Det er ingen overdrivelse å kalle Baneheia-saken et nasjonalt traume. Da nyheten kom om at to unge jenter, Stine Sofie Sørstrønen (8) og Lena Sløgedal Paulsen (10) var blitt voldtatt og drept i Baneheia fredag 19. mai 2000, ble hele nasjonen hensatt i en tilstand av sjokk og sorg. Sjokket ble raskt forvandlet til raseri: Hvilken samvittighetsløs forbryter kunne finne på å gjøre noe slikt? Selv garvede Kripos-etterforskere var sterkt preget av ugjerningene: «Grusomheten i handlingene virket rystende over all måte, selv på oss», skriver Asbjørn Hansen i sin bok Menneskejeger. [i] Etterforskerne kom under et enormt press: Hele nasjonen forlangte en rask oppklaring av saken. Politiet gikk derfor tidlig ut med et løfte om at den skyldige skulle tas. [ii] I Kristiansand kunne det virke som om ting aldri helt ville bli som før. Hansen, som ledet Kripos-etterforskningen fra Kristiansands politikammer, tegner i sin bok et bilde av en by som var fullstendig forvandlet av ugjerningene: «Ute i Kristiansands gater rådet en uvirkelig, elektrisk stemning. […] Småbarnsforeldre over hele Sørlandet gikk på tå hev.» [iii] Ordføreren i Kristiansand, Bjørg Wallevik, uttalte nedslått til Dagbladet at det bare var å innse «at vi lever i et samfunn hvor trygghet ikke kan garanteres». [iv]
Uroen omfattet hele landet og oppklaringspresset ble stadig mer påtagelig etter hvert som månedene gikk uten at det kom til noen pågripelse. Lettelsen var derfor stor, både i politiet og hos publikum, da man i september 2000 kunne informere om at to unge menn var arrestert i forbindelse med drapene. Den ene av dem, Jan Helge Andersen, innrømmet allerede samme dag å ha drept den yngste jenta. Den andre av de to siktede, Viggo Kristiansen, benektet enhver befatning med drapene og har til dags dato bedyret sin uskyld. Ikke desto mindre ble han av retten vurdert som hovedmann i saken og dømt til 21 års forvaring i Agder lagmannsrett. Forvaringsdommen innebærer at Kristiansen vanskelig vil kunne løslates uten at han innrømmer skyld i saken, hvilket han har uttalt at han aldri vil gjøre.
Det er verdt å merke seg at flere av dem som har kommentert saken har gått langt i å avfeie tvilen ved å henvise til rettssystemets egne vurderinger.
De færreste har vært tilbøyelige til å feste noen lit til Viggo Kristiansen. Ikke desto mindre har det i senere tid dukket opp en hel del informasjon som peker i retning av at domfellelsen av ham skjedde på sviktende grunnlag. Alt dette materialet blir lagt frem i Bjørn Olav Jahrs nylig utgitte bok om saken, Drapene i Baneheia. To historier, en sannhet, hvor det også legges frem informasjon som ikke tidligere har vært kjent for offentligheten. Til sammen foreligger det nå så mange opplysninger i Baneheia-saken at det er blitt mulig for utenforstående å foreta en selvstendig vurdering av bevissituasjonen. Etter mitt syn er det prinsipielt viktig at slike vurderinger foretas også utenfor rettssystemet, for dette angår oss alle. Og selv om vi stort sett, og med god grunn, har tillit til rettssystemet, ville det være uforsvarlig simpelthen å forutsette at det aldri begås alvorlige feil i slike saker. Vi har heller ikke noen garanti for at rettssystemet er i stand til å korrigere seg selv – særlig ikke når mye prestisje er involvert. Altså holder det ikke simpelthen å henvise til at det foreligger en rettskraftig dom eller at gjenopptagelseskommisjonen flere ganger har avslått begjæringer om at saken gjenopptas.
Det er i så måte verd å merke seg at flere av dem som har kommentert saken i kjølvannet av Bjørn Olav Jahrs utgivelse, har gått langt i å avfeie tvilen omkring Kristiansens skyld ved å henvise til rettssystemets egne vurderinger. For eksempel hevder Fridtjof Nygaard i VG at Jahr ikke klarer «å føre bevis» for sin påstand om at Kristiansen er uskyldig. Men når han kommenterer bevisene Jahr henviser til, har han ikke andre argumenter enn at «gjenopptagelseskommisjonen ikke tillegger dette vekt» og at «helt nye bevis» er påkrevd for at saken kan gjenopptas. [v] Samme logikk finner vi i Inge D. Hanssens anmeldelse av Jahrs bok i Fædrelandsvennen. Ifølge Hanssen flytter ikke boken «på et eneste komma i den rettskraftige dommen mot Viggo Kristiansen». [vi] Man skulle tro at en så sterk påstand ble belagt med vektige og substansielle motargumenter mot Jahrs poenger, men det skjer ikke. Hanssens argumenter er simpelthen bare at byretten og lagmannsretten i sin tid vurderte bevisene annerledes enn det Jahr nå gjør og at en «omkamp» om bevisene ikke er grunnlag for gjenopptagelse.
Byretten domfelte Kristiansen til tross for at den ikke kunne forklare mobilbeviset, hvilket etter mitt syn gjør det tvilsomt at beviskravet var oppfylt i denne dommen.
Det første argumentet er ikke overbevisende, siden det jo er ubestridelig at Jahr har tilgang til store mengder informasjon som retten ikke hadde tilgang til i 2001 og 2002. Det andre argumentet er tvilsomt av to grunner: For det første synes det urimelig å hevde at det ikke foreligger noen nye beviser i saken, og for det andre er det ikke rettslig korrekt å hevde at en bevismessig omkamp aldri kan være gjenopptagelsesgrunn. Straffeprosesslovens § 392 åpner for nettopp dette «dersom særlige forhold gjør det tvilsomt om dommen er riktig». [vii] Jussprofessor Jo Hov understreker i sitt verk om norsk straffeprosess at denne regelen også kan tenkes å få anvendelse «der tidligere bevismateriale vurderes på en annen måte enn før, men hvor den nye vurderingen ikke er så radikalt forskjellig fra den tidligere at en vil si at det foreligger et 'nytt' bevis». Hov viser til lovens forarbeider, hvor det står at bestemmelsen skal fungere som en sikkerhetsventil som kan brukes hvis retten «mente at det burde finne sted en ny prøvelse for at en skal kunne føle seg overbevist om at det ikke hadde skjedd noen urett». [viii] Dette er i høy grad relevant med hensyn til Baneheia-saken, for det kan neppe være tvil om at omstendighetene rundt saken nå, i 2017, ikke er egnet til å gi visshet om at Kristiansen ble dømt med rette. Og det er vanskelig å forstå at den reelle muligheten for at det foreligger et justismord i en så ekstremt alvorlig sak ikke skulle være et tungtveiende hensyn til å prøve saken på ny.
Til dette kunne man naturligvis innvende at det jeg her har omtalt som en «reell mulighet» i virkeligheten bare er spekulasjoner og uholdbare påstander. Men i så fall må man jo, i motsetning til Nygaard og Hanssen, presentere noen argumenter. For å kunne vurdere dette skikkelig er vi med andre ord nødt til å se nærmere på de viktigste momentene som foreligger for og imot Viggo Kristiansens skyld.
