---
DEN ALTERNATIVE KULTURMELDINGEN
Det nye nummeret av tidsskriftet Fanfare har tittelen «En alternativ kulturmelding». Ifølge tidsskriftets introduksjon er kulturmeldingens mål å «snakke om kulturpolitikk på kulturens premisser». Nummeret
forteller om ”merkelige, uforståelige og tidvis urettferdige utfordringer man kan møte på som kunstner” og legger vekt på å bringe nye uttrykk, nye stemmer og nye miljøer til orde.
«Den alternative Kulturmeldingen» blir lansert på Kunstnernes Hus i Oslo 21. mars.
Blant bidragsyterne finnes et stort spekter av norske kunstnere innen ulike felt: film, billedkunst, litteratur, teknologi, musikk. Redaktør er Synne Øverland Knudsen og design er ved Christa Barlinn Korvald og Herman Breda Enkerud
Morgenbladet publiserer her bidraget fra filmskaper Itonje Søimer Guttormsen.
---
Oslo, 2008
Jeg er uteksaminert fra den norske filmskolen og blir spurt i en artikkel «Hvor er de norske filmkvinnene?» om den lave kvinneandelen i norsk film. Og jeg sier: «Jeg synes ikke vi skal snakke så mye om kjønn, men om kunstnerisk frihet. Det skal være vanskelig å lage film, kanskje må man være litt stormannsgal.»
Jeg ville ikke, aktet ikke å gå i kjønnsfella, jeg tenkte: Jeg skal klare det, det er de andre som ikke har villet nok, gitt etter for fort. Jeg ville være et skapende subjekt, ikke kvinne. Jeg sier også at jeg ikke vil inngå i den etablerte bransjen, men en uavhengig bevegelse. At det blir en kjønnsbevegelse, ser jeg ikke komme.
Casa Anatta, 2011
Vi er på toppen av et fjell i Sveits. Jeg er en av syv kvinner som er med i min venn, den danske billedkunstneren Lea Porsager, sitt verk «Anatta Experiment».
Anatta betyr «ikke-selv», og er navnet på huset vi befinner oss i, sentrum for et alternativt samfunn som oppsto på slutten av 1800-tallet, hvor en gruppe kunstnere og tenkere brøt med et industrialisert nord, trakk opp i de sveitsiske alper og kalte et fjell Monte Verità – Sannhetens fjell: «The place where our minds can reach up to the heavens …» i håp om større livsutfoldelse, i gapet mellom «I» og «we». I nesten et århundre var stedet befolket av anarkister, surrealister, dadaister, vitalister og mystikere som Rudolf Steiner, Isadora Duncan, Herman Hesse, D-H Lawrence, Rudolf von Laban med flere.
Vi står opp tidlig og går hver dag fra en campingplass nede ved en elv, opp fjellet hvor vi så entrer Anatta og gjør ulike eksperimenter; vandrer i blinde, seiler på hverandres nakne oljekropper, og jeg kjenner meg veldig motivert, sulten på overskridelse og hengir meg til den ene øvelsen etter den andre. Oppgavene er sammensatte og spennende og jeg tuner meg inn på en maskulin kraft, noe føreraktig, en penetrator.
Siste dag skal vi komme i kontakt med våre formødre. Hun som leder øvelsene, en kyndig og kraftfull kvinne, ber oss visualisere rekken av kvinner bakover i tid som har lidd av undertrykkelse og overgrep. I det daglige strev, i kunst og åndsliv.
For første gang er det noe i meg som stritter imot. Kvinnesyt!
Offerklamring! Smertekropper, sutrekopper! Veike, myke, passive, de har bare ikke vært sterke nok, ikke gode nok. Jeg tenker at vi må balle oss opp, heve oss over, dette er ikke produktivt, ikke spiselig.
Da andre gir seg i kast med å kanalisere den kollektive smerten, men jeg klarer ikke, gidder rett og slett ikke, tenker at ingenting kommer til å skje i meg, og jeg kan ikke fake det, så jeg satser på å være mer passiv, tre tilbake. Men moderatoren ser hva jeg prøver på og kommer bort. Hun snakker til meg om ulike kvinner opp igjennom, hva de har gått igjennom, konkrete eksempler. Ikke bare preller det av meg, det ekler meg, et skjold bygger seg opp og jeg støter det vekk. Voldtekt, lemlestelse, heksebrann, jeg gidder ikke! Hun gir meg litt rom og jeg blir stående og være mer irritert på henne enn både offerkvinnene og overgriperne.
