---
DEN ALTERNATIVE KULTURMELDINGEN
Det nye nummeret av tidsskriftet Fanfare har tittelen «En alternativ kulturmelding». Ifølge tidsskriftets introduksjon er kulturmeldingens mål å «snakke om kulturpolitikk på kulturens premisser». Nummeret
forteller om ”merkelige, uforståelige og tidvis urettferdige utfordringer man kan møte på som kunstner” og legger vekt på å bringe nye uttrykk, nye stemmer og nye miljøer til orde.
«Den alternative Kulturmeldingen» blir lansert på Kunstnernes Hus i Oslo 21. mars.
Blant bidragsyterne finnes et stort spekter av norske kunstnere innen ulike felt: film, billedkunst, litteratur, teknologi, musikk. Redaktør er Synne Øverland Knudsen og design er ved Christa Barlinn Korvald og Herman Breda Enkerud
Morgenbladet publiserer her bidraget fra kunstner og rapper Daniel Yalew Steinset.
---
Jeg husker godt opptaksintervjuet mitt på Kunsthøgskolen. Rundt bordet satt det to lærere, en professor og en studentrepresentant. Sistnevnte var tydelig skeptisk til meg, hersketeknikkene satt løst nesten hver gang hun fikk ordet. Hun påpekte at studiet hadde mye «komplisert teori». Var jeg klar for det?
«Det er vel ikke så komplisert at det ikke kan læres, vel?» svarte jeg. Da tok en av de andre rundt bordet meg i forsvar og sa at ingen der hadde forutsetningene til å si noe om mitt læringspotensial. Og til slutt gikk det bra, jeg kom inn, jeg fikk sjansen. Men en form for usikkerhet tok bolig i meg fra og med dette første møtet med skolen. Jeg var 23 år da jeg begynte, den yngste og eneste mannen i klassen. Jeg var også en av få på hele skolen som var mørk i huden.
Jeg var altså en minoritet på flere måter, og jeg gjorde mye for å kompensere for det. Jeg prøvde å finne min måte å passe inn, spille tetrisen. Det resulterte i prosjekter jeg aldri kunne forestilt meg at jeg skulle jobbe med. Gjennom frykten for å være banal, eller frykten for å bli stemplet som banal, blir ting fort enda mer banalt. Forestillingen jeg hadde om kunsten som fri, og KHiO som et sted hvor jeg kunne utforske, utvikle og uttrykke meg relativt fritt, ble brutt ned tidlig.
Jo dypere jeg dykket ned i teorien, jo mindre gjenkjente jeg meg selv i det jeg gjorde. Jeg begynte å skrive flere og flere raptekster, for å kompensere og utligne de kompromissene jeg sto ovenfor. Å skrive raptekster hadde jeg gjort sporadisk siden tidlig ungdom, men nå ble det et nødvendig rom for å puste fritt. Jeg brukte det for å koble av, eller som distraksjon, det holdt hjernen opptatt. Og så var det en deilig følelse av trass i det. Som holdt meg flytende gjennom hele skolen og som fortsatt gjør det: Plutselig var et biprodukt av selvsensuren og nedskrivningen av grumsete tanker og rim blitt akkumulert – og destillert som en grappa – til en rap-fullengder.
[ Les også: Om å ikke ville, ikke akte å gå i kjønnsfella ]
Tøyen Holding-skiva er 14 spor med grov, skamløs selvpromotering, så jeg tenker det får holde. Noen form for selvrealisering gjennom rap var ingen av oss ute etter, men heller bare å si dumme ting på en kul måte over freshe loops. Dette var en plate produsent Fredfades og jeg i hovedsak lagde for vår egen del og folk rundt oss, så for meg føles det som vi kommer inn i rap-greiene en generasjon for sent. Selv er jeg passe opptatt av estetikk, og vi knytter vårt eget ego i mindre og mindre grad til objekter og artefakter, selv om det kanskje ikke kommer så godt frem.
Noen ganger kan kanskje det å ikke være en del av tiden, nettopp være en del av tiden.