Argumentene for Kristiansens skyld. Kristiansand byrett og Agder lagmannsrett la samme hendelsesforløp til grunn for sine avgjørelser. Det går i korte trekk ut på at de to vennene, Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen, møttes på drapskvelden omtrent klokken 18.00 i nærheten av bommen ved Svarttjønn, som ligger i utkanten av Baneheia. Kristiansen satte fra seg sykkelen der før han sammen med Andersen gikk til fots inn i Baneheia-området. Omkring klokken 19.00 observerte de to domfelte de fornærmede jentene ved vannet 3. Stampe, og oppsøkte dem noen minutter senere på turstien ved 2. Stampe, som ligger litt lenger sør. Kristiansen lokket da jentene med opp til åstedet, som ligger et stykke nord for stien på et vanskelig tilgjengelig sted. Overgrepene og drapene ble ifølge denne fortellingen utført mellom ca. 19.10 og 19.45, og Kristiansen kan dermed ha vært tilbake ved foreldrenes hus litt etter klokken 20.00 samme kveld.
Retten presenterte hovedsakelig to beviser som grunnlag for domfellelsen av Kristiansen. Det første var Jan Helge Andersens fortelling om hva som hendte på drapskvelden, det andre var DNA-prøver fra åstedet som – i tillegg til å knytte Andersen direkte til ugjerningene – ble sagt å stadfeste med stor grad av sikkerhet at ugjerningene var blitt begått av to ulike gjerningsmenn. Det dreide seg ikke her om noen full DNA-profil, men om funnet av en såkalt allel som var uforenlig med Andersens DNA, men forenlig med Kristiansens, skjønt også med om lag 54 prosent av Norges mannlige befolkning. Da retten vurderte dette realbeviset opp mot Andersens forklaring, fremsto det som tilnærmet helt sikkert at Kristiansen var skyldig: For dersom det var to gjerningsmenn, hvem skulle da den andre gjerningsmannen ha vært om ikke Kristiansen, slik Andersen hadde forklart?
DNA-prøvene som var analysert av spanske eksperter, tydet på at det hadde vært fire ulike menn på åstedet.
I tillegg til disse to bevisene presenterer retten også noen ytterligere argumenter til understøttelse av sin konklusjon. For det første påpekes det at det ikke har vært presentert noen vitner som kan bekrefte Kristiansens egen forklaring om at han var hjemme i sykkelboden da drapene fant sted. For det andre hevdes det at det ikke er mulig å se at Andersen skulle ha noe motiv for å «trekke Kristiansen urettmessig inn i saken», siden «de to var svært gode venner». [ix] For det tredje nevner retten at Kristiansen tidligere har forgrepet seg seksuelt på barn, [x] og dessuten at han «foruten en særlig sterk interesse for pornografi, synes å ha spesielle seksuelle tilbøyeligheter». [xi]
Utover disse argumentene kan det også nevnes et par andre momenter som spilte en rolle under etterforskningen og delvis også under rettssakene. Grunnen til at de to domfelte var i politiets søkelys, var at de ofte var blitt observert sammen i Baneheia-området, gjerne iført militærklær. Dernest kommer Viggo Kristiansens trøblete barndom og oppvekst, som allerede flere år i forveien hadde gjort ham til en beryktet skikkelse i nabolaget på Eg (som ligger like øst for Baneheia). Kristiansen var diagnostisert med MBD («minimal brain damage», datidens navn på ADHD) og hadde hatt store adferdsproblemer både hjemme og på skolen. Blant annet hadde han voldsomme raserianfall, som særlig gikk ut over faren, men også onkelen, som han på et tidspunkt hadde truet med kniv. Han hadde, i en periode fra han var 14 til 17 år gammel, også gjort seg skyldig i overgrep mot et barn, noe han tilsto. Aktor Edward Dahl omtalte i byretten Kristiansen som «en tikkende bombe», mens førstelagmann Asbjørn Nes Hansen i sin rettsbelæring til juryen i lagmannsretten nevnte «plagsom opptreden mot folk», «voldelige tendenser» og at Kristiansen «kunne få et helt spesielt uttrykk i øynene». [xii] De momentene vi her har listet opp utgjorde til sammen grunnlaget for domfellelsen av Kristiansen. Man kan legge merke til at retten aldri hadde (og heller ikke hevdet å ha) noe teknisk bevis som knyttet Kristiansen direkte til åstedet, slik politiet uriktig hadde sagt offentlig forut for den første rettssaken.
Argumentene imot rettens konklusjon. Det kanskje aller viktigste beviset for Kristiansens uskyld er det såkalte mobilbeviset, som opprinnelig (det vil si da byretten behandlet saken) forelå i form av en rapport utført av Telenor. Dette beviset dreier seg kort fortalt om at det ble registrert aktivitet på Kristiansens mobiltelefon som tilsier at han ikke befant seg på åstedet da ugjerningene ble begått. Det dreier seg om til sammen fire tekstmeldinger, utgående og innkommende, i tidsrommet omkring utførelsen av de kriminelle handlingene, samt noen senere telefonsamtaler etter klokken 20.00. I møte med dette beviset har man to muligheter dersom man vil hevde at Kristiansen er skyldig. Enten må man konstruere en fortelling som åpner for at Kristiansen var til stede på åstedet samtidig som han brukte mobiltelefonen i tråd med rapportens funn. Denne fortellingen må kunne forklare hvorfor Kristiansens telefon ikke befant seg på åstedet, men ca. 300 meter unna (dvs. innenfor dekningsområdet til Eg_A-senderen), klokken 18.55, 18.57, 19.24 og 19.37 denne kvelden. Den andre muligheten er å godtgjøre at mobilbeviset kan sees bort fra.
Siden byretten ikke satt på noen opplysninger som kunne rettferdiggjøre sistnevnte strategi, prøvde den å konstruere en fortelling som lar Kristiansen bevege seg inn og ut av dekningsområdet for Eg_A-senderen i samme tidsrom som ugjerningene blir begått. Som jeg har påvist annetsteds står denne fortellingen ikke til troende. [xiii] Byretten domfelte altså Kristiansen til tross for at den ikke kunne forklare mobilbeviset, hvilket etter mitt syn gjør det tvilsomt at beviskravet var oppfylt i denne dommen. Påtalemyndigheten var naturligvis klar over at dette var et svakt punkt, og bestilte derfor en ny rapport om Kristiansens mobilbruk før saken kom opp i lagmannsretten. Denne såkalte Teleplan-rapporten legger frem målinger av dekningsområdet for den aktuelle basestasjonen (Eg_A) som i all hovedsak samsvarer med Telenors, men er i tillegg utstyrt med en kommentar om at man, til tross for disse målingene, ikke kan utelukke at Kristiansens mobiltelefon likevel kan ha befunnet seg på åstedet på drapstidspunktet. Denne kommentaren – som neppe kan anses som noe annet enn en henvisning til den teoretiske tvilen som alltid vil være til stede ved slike beviser – var etter alt å dømme helt avgjørende for at juryen kunne tillate seg å se bort fra mobilbeviset under vurderingen av skyldspørsmålet.
