre, eller random menn på gata som føler at de kan bestemme hvordan vi skal opptre og kontrollere oss og valgene våre. Vår revolusjon må være at ingen har eierskap over våre kropper, at vi bestemmer vår fremtid og setter våre egne mål. Ikke mulla, ikke media, ikke menn. Ingen andre enn oss.
– Mange av minoritetskvinnene som ytrer seg offentlig har opplevd å bli kalt «skamløse» og «for vestlige». De kan utsettes for alt fra hat og trakassering til trusler om vold og æresdrap. Hvorfor tror du spesielt kvinner blir truet når de problematiserer denne tematikken offentlig?
– Altfor mange synes fortsatt at kvinner skal være good girls og handle i samsvar med de sosiale normene i sine miljøer, så det å stå fram i offentligheten, blir provoserende i seg selv. I noen miljøer får kvinner nesten ikke snakke i det hele tatt, selv om de støtter patriarkatet. Når de da utfordrer det, er det big no no! Kvinnens stemme er farlig for patriarkatet, så klart de ønsker å forhindre oss fra å snakke.
Og det er vanskelig å snakke når du blir utsatt for trakassering. Internett er et fiendtlig sted når du uttrykker feministiske meninger, så jeg skjønner at mange må ta pause fra sin aktivisme. Derfor er det viktig at vi finner måter å støtte og oppmuntre hverandre på, så vi orker å fortsette kampen. Dette er ting som må sies gang på gang på gang, til forandring skjer.
– Noen minoritetsmenn har ytret seg og kalt bevegelsen av engasjerte kvinnelige minoritetskvinner for en «heltinneindustri», og beskriver dem som personer med «eksponeringsbehov». Hva tenker du om det?
– Hvilken type menn synes det er galt å sette lys på kvinners undertrykkelse? Hvilken type menn motarbeider kvinnekamp? Det er menn som er redde for sterke kvinner, og menn som ikke bryr seg om kvinners lidelse. Menn som synes det er mer problematisk at kvinner snakker om undertrykkelse enn at undertrykkelsen faktisk eksisterer. Dette er essensen av problemet med strukturene rundt ære og skam. Kvinnen skal til enhver pris holdes nede og skamme seg. Kvinnen skal fornærmes, demoniseres – hva som helst – så lenge hun holder kjeft og oppfører seg. Det er på grunn av slike holdninger at kampen tar så lang tid. Det er alltid feil tidspunkt for oss å kreve rettigheter. På et underlig vis er vi alltid lavest prioritet. Det er derfor vi ligger så langt etter resten av verden. Slike menn tror at samfunnet skal forvitre hvis kvinner blir behandlet rimelig greit, men faktum er at det vil styrke samfunnet vårt – gjøre det både triveligere og mer fremgangsrikt.
– Da du var sytten år gammel ble du truet ut av landet fordi du jobbet som artist. Hvorfor er det så problematisk at en muslimsk jente spiller konserter og synger på tv? Var det «skamfullt»?
Kvinnen er bindeleddet mellom familiene, noe som betyr at hennes oppførsel er under konstant granskning.
– Ja. Det at jeg sang fremfor et publikum ble sett på som skammelig, ikke i min egen familie, men av ulike menn i det muslimske miljøet. Gjennom trakassering forsøkte de pushe min familie til å avslutte karrieren min. Det var nådeløst og voldsomt. Ordet skam ble konstant brukt mot meg. Jeg fikk høre, gang på gang, at jeg var en skam for familien, lokalsamfunnet og for meg selv. Jeg fikk høre at yrket mitt ikke passet for en good girl og at valgene mine var vanærende. Jeg sto på scenen og sang Khyal (Muhammad, kjent pashtunsk sanger, red.adm.) fra jeg var syv år. Trakasseringen mot meg begynte da jeg var rundt ni, da jeg satt på scenen og sang, ikledd tradisjonelle pakistanske klær. Folk har forsøkt å skylde på at jeg viste navlen i musikkvideoer når jeg var seksten-sytten, istedenfor å innse at kampanjen mot meg og familien min startet allerede da jeg var ni. Det handlet ikke om at jeg viste hud. Det handlet om at jeg nektet å være usynlig. Problemet deres var at jeg var en ung kvinne med en selvstendig og ukonvensjonell karriere. Det raserte hele deres bilde om hvordan en muslimsk kvinne skulle være.