Det blir sagt ganske mye fjernt på den skiva, som kan minne om en velmenende, frittalende og politisk ukorrekt bestefar i en familiemiddag, om det tas ut av sin kontekst. Noe av rapmusikkens største styrker og kjennetegn ligger i den slags kollektive aksept for en utvidet ytringsfrihet. Noe som står i kontrast til den offentlige samfunnsutviklingen for øvrig. Noen ganger kan kanskje det å ikke være en del av tiden, nettopp være en del av tiden.
Musikken måtte kunne stå på egne ben uten at vi trengte å flotte oss på kameraer og laste ned nye klær. Vi gjorde alt det grafiske selv, fra design til print-produksjonen av både vinyl-labels, stickers og durags. Det er den kule delen av markedsføringsarbeidet. Jeg finner mye større glede og motivasjon i å stå på atelieret, skjære ut og stryke på logoer på et hundretalls durags enn å pushe musikkvideoen min på Facebook.
Men misforstå meg rett, dette er ikke noe «fuck kommers»-syting. Man må gjerne stå halvnaken under et fossefall på Koi Samui og mime linjer over romskipbeats, men bare la meg slippe å bli bakgrunnsbildet til en kid på Jordal skole, som stresser alenemora si til å kjøpe motehusbelte til 4000 kroner. Ikke at det er noe galt med dyre ting, men la meg heller få mora hans til å le eller noe.
Noen ganger må man lukke øynene for å forsterke de andre sansene. Ikke noe nytt det. For mye visuell selvpromo lukter fort promp, det ligger i ordet. Jeg mistenker at mitt syn på dette også er farget av min bakgrunn fra en subkultur der merittene er tilknyttet ditt alias og ikke deg selv, og der du må beskytte din egen identitet fra å bli tilknyttet ditt alias. Kortere sagt graffiti. Jeg er fan av den tilnærmingen, egentlig, «de som vet, de vet». I dagens samfunn lider vi allerede under et intimitetstyranni, du kan lese i Aftenposten om hvor lenge Sylvi Listhaug ammer barna sine. Saklig. Sa-kli, sa man hele tida rundt Y2K (år 2000-problemet). Men det er en digresjon.
Tilbake til saken: Vi er altfor opptatt av å definere hverandre, og det er kanskje noe jeg også forsøker å unngå, å bli definert, kanskje jeg er redd for det. Karrieremessig kan den type rap vi lager være litt som å ta tatovering på halsen. For øvrig en jævlig fet tatovering, angrer ikke et sekund, bare ønsker å dekke den til når jeg vil.
Jeg prøver ikke å leve av rap, men jeg forsøker å leve med rap. Samme sak med kunst også, egentlig. Skal jeg overleve av å leve med det her, fordrer det frihet. En frihet man er nødt til å ta seg når andre ikke er villig til å gi deg den.
«Kunstneren må stille seg på utsiden av samfunnet og speile det.»
Det er setning jeg hørte mange ganger gjennom åra på KHiO. Det ga mening hver gang inne i bobla vår. På KHiO lærte jeg meg også ordet «autonom», sikkert som den siste i klassen, nå bruker jeg ordet rett som det er og selv er jeg neppe så autonom som jeg kanskje liker å tro. Men det har vært viktig for meg å kunne gjøre ting for egen maskin. Mekanismene for å komme inn i det gode selskap er hemmende for flere kunstnere jeg kjenner. Klart at man må jobbe beinhardt, men må man være en maskin på å skrive søknader? Og må man snakke deres «språk»? Jeg er redd for en mindre mangfoldig og progressiv kunstscene, fordi nyutdannede kunstnere enten tilpasser seg i for stor grad det etablerte og gir slipp på sin egenart i bytte mot en billett videre, eller enda verre, slutter å utøve.
Å gå på kompromiss med meg selv var det ble jeg god på KHiO. Så god at jeg nærmest glemte hva kunst pleide å bety for meg og hva jeg egentlig satte pris på før jeg begynte. Jeg trengte å lære masse, og jeg lærte mye. Nå er jeg mer bevisst på å skille mellom hva jeg liker og det jeg har lært meg å like.