Et annet moment som ble fremholdt til fordel for Kristiansen da retten behandlet saken, var at det ikke fantes vitneobservasjoner av Kristiansens sykkel ved Svarttjønn i tidsrommet mellom ca. kl. 18.10 og 20.00. Dersom de øvrige forklaringene og vitneobservasjonene legges til grunn, må Kristiansen ha satt fra seg sykkelen ved bommen før han beveget seg inn i Baneheia-området sammen med Andersen. Sykkelen var en kostbar DBS mountainbike og hadde et påfallende utseende med sterke farger. [xiv] Det var mange mennesker i Baneheia denne fredagen, og flere av dem passerte bommen i det aktuelle tidsrommet. Likevel kunne ingen huske å ha sett sykkelen. [xv]
Med hensyn til de øvrige vitneutsagnene som opprinnelig ble ført for retten, kan det nevnes at morens vitnemål trekker i retning av at Kristiansen snakket sant da han hevdet at han var i sykkelboden da ugjerningene ble begått. Det er med andre ord misvisende når det i dommen heter at det ikke ble ført noen vitner som kunne bekrefte Kristiansens fortelling.
Et tredje moment er vitneutsagnene som ikke ble ført for retten (men som påtalemyndigheten naturligvis kjente til) og som forteller en annen historie enn den som presenteres i dommen. Det mest sentrale av disse vitnene er piloten Leif Hogner, som jogget i Baneheia på drapskvelden. [xvi] Omtrent klokken 19.45 observerte han en mann og to barn ved 3. Stampe. Hans beskrivelse av fargene på jentenes og mannens klær passer med det de fornærmede jentene og Andersen hadde på seg på drapskvelden.
Jahr avdekker at etterforskerne stadig forsøkte å tilpasse Andersens forklaring til nye funn som ble gjort i saken.
Problemet med denne vitneobservasjonen er at den hverken stemmer med antagelsen om to gjerningsmenn eller med tidslinjen som presenteres av retten, der drapene må ha vært ferdig utført omkring dette tidspunktet. Den passer heller ikke med ruten Andersen oppgir å ha gått frem til åstedet. Den støttes imidlertid av en annen vitneobservasjon, som heller ikke ble presentert for retten: Den 36 år gamle joggeren Bjørn Ove Hansen fortalte nemlig i sitt vitnemål at han tydelig hørte tre–fire korte skrik like etter at han passerte badebryggen ved 3. Stampe på drapskvelden. Klokken var da noe over 20.00, hvilket stemmer overens med antagelsen om at det faktisk var Andersen og de to fornærmede jentene Hogner hadde sett omtrent 20 minutter tidligere. Også to andre vitneforklaringer understøtter denne tidslinjen: To ulike personer hører kraftige raslelyder i nærheten av åstedet omkring klokken 20.15, noe som stemmer overens med tidspunktet for tildekkingen av likene dersom man legger Hogners og Hansens vitnemål til grunn. Denne tidslinjen innebærer for det første at Andersens forklaring er uriktig på flere sentrale punkter, og utelukker dessuten langt på vei at Kristiansen kan ha vært delaktig i ugjerningene, både fordi Andersen var observert alene med jentene, og fordi Kristiansen gjennomførte en lengre telefonsamtale over Eg_A-senderen klokken 20.19, hvilket ifølge Halvard Sivertsen betyr at han ikke kan ha forlatt åstedet senere enn klokken 20.10. [xvii]
Et fjerde moment er de mange uoverensstemmelsene i Andersens forklaring. Jahr avdekker i sin bok en hel rekke forhold i så måte. Vi kan her liste opp de viktigste punktene:
Andersen sa til sin far, og senere til politiet, at han dro til Baneheia på drapskvelden for å delta på en trening i regi av Heimevernet. Men Heimevernet arrangerte ikke treninger i Baneheia på dette tidspunktet. Selv etter at han innrømmet drapene har Andersen holdt fast ved at det faktisk var dette han skulle i Baneheia denne kvelden, men uten at han har kunnet gi noen god forklaring på hvorfor han trodde at en slik ekstraordinær fellestrening skulle foregå denne kvelden.
Videre forklarte Andersen at han like etter drapene inngikk en avtale med Kristiansen om å koordinere forklaringene, slik at de ga hverandre alibi. Under politiets rundspørring i nabolaget kort tid etter drapene oppgir likevel de to kameratene ulike tidspunkter for møtet hjemme hos Kristiansen på drapskvelden. Andersen har dessuten forklart seg ulikt både om ruten han skal ha fulgt til åstedet, om hvor han urinerte på eller ved åstedet, om når han ankom Kristiansens bopel etter drapene og – kanskje aller viktigst – med hensyn til hvilken av de to fornærmede jentene han selv forgrep seg på.
Videre har Andersen flere ganger forklart, og holdt fast ved, at han like etter drapene skrev en dagbok på pc-en hvor de kriminelle hendelsene ble inngående beskrevet. Det ble aldri funnet spor av en slik dagbok på pc-en hans. Det kan ellers nevnes at Andersen i sin forklaring hverken nevner noe om Kristiansens mobilbruk eller gjør noe forsøk på å forklare de mange skadene som ble funnet på de to jentene, over hundre på hver av dem utover de dødelige knivstikkene.
Dersom Andersen skulle ha forklart disse skadene ville det ha medført betydelige endringer av hans fortelling fra åstedet, og ville ha reist en hel rekke hittil uadresserte spørsmål med hensyn til hvem som gjorde hva, når, og hvorfor Andersen ikke grep inn om det nå var riktig som han påstår at han ikke personlig hadde noe ønske om å skade de fornærmede. Videre er det et svært påfallende aspekt ved rettens egen fortelling om hendelsene på åstedet, at Andersen blir sagt å sitte et stykke unna Kristiansen mens voldtektene pågår og med ryggen til. Likevel har han altså kunnet fortelle i detalj om det som foregikk – og da ifølge retten med så stor troverdighet at denne fortellingen i all hovedsak kan danne grunnlaget for avgjørelsen.
Et femte moment angår politiets etterforskning. Her er det flere ting å peke på. Et sentralt punkt ble påpekt og kritisert i 2012 av den islandske avhørseksperten Gisli H. Gudjonsson, nemlig at det opprinnelig var politiet selv som overfor Andersen lanserte tanken om at Viggo Kristiansen var hovedmannen bak drapene og at Andersen selv dermed nærmest var å regne som et slags offer i saken. Dette skjedde i avhøret som fant sted like etter at Andersen var blitt siktet, men før hans advokat hadde ankommet.
Videre avdekker Jahr at etterforskerne stadig forsøkte å tilpasse Andersens forklaring til nye funn som ble gjort i saken. Dette foregikk blant annet ved at de via Andersens advokat, Ben Fegran, gjorde Andersen kjent med at DNA-prøvene viste at han hadde forgrepet seg på den yngste jenta, og ikke på den eldste slik han hadde hevdet. Det var da meningen at Andersen i neste avhør «uoppfordret» skulle bekjenne dette, noe han imidlertid ikke gjorde, muligens fordi han innså at det ville skade saken hans dersom han innrømmet å ha forgrepet seg på den samme jenten som han selv senere drepte. Først etter lengre tids bearbeidelse endret Andersen sin forklaring slik at den passet med politiets funn. Denne endringen, og prosessen som ledet frem til den, kom ifølge Jahr aldri frem under rettssakene.