Vi har holdt på lenge, kanskje en time, mine co-kvinner er i ferd med å ha tømt seg ut, og jeg tenker at det heldigvis snart er over. Men hun gir seg ikke, hun provoseres av meg som har vært så ivrig, på grensen til besatt i de tidligere øvelsene, og hun kommanderer meg utpå, jeg må stå i midten. Og jeg bare står og står og det går kanskje en time til, jeg tenker på at de andre må bli veldig lei, at det virker som jeg skaper meg, men det er dødt, også skjer det noe helt nytt. Det kommer nedenfra og hendene mine krummer seg og løftes sakte opp, benene krokes, bekkenet skyves frem. Posituren er fiksert, jeg kan ikke komme ut av den, det er noe som har tatt bolig i meg, det er ikke jeg som er blitt en kanal som i de andre øvelsene. Noe hveser igjennom meg – fråder jeg? – og jeg fylles opp av en total omveltning som er så mye større enn meg, som er større enn hele linjen av vårt patriarkat, en ustoppelig vendetta.
Oslo, 2018
Jeg er 38 år og har, siden jeg gikk ut av den norske filmskolen for snart ti år siden, enda ikke laget langfilm. Jeg har gjort andre ting i kunstens tjeneste, det er ikke det, jeg kommer meg bare ikke i opptak med langfilm. Det er som om jeg går meg vill et sted mellom ferdig manus og produksjonsbeslutning og liksom skjener over i kortere formater hvor prosjektene mine vil seg, eller i rituelle performancer, cinematiske seremonier og kor. Kanskje er villfarenhet ikke det verste, men en adekvat reaksjon på et konservert format i et ufleksibelt system? Jeg lever i alle fall ikke opp til mine naive barndomsforestillinger, jeg trodde jeg skulle ha tre langfilmer bak meg og ti til i horisonten innen nå, i eget selskap, gjerne på en egen øy, det sto ikke på stormannsgalskapen. Ønsket er riktignok ikke lenger å bli seriemonoman art house-auteur, men å gi uttrykk for det som brenner og gnager, finne samklang mellom form og innhold og være en del av et inspirerende og utfordrende miljø som utforsker filmmediet i dialog med sin samtid. Men til felles med barndomsfantasien er ønsket å få være i virke, på egne premisser. Dilemma er at det er så lenge mellom søknadsfristene, og vips har det gått et år, tre år, og mens tider henruller og krever ny aktualitet, krever støttesystemet nye kriterier for å betrygge seg at produktet skal selge godt, og lyst og mot svinner.
Jeg får høre at jeg ikke kan regissere OG produsere selv, hvordan skal det da gå med regien – og med bærekraftigheten til bransjen?
Jeg får høre at jeg ikke kan skrive OG regissere selv, hvordan skal det da gå med den gode historien – og med alle manusforfatterne der ute?
Jeg får høre at jeg ikke bør klippe selv, for hva med formatet?
En rektor sier at det ikke går an å jobbe med assosiasjoner i film.
En manuslærer sier at det ikke går an å starte en film i sort med en telefonsamtale.
En samlet lærerstab sier det ikke går an at midtfilmen er 17 minutter i stedet for 15, så vi klipper ut et handlingsforløp og dubber klimaksscenen til å handle om narkotika og ikke ungdomsgraviditet.
En produsentlærer kaller meg autist.
En konsulent vil at filmen skal handle om relasjoner og ikke arbeid.
En konsulent lurer på hvor jeg henter mine historier fra, han synes det er noe «tenkt » over det jeg gjør, noe hodestyrt.
En konsulent skriver i et avslagsbrev at han ikke skjønte min hovedkarakters problemstilling – det finnes da medisiner for sånt?
Første gang jeg søkte Kulturrådet om støtte til et scenekunstprosjekt, ringte jeg en rådgiver for å spørre hvor på nettsiden jeg kunne finne godkjent budsjettkalkyle-mal. Da lo rådgiveren og sa: «Det holder at du skriver opp forventede utgifter i et Word-dokument, dere er jo kunstnere, ikke økonomer», og jeg bare «okai!».