– Du har i tidligere intervjuer uttrykt frustrasjon over at ingen gjorde noe for å hjelpe deg da ble truet ut av Norge. Men nå, når debatten om sosial kontroll har blomstret opp på nytt, kan vi jo diskutere hva samfunnet konkret kan gjøre for å hjelpe utsatte jenter. Noen mener at venstresiden har berøringsangst for å handle mot sosial kontroll og er passive i disse spørsmålene. Hvem bærer ansvaret, og hva kan samfunnet og politikere gjøre for minoritetskvinner som lever under sosial kontroll?
– Angsten for å gripe inn på vegne av jenter og kvinner i minoritetsmiljøer blir altfor ofte forsvart med at det handler om å vise respekt for minoriteter. Folk trodde at det å se andre veien når jenter ble tvangsgiftet, voldtatt, utnyttet og undertrykt var respektfullt mot «vår» kultur. Men dette var ikke «vår» kultur – det var patriarkalsk kultur. Redselen for å bli kalt rasist var nok for å legge debatten død den gangen. Jeg ser på meg selv som en del av venstresiden, og derfor forventer jeg meg mer av den. På en måte fordi venstresiden aksepterer kulturelle forskjeller og har forsvart minoriteter mot den typen rasisme som demoniserer alle aspekter ved vår identitet, og ikke bare fokusert på problemene vi har i miljøene våre. Men venstresiden må reagere på sexisme, uansett hvor den er, og ikke akseptere kultur som en unnskyldning til undertrykkelse. Kulturer må være forskjellige, men alle trenger menneskerettigheter.
Vi eier våre kropper og begjær, og eies ikke av familiene våre, eller random menn på gata som føler at de kan kontrollere oss.
Noen ganger er det frustrerende å repetere noe som skjedde for 20 år siden, men på tross av at jeg personlig har kommet meg videre, vil jeg snakke om hvordan det er å være sytten år å føle seg alene, forvirret, isolert, skyldig og rotløs. Jeg vil snakke om det fordi jeg vet at det er mange jenter der ute som føler det samme.
Så for meg blir spørsmålet om hvem som er ansvarlig for dette mindre relevant enn hvordan vi beveger oss fremover. Viktigst av alt er at vi jobber sammen med folk som kjenner situasjonen på kroppen, slik at menneskerettigheter er fundamentet i alle deler av samfunnet.
– Når du ser tilbake på samfunnet slik det var for tjue år siden, og sammenligner med i dag – går det fremover? Ser du utvikling i jentenes kvinnekamp og selvhevdelse?
– Det har skjedd enormt med positive forandringer. Når jeg måtte flykte fra Norge var jeg veldig alene, og det ville nok ikke skjedd i dag. Sosial kontroll er definitivt på agendaen, og det finnes hjelp å få for kvinnene i de verste situasjonene. Dette er på grunn av kvinner som deg og en voksende og mer inkluderende feministisk bevegelse. På den andre siden er det politiske klimaet annerledes nå. Ekstremismen har vokst – både ekstrem islamisme og høyreekstremisme – og de føder hverandre. Rommet i midten blir mindre, og kampene vi har vunnet trues. Nå er det viktigere enn noensinne å bygge politiske allianser basert på solidaritet. Vi må samles og jobbe for menneskerettigheter og likestilling – verdier som angripes av både ekstreme islamister og høyreekstremister.
– I Danmark i 2015 gikk minoritetskvinner sammen og stiftet «De Brune Feminister». De vil fortelle sine egne historier og utfordre stereotypen om innvandrerkvinnen som et offer i debatten om sosial kontroll. Mange har omfavnet dette, men de får også kritikk for å drive en ekskluderende form for feminisme. Trenger vi «brun feminisme» i Norge?
Kvinnens stemme er farlig for patriarkatet, så klart de ønsker å forhindre oss fra å snakke.
– Vi trenger «brun feminisme», men vi trenger også en feminisme for alle. Vi som har vokst opp i lukkede miljøer bærer med oss erfaringer som de aller fleste skandinaviske kvinner ikke kan forestille seg, så vi trenger vårt eget rom der vi kan snakke om problemer innenfor den samme kulturen vi vokst opp i. Et rom hvor vi ikke trenger å forklare ting, og der vi ikke føler at vi må forsvare kulturen vår. Å være den eneste brune kvinnen i en hvit gruppe kan sette stor press på din relasjon til den gruppen. Det kan føles som at de forventer at du skal representere hele kulturen din, og det er en tøff og utakknemlig jobb.