Kommisjonen adresserer ikke det som er kjernen i saken, nemlig med hvilken grad av sikkerhet DNA-beviset støtter disse to konklusjonene.
Et ytterligere forhold retten aldri ble gjort kjent med, var at en av DNA-prøvene som var analysert av spanske eksperter ved universitetet i Santiago de Compostela, tydet på at det hadde vært fire ulike menn på åstedet. Denne opplysningen er ny med Jahrs bok av året, og peker i retning av at prøvene var kontaminert. Også en annen, ny opplysning Jahr presenterer peker i retning av kontaminering, nemlig at åstedet opprinnelig ble tildekket med en gammel presenning som tilhørte en av polititjenestemennene privat. Ut over dette kan det nevnes at politiet utarbeidet en gjerningsmannsprofil under etterforskningen som senere ble fjernet fra sakspapirene og dermed ikke gjort tilgjengelig for Kristiansens forsvarer. Denne rapporten konkluderte med at drapene var blitt utført av én enkelt gjerningsmann, blant annet fordi drapsmetoden var så lik i begge tilfellene.
Av de ytterligere opplysningene i saken som peker i retning av Kristiansens uskyld, er det viktigste at det sentrale DNA-beviset er blitt diskreditert i senere tid, blant annet av eksperter ved Forensic Science Service i London (FSS) og Institutt for DNA-analyse i Stavanger (GENA). Det kan også nevnes at den pensjonerte Telenor-ingeniøren Halvard Sivertsen, etter en grundig gjennomgang av mobilbeviset i 2016, konkluderte med at Kristiansen hadde alibi for drapstidspunktet.
:quality(70):focal(-5x-5:5x5)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/TWJHP5P5RFAUKZRKB3MFIEYFQQ.jpg)
Et øvrig moment er at Atle Austad, psykologen som i en årrekke hadde Kristiansen til behandling, i 2014 offentlig rykket ut med sin overbevisning om at Kristiansen er uskyldig dømt, hvilket er en høyst uvanlig foreteelse. Til slutt kan det nevnes at Jahr i løpet av arbeidet med boken var i kontakt med en medinnsatt av Andersen, den 62 år gamle, nå avdøde, Jan Olav Olaussen. Ifølge Jahr tok Olaussen seg av Andersen i fengselet, og Andersen skal overfor ham ha uttalt at det eneste han angret på «var at han dro Viggo inn i det». Og ikke nok med det: Andersen skal også ha fortalt Olaussen hva som egentlig skjedde på drapskvelden, og innrømt å ha vært alene om ugjerningene.
Denne fortellingen, slik den ble gjengitt av Olaussen overfor Jahr og advokat Sigurd Klomsæt, forklarer noen forhold som tidligere har vært vanskelige å forstå. Ett av problemene med den fortellingen retten la til grunn, hvor både Andersen og Kristiansen ble sagt å stå bak drapene, har nemlig hele tiden vært at drapsmetoden i begge tilfeller var svært lik. Dette peker i retning av én enkelt gjerningsmann, og tyder ellers på at offeret har vært posisjonert på lignende vis i begge tilfeller. I byrettens fortelling fra åstedet er posisjoneringen til de to jentene svært forskjellig. Men i den fortellingen Olaussen gjengir, skal Andersen – som eneste gjerningsmann – ha drept begge de fornærmede før overgrepene fant sted, hvilket forklarer drapsmetoden. Dette kan også forklare hvorfor den ene jenta ikke rømte mens gjerningsmannen forgrep seg på den andre.
DNA-beviset. Som vi har sett var det i hovedsak to beviser som førte til at Kristiansen ble domfelt: det tekniske beviset, som pekte i retning av to ulike gjerningsmenn, og Andersens fortelling, som utpeker Kristiansen som hovedmannen bak drapene. Når vi skal vurdere argumentene som taler imot rettens avgjørelse, er det altså særlig snakk om å vurdere forhold som er egnet til å rokke ved disse to hovedbevisene.
De fleste vil antagelig kunne si seg enig i at retten, i mangel av et DNA-bevis som knyttet Kristiansen direkte til de straffbare handlingene, ikke ville ha kunnet domfelle ham uten at det med stor grad av sikkerhet kunne fastslås at to ulike gjerningsmenn var involvert i drapene. Med andre ord må det være et sentralt punkt i vurderingen av gjenopptagelsesspørsmålet om beviset som støttet denne konklusjonen holder stikk.
Gjenopptakelseskommisjonen tar i sin første avgjørelse fra juni 2010 stilling til et stort og komplekst materiale vedrørende DNA-beviset. Dette beviset forelå opprinnelig i form av en rapport skrevet av eksperter ved universitetet i Santiago de Compostela i Spania, basert på prøver av et svært begrenset DNA-materiale. De spanske ekspertene vitnet ikke i noen av rettssakene, hvor ekspertuttalelsene i stedet var overlatt til Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt. Hovedmomentene i det nye materialet omkring dette beviset er senere sakkyndiguttalelser fra både Forensic Science Service i London og Institutt for DNA-analyse i Stavanger. Disse uttalelsene ble gjort på bakgrunn av analyseresultatene fra Spania.
Kjernen i saken er at begge disse instansene vurderer disse prøvene som svært usikre. Med hensyn til den mest sentrale prøven (C-25), skriver både FSS og GENA uavhengig av hverandre at den bare gir «weak or limited support» for påstanden om at DNA-et stammer fra Kristiansen og ikke en annen person uten tilknytning til saken. Begge disse to ekspertinstansene minner dessuten om at det som ble behandlet som en allel av de spanske ekspertene, også kan ha vært en såkalt skyggeallel eller stutter, noen ganger kalt «allelisk drop-in», altså en kontaminasjon. Chris Hadkiss ved FSS sier det slik: «På ørsmå resultater er det vår erfaring at det oftest dreier seg mer om forurensning enn bevis. Alle laboratorier har forurensning, også vi. For å sikre korrekte resultater, som ofte kan få avgjørende betydning for enkeltmennesker, er det av største viktighet at DNA-materiale utelukkende blir brukt når det er gjort fullverdige funn.» [xviii]
Hva er så argumentet for at disse opplysningene, som vitterlig synes å svekke det opprinnelige beviset betraktelig, ikke kan tillegges vekt? Påtalemyndighetens argument, som siteres i kommisjonens avgjørelse, er at de nye sakkyndiguttalelsene ikke har betydning for det som fremdeles er sakens kjerne, nemlig at byretten forsto beviset «på korrekt måte». Poenget er her at byretten i sin dom tydelig skriver at DNA-et i prøven i tillegg til å passe med Kristiansens DNA også passer med 54 prosent av norske menn. Altså var retten åpenbart klar over bevisets begrensninger. [xix] Kommisjonen legger seg tett opptil påtalemyndighetens argumentasjon når den med hensyn til DNA-beviset, konkluderer slik:
Etter kommisjonens vurdering står ikke saken med hensyn til biologiske spor i noen vesentlig annen bevismessig stilling i dag enn den gjorde da saken var oppe for retten. Kommisjonen vil understreke at det ikke er fremkommet noe nytt som fastslår at A var en av gjerningspersonene, men det er heller ikke fremkommet noe nytt som utelukker ham. Kommisjonen har imidlertid merket seg at det er uenighet blant de sakkyndige om det kan anses som bevist at det i prøvene C-25 og B-24 er påvist blandingsprofiler (to mannlige bidragsytere).