Nå er jeg i og for seg ganske glad i Excel og budsjettering, det er ikke det det står på, det er hvordan man blir møtt. At de, statlige ansatte og forvaltere av skattepengene, er til for å støtte kunsten i Norge. Ikke at vi, som innholdsleverandører, skal være takknemlige for at de finnes.
Nei, tro ikke annet enn at du er lusa på gangen, den der skitne jenta de fine jentene ikke fikk lov å leke med.
Når jeg ringer NFI, er det imidlertid ofte jeg sitter igjen med følelsen av at jeg ikke skal komme her og her å tro at jeg skal slippe igjennom nåløyet, tas inn i varmen, i alle fall ikke så lenge jeg ikke kan respektere kravet om å søke gjennom en veletablert produsent, pitsje filmen på kætsjy vis, skrive en gjennomarbeidet – men ikke for gjennomarbeidet søknad, en lang, men ikke for lang film, eller en kort og da helst under 15 minutter – ellers blir det så vanskelig for de å få den på festivaler etterpå. Uansett må filmen ha en tydelig emosjonell reise, ikke være en halvkveda vise, en tilstandsfilm, en film uten tydelig klimaks og forløsning, hæppi eller sæd ending, tvetydighet eller digresjoner, eller det aller verste; noe «tenkt» og ikke «følt».
Nei, tro ikke annet enn at du er lusa på gangen, den der skitne jenta de fine jentene ikke fikk lov å leke med.
Hun vil jeg lage film om.
Heksa på fjellet vil jeg lage film om.
40-åringen som reiser til California og prøver å bli en del av en wiccakult fra 70-tallet, men kanskje ikke passer inn der heller og drar videre til Burning Man-festivalen i en illusjon om at det er research, tar MDMA og får seg et etterlengtet ligg med en 27-åring, blir gravid, får en datter med downs og legger ut på vandring over land og strand og starter med det en ny bevegelse som utfordrer skole, arbeid og familieliv slik vi kjenner det, vil jeg lage film om.
Brannen tennes, lyst og mot er tilbake.
Oktober 2017
Det har så vidt begynt å rase i Hollywood. En venn sender meg en podkast om Thira-katastrofen som rammet en sivilisasjon på de greske øyene rundt Kreta 16 000 år før Kristus, et matriarkat. Grenser, murer, stridsvåpen eller forsvar finnes ikke i etterlevningene, bare symboler for fruktbarhet, jordbruk, deling. Et samfunn av fredfull sameksistens, hvor jord og vann – de feminine elementene, sto sentralt og ble helliggjort. Så en dag, tilsynelatende ut av det blå, går det et ras på Santorini og halve øya farer sammen og skaper en tsunami som skyller vekk store deler av befolkningen. I sjokket over at de hellige feminine elementene kunne destruere seg selv, skape kaos, oppsto en dyp mistillit til det kvinnelige, som igjen førte til en verdiendring og en ny orden. Det maskuline, representert ved luft og ild, ble ilagt den nye tilliten, og fremmet fornuft, logikk, grenser og etter hvert kapital. I kjølvannet av dette oppstår den greske antikken – vuggen for vår vestlige sivilisasjon.
Og jeg tenker på vårt symbolske endelikt av de maskuline elementene luft og ild – to tårn som penetreres av fly.
Det maskuline destruerer seg selv og i kjølvannet av sjokket oppstår en mistillit, og vi ser: objektivisering, overgrep, sjikane, ukultur, ensporethet, mainstream monomani.
Kvinners eksistensielle kriser er blitt sykeliggjort, deres gjøremål trivialisert og drømmer latterliggjort i århundrer, sies det. Er jeg i ferd med å bli en bitterfitte – eller bevisst? Har kampen om kunstnerisk frihet og kvinnekamp noe til felles?
Metoo
En ting er seksuell trakassering og overgrep, en annen er de mer intrikate og tidvis ubevisste strukturene som hindrer kvinner i å få være skapende subjekter i verden. Imellom jeg og vi oppstår noe, vi blir synlige for hverandre, leser hverandres prosjekter, lytter til hverandres erfaringer – det er ikke bare jeg som står og stamper med langfilmprosjekter, som vil lage forsøksvis relevante eksistensberettigelser på egne premisser.