Så ja, egne rom er bra, men det er også viktig å vise at vi ikke er en homogen gruppe. Vi har masse til felles, men vi prioriterer ikke alltid likt, eller ønsker de samme utfallene. Det er når vi kommer sammen vi kan deale med disse ulikhetene, og lære av hverandre. Sånn sett er «brune» feministiske arenaer utviklende.
Det er også essensielt at vi ikke isolerer oss. Vi trenger hele tiden å være i kontakt med andre organisasjoner som driver kvinnekamp, kvinner utenfor vårt eget miljø, om ikke annet så for å dele det vi selv jobbet med i vår organisasjon. Vi har spesifikke utfordringer, men det er også mange overlappende feministiske kamper som berører alle kvinner – uavhengig av religion og opprinnelse. Og vi har en historie med feministisk samarbeid på tvers av kulturer. Vi er sterkere sammen, og argumentene våre blir bedre hvis vi lytter til flere folk.
Så lenge vi «brune» feminister kan beholde selvstendigheten vår, er det ikke noen grunn til at vi ikke skal delta i feministisk arbeid på mange plan – fra familien, til lokalsamfunnet, til politisk nivå med forskjellige grupper.
– Du har sagt tidligere at «solidaritet koster ingenting». Det er en forskjell på å synes synd på noen og å være solidarisk. Hvorfor er det så viktig at andre viser solidaritet i denne debatten?
– Medlidenhet er en naturlig reaksjon på lidelse, men det er også umyndiggjørende. Det å synes synd på noen og ønske å hjelpe, er et menneskelig instinkt, men for meg betyr solidaritet det å stå sammen med noen samtidig som de hjelper seg selv. Det betyr å se styrken, ikke svakheten, hos den du solidariserer med. Det handler om å ikke se på folk som offer, men som kamerater som driver den samme kampen.
– Du er grunnlegger av Sister-hood mag. Kan du fortelle litt om det? Hvorfor Sister-hood, og hva var motivasjon bak nettstedet?
– Sister-hood mag springer ut av at mediene forteller mye om muslimske kvinner – jihadbruder, uendelige diskusjoner om hijab og så videre – men det er veldig sjeldent muslimske kvinner får sette agendaen for debatten. Jeg vokste opp med sterke muslimske kvinner som ikke nølte med å kalle seg selv feminister, og jeg ville se disse meningene. Mediene klarte ikke å vise frem mangfoldet blant muslimske kvinners erfaringer, så jeg bestemte meg for å skape noe nytt – media som fronter kraftfulle stemmer fra muslimske miljøer.
– Din første dokumentarfilm, «Banaz: a love story», skildrer brutaliteten i æresdrap. I tillegg til å være filmskaper, er du goodwill-ambassadør for FN for kunstnerisk ytringsfrihet og kreativitet. Sister-hood og dine dokumentarfilmer er på mange måter en kreativ protest mot ukultur og sosial kontroll. Hvilken rolle tenker du kunst har i frihetskampen?
– I mine øyne skaper kunsten et fritt rom der vi kan jobbe kreativt, undersøke framtidsvisjoner, se problemer utfra forskjellige perspektiver, bruke forestillingens kraft til å ta tak i aktuelle saker, på måter som ofte engasjerer følelser direkte. Jeg tror virkelig på ytringsfriheten, og håper at jeg får jobbe mot sensur og undertrykkelse gjennom min rolle i FN. Kunstnere har alltid utfordret makten, og mange har kjempet for menneskerettigheter. De er en viktig alternativ kilde til informasjon, når mainstream-media blir sensurert. Når kvinner ikke kan uttrykke seg på andre måter, kan kunsten utfordre kjønnsroller. Og der mennesker lever i redsel og undertrykkelse, blir kunsten en plass der du kan forestille deg en bedre verden.
– Hva er planene for Sister-hood i 2017?
– Sister-hood lanseres i Norge, og planen er å utvide til flere språk i løpet av året. Det er viktig at disse stemmene blir hørt. Jeg håper også å kunne kjøre andre arrangementer under Sister-hood-fanen, for å synliggjøre flere av de fantastiske talentene som har gjort Sister-hood til fenomenet det er i dag.