[ [xx] ]
Dermed konkluderes det med at «de nye analysene og de etterfølgende merknadene ikke svekker bevisbildet mot A [dvs. Kristiansen]».
Hvor rimelig er denne vurderingen? Det første som slår meg når jeg leser argumentasjonen, er at den underslår hva DNA-beviset faktisk ble brukt til. Både påtalemyndigheten og kommisjonen ser ut til å argumentere ut fra et premiss om at DNA-beviset ble brukt til å knytte Kristiansen til åstedet. De kan så gå videre med å slå fast at retten skjønte at dette beviset ikke kunne brukes for å nå en slik konklusjon. Dermed blir det også relevant å påpeke at de nye opplysningene vedrørende DNA-beviset ikke utelukker Kristiansen. Men det var jo ikke dette DNA-beviset ble brukt til i rettens bevisvurdering! Her ble DNA-beviset brukt utelukkende til å fastslå to ting, nemlig 1) at det var to ulike gjerningsmenn i saken, og 2) at DNA-et fra én av disse gjerningsmennene er forenlig med Kristiansens DNA, men ikke med Andersens. Kommisjonen adresserer dermed ikke det som er kjernen i saken, nemlig med hvilken grad av sikkerhet DNA-beviset støtter disse to konklusjonene.
Det er temmelig påfallende at påtalemyndigheten på den ene siden har vært svært ivrig etter å diskreditere mobilbeviset, mens den på den andre siden har avfeid all usikkerhet omkring DNA-beviset.
Hva er det som her egentlig står på spill? Det sentrale momentet er altså at både byretten og lagmannsretten anser det som bevist at det er funnet DNA fra to ulike menn på de døde jentene. Det kan ikke være noen tvil om at retten med «menn» mener «gjerningsmenn», for dette var jo selve navet i bevisførselen mot Kristiansen: Idet man hadde etablert at drapene var begått av to menn, fremsto det som svært usannsynlig at det skulle finnes «en ukjent Mr. X» i saken som hadde vært «med på voldtekt og drap». [xxi]
Det er denne slutningen som viser at retten ikke forsto DNA-beviset på en adekvat måte – i hvert fall ikke når beviset sees i lys av de senere sakkyndiguttalelsene. For poenget er her ikke å vurdere sannsynligheten av at DNA-prøvene peker mot Kristiansen heller enn en annen gjerningsmann, men om det i større grad peker mot Kristiansen enn en annen mann uten tilknytning til saken, hvilket jo er noe ganske annet. Mulige kilder til den aktuelle allelen inkluderer menn som deltok i den første åstedsgranskningen, patologer og laboranter som deltok i post-mortem-undersøkelsene, assistenter ved likhuset, menn som bearbeidet prøvene fra vattpinnene samt de som preparerte mikroskopiglassene på laboratoriet. Disse mulighetene blir ikke på noe tidspunkt nevnt av hverken byretten eller lagmannsretten, og det er så vidt jeg kan se ikke blitt dokumentert at retten forsto at disse mulighetene forelå. Det er heller ikke blitt dokumentert at retten var klar over at prøven ikke nødvendigvis inneholdt noen allel i det hele tatt, men kunne bero på en såkalt allelisk drop-in. Til sammen får disse to momentene – som altså først ble tydeliggjort gjennom nye sakkyndiguttalelser – DNA-beviset til å fremstå som høyst usikkert.
Nå kan man riktignok kanskje ha en viss forståelse for at kommisjonen i 2010 ikke går med på at de nye sakkyndiguttalelsene kan regnes som nye beviser i saken. Dette vil alltid være en skjønnsmessig vurdering, ettersom det ikke finnes noen retningslinjer for hva som skal til for at et bevis er å anse som nytt. Men da vil jeg mene at det forholder seg annerledes med den opplysningen Jahr presenterer i sin bok av året, nemlig at en av prøvene som ble analysert av de spanske ekspertene tydet på at fire ulike menn hadde vært på åstedet. Dette gjelder prøven B-24, som de spanske ekspertene rapporterte som negativ. Da Susan Pope ved FSS i 2011 gikk gjennom grunnlaget for de spanske ekspertenes rapport, oppdaget hun at denne prøven inneholdt fire ulike alleler, uten at det var forklart hvorfor dette resultatet simpelthen ble merket som negativt i den spanske rapporten, altså uten at det ble informert om hvilket biologisk materiale som hadde dukket opp under analysen. [xxii] Jeg vet ikke om Arvid Sjødin har tatt med dette funnet i sin siste gjenopptagelsesbegjæring på vegne av Viggo Kristiansen, men det synes ganske klart at dette må anses som et nytt bevis i saken. Det er riktignok sannsynlig at Bente Mevåg ved Rettsmedisinsk institutt har vært klar over dette resultatet, men opplysningen ble ikke formidlet til retten.
Ifølge avhørseksperten Asbjørn Rachlew er bekreftelsesfellen blant de vanligste årsakene til at det oppstår feil i politiets etterforskning.
For øvrig må det, med hensyn til påtalemyndighetens vurdering av sakens beviser, betegnes som temmelig påfallende at den på den ene siden har vært svært ivrig etter å diskreditere mobilbeviset – og det på et temmelig tynt vitenskapelig grunnlag – mens den på den andre siden har avfeid all usikkerhet omkring DNA-beviset, til tross for at det vitenskapelige grunnlaget her synes langt sterkere. Dette kan tyde på at påtalemyndigheten ligger under for det som i etterforskningsteorien kalles «tunnelsyn». Vi skal komme nærmere inn på dette senere.
Problemene med Andersens forklaring. Hva så med rettens andre sentrale bevis, Andersens fortelling fra drapskvelden? Andersen ble av etterforskerne i retten beskrevet som troverdig, og det ble stadig kommentert at han hadde meget god hukommelse. Dette gjentas også av påtalemyndigheten i forbindelse med gjenopptagelsesbegjæringene. Spørsmålet blir da hvilke opplysninger som eventuelt kunne gi grunnlag for å komme til den motsatte konklusjonen, altså at Andersens forklaring ikke er troverdig.
Vi kan alle, antar jeg, være enige om at en tiltalt som endrer forklaring flere ganger underveis i løpet av etterforskningen, får svekket troverdighet. Altså er det, når vi vurderer hvorvidt Andersens forklaring står til troende, naturlig å begynne med å undersøke hvilke endringer Andersen gjorde i sin forklaring og av hvilke grunner.