NFI arrangerer kjønnsseminar i november 2017, og det kommer frem at tallene på kvinner som søkte utvikling i 2016 er rundt 50 prosent, mens de som søkte produksjonsstøtte var 27 prosent, og av de som når lerretet med eget innhold, filmer for voksne, og ikke barnefilm eller adapsjon, er det høsten 2017 kun én: Iram Haqs Hva vil folk si. Og vi spør oss: Hva gjør at vi ikke får til å debutere? For det er tankevekkende at kvinner i stor grad faller av i det korte steget mellom ferdig utviklet prosjekt og produksjonssøknad. Har vi bare ikke det som skal til?
Etter å ha forent oss og bedt om et innspillsmøte i lys av kjønnsseminaret for å synliggjøre glasstaket vi udebuterte kvinner rundt 40 stanger i, sitter vi – seks representanter for disse – overfor ledelsen i NFI. Ikke i det svimlende, avhørsaktige innsyns- og avslagsrommet, men i selve ledelsesrommet der de legger strategier for norsk films fremtid, forholder seg til regjeringens statuetter og påtrykk fra fagforeninger, publikumstall og ymse lobbying og prøver å finne veg i vellinga. Og det blir tydelig – selv om de lytter der og da – hvor lite det vi snakker om, snakkes om der inne.
Vi ber NFI reflektere over den fulle tilliten de har gitt til at produsentene skal forvalte det tilsynelatende korte steget, idet de krever en veletablert produsent bak enhver produksjonssøknad. Det er som kjent dyrt å drifte et selskap, og langt mer risikabelt for en produsent å satse på en kvinnelig debutant med en utforskende, personlig fortelling, enn en adapsjon, en kompis eller en regissør som har laget vellykkede langfilmer før. I alle fall når vi vet at en kvinne gjerne må bevise for å få slippe til, der en mann kan slippe til på potensial. For ikke å snakke om at fortellinger skrevet ut ifra et kvinnelig blikk kan virke ukjente, og kanskje kreve nye former for filmfortellinger, noe som igjen fordrer åpenhet og tillit fra både produsent og konsulent, fremfor en insistering på at de må forstå filmen fullt ut og se den helt for seg på forhånd. Ulike fortellerstemmer fordrer ulike produksjonsmodeller.
Et tankeeksperiment: I 2018 tar NFI pengene som er tenkt til en storfilm om en maskulin helt fra andre verdenskrig, eller andre velkjente øyeblikk fra norgeshistorien, og gir pengene til ti lavbudsjettfilmer om vår samtid, med frie tøyler både i format, produksjon- og distribusjonsmodell. Potensielle konsekvenser:
1) Det blir laget tre banebrytende, fire gode, to havarerte og en eksepsjonell film.
2) Fokuset fra suksess og vinning flyttes til relevans og faglighet.
3) Mer sjenerøse og inkluderende samarbeidsformer tar form.
4) Håp, mot og lyst for den neste generasjonen til å velge seg film som virke på tvers av kjønn, etnisitet og klasse.
5) Ti filmskapere holdes liv i og får utvikle seg.
6) NFI utviser handlekraft, lydhørhet og vilje til endring.
Felles for mange av oss udebuterte, er at vi ønsker å jobbe langt mer egenrådig og utforskende enn hva NFI legger opp til, på lavere budsjetter og hjelpe hverandre mer. NFIs kriterier er utarbeidet som om bransjen i hovedsak består av kommersielle aktører hvis mål var flest mulig solgte kinobilletter. Kartet stemmer ikke overens med terrenget. Det er mange måter å måle en films verdi på, og ser man på hva som skaper film- og kunsthistorie så dominerer det egenrådige, ikke det som selger flest billetter første helg på kino. Ruben Østlund fikk ikke støtte til sine første filmer. Det skal ikke være enkelt å få øye på det nyskapende, ellers hadde det ikke vært nettopp det. Og det er ingen menneskerett å lage statsstøttet langfilm, men det er i alles interesse at et større mangfold av eksistensberettelser når lerretet.
Neste tid er på trappene, verdiendring skjer, kan det hende vi er modne for reelt mangfold, hvor særegenhet møtes med nysgjerrighet, ja, til og med feires?