Den første avgjørende endringen er ikke bestridt: Etter å ha benektet enhver befatning med saken i tre avhør sommeren 2000, innrømmer Andersen etter arrestasjonen og siktelsen 13. september å ha drept Stine Sofie Sørstrønen. Grunnen til at han nå endrer forklaring, er at han ble opplyst om at et kjønnshår funnet på åstedet viste 100 prosent sammenfall med hans eget DNA. [xxiii] Ifølge Bjørn Olav Jahr bør man imidlertid merke seg at Andersen ikke responderte på avhørerens spørsmål omkring dette før det ble antydet at han selv kanskje kunne ha vært et offer i saken og at politiet ikke var i tvil om at Kristiansen var den sterke, den som bestemmer. [xxiv] Andersen innrømmer da det ene drapet, men benekter å ha deltatt i de seksuelle overgrepene. Han hevder videre at han er helt sikker på at han kom hjem til Kristiansen klokken 19.30, «fordi han så på klokken». [xxv] Først når han får beskjed om at dette ikke kan stemme, endrer han tidspunktet til 20.30.
Hva så med kjønnshåret? Det ble funnet på blodig løv der jentene ble voldtatt og drept. I avhøret av 13. september forklarer Andersen dette med at han urinerte på åstedet. Sigurd Klomsæt gjengir dette punktet på følgende måte i den første gjenopptagelsesbegjæringen:
Videre [sier Andersen i] samme avhør at: «Han pisset helt nøyaktig samme sted som likene senere ble dekket til og gjemt» – for så å detaljbeskrive hvor han hadde urinert. Etterforskeren som avhørte ham spurte [Andersen] om han kanskje husket feil på dette punktet. [Andersen] svarte at han med sikkerhet pisset der han hadde sagt og at han IKKE hadde pisset på stedet der jentene senere ble drept. Håret som felte ham ble derimot funnet ca. 10 meter unna der han «helt nøyaktig» hevdet å ha stått, nemlig der overgrepene og drapene fant sted.
[ [xxvi] ]
En nærliggende forklaring på denne uoverensstemmelsen er at Andersen løy om urineringen og at kjønnshåret var havnet på åstedet i forbindelse med hans egne seksuelle overgrep.
Andersen opprettholder imidlertid forklaringen om hvor han urinerte under rekonstruksjonen av drapene i Baneheia 17. oktober 2000. I løpet av denne kommer det ellers frem to andre uoverensstemmelser: Andersen bommer på ruten han og Kristiansen skal ha fulgt opp til åstedet, og har ellers ingen forklaring på hvordan det kan ha seg at de to døde jentene ble funnet iført hverandres klær.
Man kan ellers legge merke til at rekonstruksjonen ble gjennomført ut fra premisset om at Andersen ikke hadde deltatt i noen av de seksuelle overgrepene. Dette handlingsforløpet endres imidlertid betraktelig etter at politiet den 25. oktober 2000 er blitt gjort kjent med DNA-rapportene fra Santiago de Compostela. Andersen nevner dagen etter, uoppfordret, [xxvii] at Kristiansen hadde rispet ham med kniv og truet ham til å forgripe seg på den eldste jenta, Lena Sløgedal Paulsen. Han hadde følt at det sto om livet, og hadde derfor gått med på å gjøre som Kristiansen sa, hvorpå han kort berørte jenten i skrittet med sin uerigerte penis. Dette hendelsesforløpet avviker altså på vesentlige punkter fra det hendelsesforløpet Andersen hadde regissert under rekonstruksjonen – og som hadde imponert politiet på grunn av sin detaljrikdom og konsistens. Etter rekonstruksjonen uttalte kriminalsjef Arne Pedersen at etterforskerne hadde vært «overrasket over hvor detaljert og godt Andersen kan rekonstruere hendelsesforløpet». «Alt han har fortalt så langt», fortsatte han, «er konsist, og stemmer med observasjoner og spor vi har i saken.» [xxviii]
Her ser det ut som om man har forsøkt å tilpasse Andersens forklaring slik at den skal passe med de nye funnene i saken
Men funnene fra Santiago de Compostela ga etterforskerne et problem: De tydet nemlig på at Andersen hadde forgrepet seg på den yngste jenta, og ikke på den eldste, slik han etter hvert hadde innrømmet. Hvordan kunne dette forklares? Bjørn Olav Jahr siterer her fra et notat av avhørsleder Geir Olav Hansen, hvor det heter at «Adv. Fegran ble anmodet om å ta dette opp med siktede Jan Helge Andersen». Jeg kan ikke si at jeg finner det urimelig når Jahr betegner dette som «et oppsiktsvekkende skritt» fra politiets side, idet han påpeker at man her ikke akkurat legger til rette for en fri forklaring. [xxix] Den vanlige – og rasjonelle – fremgangsmåten i slike tilfeller ville være å konfrontere tiltalte med de nye opplysningene under et avhør, for på den måten å forsøke å bringe på det rene om det her faktisk foreligger en uoverensstemmelse mellom tiltaltes forklaring og realbevisene. I så fall ville dette ha tydet på at tiltalte ikke sa sannheten. Men her ser det ut som om man i stedet har forsøkt å tilpasse Andersens forklaring slik at den skal passe med de nye funnene i saken, hvilket ikke tjener sakens opplysning, da man på denne måten kun søker å få bekreftet det man allerede er overbevist om. Dette er med andre ord et skoleeksempel på det som innen psykologien kalles «bekreftelsesfellen» (i etterforskningssammenheng: «tunnelsyn») og som typisk har tre komponenter: For det første søker man ensidig etter informasjon som støtter opp under mistanken, for det andre tar man nøytral informasjon til inntekt for sitt etablerte syn, og for det tredje ignorerer eller bortforklarer man informasjon som ikke passer inn. Ifølge avhørseksperten Asbjørn Rachlew er bekreftelsesfellen blant de vanligste årsakene til at det oppstår feil i politiets etterforskning. [xxx]
Og det er flere ting som tyder på at bekreftelsesfellen kan ha gjort seg gjeldende i etterforskningen av Baneheiasaken. Politiet synes i hvert fall tidlig å ha bestemt seg for at Kristiansen er hovedmannen og at Andersen er til å stole på, men lykkes altså ikke i første omgang med å skape overensstemmelse mellom Andersens forklaring og de nye funnene. Andersen blir stående på sitt: Det var den eldste jenten han forgrep seg på. Dette fastholder han altså etter at han av sin advokat Ben Fegran har fått vite at DNA-et hans er blitt funnet på den yngste jentens underliv. Først halvannen måned senere, i et avhør den 12. desember (det siste før rettssaken) forandrer Andersen forklaring, og medgir nå at det kanskje likevel var Stine Sofie han forgrep seg på, det vil si samme jente som han senere drepte. Han er nå blitt konfrontert med at hans sæd er funnet både i skjeden og i anus på den yngste jenta. Fremdeles hevder han imidlertid at han bare var så vidt bortpå henne med en uerigert penis.
Finnes det noen som helst grunn til å tro at Andersen snakker sant om sine egne overgrep? Det er vanskelig å se. Byretten er inne på dette poenget i domspremissene, hvor det påpekes at Andersen ikke er helt troverdig «når det gjelder eget overgrep overfor Stine Sofie Sørstrønen». Ikke desto mindre mener retten at hans fortelling i «all hovedsak er korrekt». [xxxi]
Finnes det noen som helst grunn til å tro at Andersen snakker sant om sine egne overgrep? Det er vanskelig å se.
Men hvis Andersen først lyver om det ene overgrepet, i tillegg til å ha endret forklaring på så mange punkter i løpet av etterforskningen, hvilken grunn har man da til å feste lit til det han forteller for øvrig? Hvorfor tror retten på ham når han sier at han satt med ryggen til under Kristiansens overgrep? Hvorfor tror den på ham når han sier at han ble truet på livet til å forgripe seg på den yngste jenta? Hvordan stemmer dette overens, for eksempel, med hans forklaring om at han senere, da Kristiansen skal ha drept den eldste jenta, opprørt dyttet ham over ende – på tross av at Kristiansen da var i besittelse av kniven? Og hvordan kunne det ha seg at han etter dette igjen føler seg så truet av Kristiansen at han sier seg villig til å henrette en åtte år gammel jente som han ikke selv har noe ønske om å skade? Retten er rimeligvis skeptisk til Andersen når han hevder at han følte seg truet på livet av Kristiansen selv etter at Kristiansen hadde gitt ham kniven som han skulle bruke til å drepe jenta. Ikke desto mindre finner den altså at den øvrige fortellingen fra åstedet «i all hovedsak er korrekt».
I min vurdering er det så godt som ingenting av det Andersen forteller fra åstedet som med noen grad av sikkerhet har støtte i objektive funn.
Til rettens forsvar skal det sies at den ikke var blitt tilstrekkelig opplyst om de mange endringene Andersen hadde gjort i sin forklaring underveis i etterforskningen. Det er ikke rettens skyld at etterforskerne fremstilte saken i et misvisende lys, for eksempel når politiavdelingssjef Geir Olav Hansen under ed hevder at han ikke noen gang tok Jan Helge Andersen i å lyve, men at han kun unnlot å fortelle om sine egne overgrep. [xxxii] Og så vidt jeg kan se er det aldri blitt hevdet at retten var klar over at Andersen lenge hadde fastholdt sin forklaring om at det var den eldste jenta, og ikke den yngste, han selv hadde forgrepet seg på.
Gjenopptakelseskommisjonens argumentasjon. Vi har nå vært gjennom de fleste av de momentene som er blitt anført imot Andersens forklaring i gjenopptagelsesbegjæringene. Spørsmålet er da hvilke argumenter som brukes for å understøtte konklusjonen om at disse anførslene ikke kan tillegges noen vekt.
Når det gjelder punktet om at Andersens forklaring ikke hadde vært gjenstand for en kritisk vurdering av retten, henviser statsadvokaten (på vegne av påtalemyndigheten) til at flere av rettens aktører hadde vært meget opptatt av tilblivelsen av Andersens forklaringer. Statsadvokaten hevder videre at Andersen «hadde svært god hukommelse», at han «forklarte seg i retten med stor troverdighet» og at detaljene i hans forklaring «stemte med objektive funn». [xxxiii] Det henvises her til at Andersens forklaringer stemmer godt med DNA-funnene, men i lys av det vi her har vært gjennom, kan en slik påstand vel ikke akkurat sies å treffe spikeren på hodet.
Mitt inntrykk er at vi her hovedsakelig har å gjøre med systemiske forhold snarere enn ond vilje.
Statsadvokaten hevder også at Andersens forklaring om knivstikkene passer godt med patologenes funn, men heller ikke dette argumentet forekommer meg å være overbevisende. Tvert imot er det ting som tyder på at man hele tiden anså det som et problem at drapsmetoden var så lik i begge tilfellene når man la til grunn at drapene var blitt begått av to gjerningsmenn som i tillegg var posisjonert på svært ulik måte overfor offeret. [xxxiv]
Når det gjelder de dokumenterte uriktighetene i Andersens forklaring, kommenterer påtalemyndigheten bare helt kort at det ikke «er til å forundres over» at Andersen «lyver vedr. sine bevegelser den aktuelle dagen» da dette er en naturlig strategi «for å unngå å komme i et straffeansvar». Og det er jo riktig nok, men problemet er at etterforskerne og retten har festet lit til så godt som alt Andersen har fortalt fra åstedet, slik forklaringen forelå i desember 2000. Hvordan kan man, i lys av disse endringene, avgjøre hva man skal tro på og hva man ikke skal tro på i Andersens fortelling? I min vurdering er det så godt som ingenting av det han forteller fra åstedet som med noen grad av sikkerhet har støtte i objektive funn.
Med hensyn til den uheldige manipulasjonen av Andersen i det første avhøret etter siktelsen henviser påtalemyndigheten for øvrig bare kort til at retten var blitt informert om dette. Dette poenget utgjør også hovedgrunnlaget for kommisjonens vurdering, nemlig at de forholdene som tas opp i begjæringen «i alt det vesentlige har vært gjenstand for bevisføring både i tingretten og i lagmannsretten». [xxxv] Med andre ord innlater kommisjonen seg bare i ytterst begrenset grad på en substansiell diskusjon om de forholdene som er blitt anført vedrørende Andersens forklaring. Det eneste poenget som anerkjennes er at nye DNA-funn fra 2010 tilsier at Andersen nok var «knyttet til overgrepet på [Sørstrønen] på en noe mer alvorlig måte enn hans forklaring tilsier». [xxxvi] Men dette endrer altså ikke på oppfatningen om at hans forklaring «i hovedsak fremstår som troverdig». Når det gjelder de øvrige gjenopptagelsesbegjæringene, nøyer kommisjonen seg med å henvise til begrunnelsen for det første avslaget i alt som har med Andersens forklaring å gjøre. [xxxvii]
Oppsummering. Hvordan kan man, i lys av alt det vi her har gått gjennom, forklare gjenopptagelseskommisjonens gjentatte avslag på begjæringene om gjenopptagelse av Baneheiasaken?
Mitt inntrykk er, ut fra den argumentasjonen som presenteres, at vi her hovedsakelig har å gjøre med systemiske forhold snarere enn ond vilje. Rettssystemet tillater gjenopptagelseskommisjonen å argumentere ut fra et snevert fokus om hva som kan anses som nytt i saken og å avholde seg fra en altfor konkret vurdering av de enkelte bevisene.
Samtidig er det jo ikke slik at gjeldende lovverk gjør det umulig for gjenopptagelseskommisjonen å argumentere på en annen måte. Gjenopptakelseskommisjonen skal være en sikkerhetsventil – hvilket den for øvrig selv flere ganger påpeker, skjønt den bruker uttrykket «ytterste sikkerhetsventil», der «ytterste» etter hva jeg kan se er lagt til for egen regning – i hvert fall har ikke jeg vært i stand til å gjenfinne denne kvalifikasjonen i lovens forarbeider. Det er utvilsomt mye prestisje involvert i saken, og det kan neppe være noen tvil om at det ville ha vært en stor belastning både for rettssystemet og for mange enkeltaktører dersom en gjenopptagelse av saken førte til frifinnelse av Viggo Kristiansen.
Den gradvise svekkelsen av bevisene har aldri blitt vurdert under ett.
Saken er heller ikke helt bekvem for pressen, for det er ikke til å komme fra at mange profilerte kommentatorer i de store norske dagsavisene har uttalt seg temmelig skråsikkert om Kristiansens skyld opp gjennom årene. [xxxviii] I tillegg er det et poeng at mange av de momentene jeg her har listet opp, har kommet stykkevis og delt, fordelt på fire gjenopptagelsesbegjæringer, hvilket har ført til at den gradvise svekkelsen av bevisene aldri er blitt vurdert under ett. Når kommisjonen er blitt presentert for nye momenter i saken har den kunnet nøye seg med å henvise til tidligere avslag, uten å foreta en helhetlig vurdering av bevisenes samlede stilling slik de nå foreligger, målt opp mot det som var situasjonen i 2008, da den første begjæringen ble levert. Til en viss grad kunne man altså si at vi her står overfor et tilfelle av det som innen sosiologien kalles systemtvang – ja, kanskje til og med det den slovenske filosofen Slavoj Zizek kaller systemisk eller objektiv vold, det vil si den anonyme voldsutøvelsen som utføres mer eller mindre rutinemessig for at samfunnsmaskineriet skal kunne fungere mest mulig effektivt og uforstyrret. [xxxix]
Dersom dette er tilfelle, det vil si: Dersom det her virkelig er slik at rettssystemet primært er innstilt på å beskytte seg selv mot ubehagelige rystelser, på bekostning av en borger som sannsynligvis er dømt med urette, er det desto viktigere at saken vurderes grundig og seriøst også av tenkende mennesker utenfor rettssystemet. For min egen del slutter jeg meg til Hege Ulstein, som i en kommentar til Jahrs bok om Baneheia-drapene i Dagsavisen konkluderer med at rettsstaten Norge ikke kan leve med at saken ikke gjenopptas når det er skapt så solid usikkerhet om dommen. [xl]
[i] Asbjørn Hansen, Menneskejeger, Kurér forlag, Oslo, 2013, s. 95.
[ii] Bjørn Olav Jahr, Drapene i Baneheia. To historier, en sannhet, Pitch Forlag, Oslo, 2017, s. 61.
[iii] Hansen, op.cit., s. 96.
[iv] Jahr, op.cit., s. 62.
[v] Fridtjof Nygaard, «Ingen tro på Viggo», i VG 12.10.2017.
[vi] Inge D. Hanssen, «Omkamp om Baneheia-bevisene», i Fædrelandsvennen 13.10.2017.
[vii] Jo Hov, Rettergang I. Sivil- og straffeprosess, Papinian, Oslo, 1999, s. 496. Formuleringen stammer fra Straffeprosessloven § 392.
[viii]Ibid., s. 496.
[ix] Byrettens dom, 01.06.2001, s. 12.
[x] Kristiansen innrømmet å ha forgrepet seg på en ung jente ved fem anledninger mellom 1993 og 1996, da han selv var mellom 14 og 17 år gammel og jenten mellom 6 og 9. Dette blir sett i sammenheng med en kikkersak fra 1999 (hvor Kristiansen iført finlandshette hadde spionert på en voksen kvinne i nabolaget) og dessuten hans samling av pornoblader, hvorav minst ett handlet om dyresex.
[xi] Byrettens dom, s. 12.
[xii] Sitert etter Jahr, op.cit., s. 328 og 355.
[xiii] Frode Helmich Pedersen, «Domsfortellingens plausibilitet. En analyse av rettens fortelling i Baneheiasaken», i Retfærd. Nordic Journal of Law and Justice 2/2017.
[xiv] Jahr, op.cit., s. 36.
[xv] Man skal imidlertid være klar over at påtalemyndigheten i sin kommentar til den første gjenopptagelsesbegjæringen benekter faktagrunnlaget for dette argumentet. Det stemmer riktignok, heter det, at noen vitner uttalte at de var sikre på at sykkelen ikke var der, men andre vitner var sikre på at sykkelen faktisk var låst til bommen i det aktuelle tidsrommet. Se gjenopptagelseskommisjonens avgjørelse GK-2008-121, s. 31.
[xvi] Jahr, op.cit., s. 42 og passim.
[xvii] Halvard Sivertsen, «Mobilbeviset i Baneheiasaken». Tilgjengelig her: https://viggokristiansen.wordpress.com/2016/07/05/les-den-nye-sakkyndige-rapport-som-utelukker-viggo-kristiansen-fra-astedet-her/.
[xviii] GK-2008-121, s. 15–16.
[xix]Ibid ., s. 33. Påtalemyndigheten konkluderer dermed slik: «Det er ikke bevis for […] at de nye prøvene utelukker A som gjerningsmann. Det har aldri foreligget fellende DNA mot A. Det er heller ikke på noe tidspunkt frembragt analyseresultater som kan utelukke A som gjerningsmann.»
[xx]Ibid., s. 42.
[xxi] Jahr, op.cit., s. 331. Sitatet stammer fra Halvard C. Hanssens referat fra rettssaken i Dagbladet.
[xxii] Rapport av Susan Pope, «Gjennomgang av rettsmedisinske undersøkelser i Baneheiasaken/ Viggo Kristiansen», 10.06.2011.
[xxiii] Se for eksempel Jahr, op.cit., s. 180.
[xxiv]Ibid., s. 181.
[xxv]Ibid., s. 182.
[xxvi] GK-2008-121, s. 22.
[xxvii] Jahr går her ganske langt i å antyde at Andersen var blitt opplyst om de nye DNA-funnene av sin advokat Ben Fegran, og derfor endrer forklaring. Jahr, op.cit., s. 253–54.
[xxviii] Jahr, op.cit., s. 201.
[xxix] Jahr, op.cit., s. 272.
[xxx] Asbjørn Rachlew, Justisfeil ved politiets etterforskning. Noen eksempler og forskningsbaserte mottiltak. Ph.d.-avhandling ved Det juridiske fakultet, UiO, 2009, s. 23.
[xxxi] Byrettens dom, s. 11.
[xxxii] Jahr, op.cit., s. 285.
[xxxiii] GK-2008-121, s. 30.
[xxxiv] Kristiansen ble sagt å ha drept den eldste jenten stående, da han var plassert bak ryggen hennes. Andersen drepte ifølge retten den yngste jenten sittende på kne, mens hun lå på ryggen på bakken.
[xxxv]Ibid., s. 40.
[xxxvi] Andersen ble ikke dømt for voldtekt av noen av jentene.
[xxxvii] Se for eksempel GK-2014-60, s. 19.
[xxxviii] Det kan her henvises til en undersøkelse utført av Institutt for journalistikk i 2010, hvor 36 av journalistene som dekket Baneheia-saken ble spurt om de mente dommen var riktig. Kun én av dem svarte nei, nemlig Dagbladets Eivind Pedersen. Se Jahr, op.cit., s. 373.
[xxxix] Se for eksempel Slavoj Zizek, Violence, Profile Books, London, 2009, s. 11.
[xl] Hege Ulstein, «Rett og vrang», i Dagsavisen 14.10.2017.