Kunst- og samfunnskritikken i Ungarn har stadig dårligere kår. Til tross for essayets tittel finnes det fremdeles kritikk i Ungarn, men den taper mer og mer territorium: Aviser og radiokanaler legges ned, tidsskrifter mister økonomisk støtte, og regjeringsvennlige forretningsmenn kjøper opp alle de mediene de måtte ønske seg. Ser en ung kritiker og kulturjournalist som meg for seg en fremtid i dette landet? Jeg må innrømme at det er vanskelig.
«Alle må reise herfra», lyder ordene i en ungarsk folkesang, og det er også den setningen jeg leste oftest i Facebook-oppdateringene til vennene mine om kvelden og natten 8. april 2018 etter det siste parlamentsvalget i Ungarn, 28 år etter sosialismens fall i landet.
«Da får vi bo her, da», lyder et annet sitat. Det er hentet fra filmen Tiden står stille av den ungarske film- og teaterregissøren Péter Gothár. Filmen handler om livet blant Ungarns ungdom under sosialisttiden. Første scene er lagt til etter revolusjonen og frihetskampen i 1956, da folket tapte mot sovjethæren og kommunistpartiet, og de som kunne, emigrerte. Selvfølgelig var ikke det en mulighet som var åpen for majoriteten. Etter at ektemannen har forlatt landet og familien, sier en mor til sine to sønner: «Da får vi bo her, da.»
JÁNOS KÁDÁR
Den mest apatiske og defaitistiske setningen i ungarsk filmhistorie gir likevel en perfekt beskrivelse av det folk følte. Det samme sitatet var det nest mest populære denne aprilkvelden og -natten. Filmen ble lagd i 1982, i de årene da vi hadde såkalt «mykt diktatur» under János Kádár, da folk hadde gitt opp å tro at systemet ville forandres, eller at livet kunne bli bedre. Sju år gikk, det dukket opp stadig flere demonstrasjoner, den russiske hæren måtte forlate landet, og Ungarn fikk sine aller første demokratiske valg. I dag er det mange som håper på det samme. De oppfatter situasjonen som umulig, men håper at noe plutselig vil skje, så alt skal endre seg. Jeg tror ikke på det. Kádárs myke diktatur markerte slutten på en tapende æra. Nå er vi i de første fasene av byggingen av en ny.
På kvelden etter valget og i de neste dagene dreide de mest populære Google-søkene seg om emigrering og arbeid i Vest-Europa. Som respons på dette og de depressive Facebook-innleggene dukket det opp en ny hashtag, #maradok, som betyr #jegblir. De som brukte den, uttrykte at de ikke var redde, og at de vil bli uansett hva som skjer. Ingen skal få ta fra dem hjemlandet.
REDDE OG HÅPEFULLE
Jeg kommer nok aldri til å glemme valgdagen og natten etterpå. Det var en solfylt søndag, den første ordentlige vårdagen etter en uvanlig lang vinter, og jeg var full av håp etter å ha sjekket tallene for valgdeltakelse. Jeg fulgte nyhetene hele dagen, og hver time slo vi rekorden for deltakelse gjennom de siste 28 årene. Det virket så lovende. Hver eneste undersøkelse hadde fortalt at høy valgdeltakelse ville være skadelig for regjeringen.
Resultatene kom sent. Offisielt sett kan man stemme frem til klokken 19, men det nasjonale valgkontoret hadde ikke forventet at så mange ville delta (70 prosent), og var ikke forberedt på situasjonen, noe som førte til flere timer lange køer utenfor valglokalene på landsbygda. Dermed måtte de siste velgerne vente til etter 22. Derfor forelå det ingen valgtall før etter klokken 23. Jeg kunne føle spenningen der jeg satt på en pub og ventet på resultatene. Folk var både redde og håpefulle samtidig. Selv var jeg fremdeles fylt av håp. Vi fulgte direkteoverføringen på tv da de første tallene ble offentliggjort. Som alltid viste de et kart over Ungarn, med valgområdene inntegnet. Én etter én farges områdene med vinnerpartiets farge. Da de første tre–fire feltene ble oransje (som er fargen til regjeringspartiet Fidesz), ble jeg overrasket. Etter hvert gikk overraskelsen over i vantro.
ORANSJE OG SVART
Det hele var uvirkelig. Jeg følte meg ør. Etter hvert hørte jeg stemmen til kjæresten min si at nå burde vi nok tenke på å komme oss hjemover. Hodet var numment og robotrefleksen tok over der vi trasket hjemover i stillhet. I heisen sa jeg til slutt: «Ok, nå må vi tenke på hvor vi kan flytte.» Jeg har alltid hatt lyst til å bo i utlandet, men ikke kjæresten min. Nå var derimot begge sikre på at vi ikke ville vente til Ungarn blir til Tyrkia eller Russland. Hjemme igjen fortsatte vi å følge direkteoverføringen. Vi så de oppgitte representantene og lederne for opposisjonspartiene. Lederen for miljøpartiet begynte nesten å gråte under talen sin. Flere og flere områder på kartet over Ungarn ble oransje, og flere og flere profilbilder på Facebook ble svarte. Alt tydet på at folk nå visste at noe vondt og skremmende var i ferd med å skje denne natten da Fidesz igjen fikk ⅔ av setene i det ungarske parlamentet.
Neste morgen våknet jeg som etter et mareritt. Alle på jobb var skuffet, triste og forvirret. Kollegene mine diskuterte resultatene og lette etter svar, men plutselig kjentes det som om jeg forsto det hele, og som om jeg ikke hadde noen følelser lenger. Jeg klandrer ingen. Ikke de fattige. Jeg forstår hvorfor de selger stemmen sin for mat, eller at de stemmer av frykt fordi de blir truet av ordføreren i landsbyen. Fire av ti millioner mennesker har inntekt under levelønn i landet.
PROPAGANDAEN
Jeg forstår også de som tror på propagandaen, da de egentlig ikke har noe annet valg. De fleste av dem har bare tilgang til noen få tv-kanaler, som alle er kontrollert av regjeringen. (60 prosent av befolkningen har bare tilgang til regjeringskontrollerte medier.) Jeg klandrer ikke de som ikke stemte. De følte sikkert at de ikke hadde noe annet valg. Selv kom jeg til samme konklusjon for noen år siden. Jeg klandrer heller ikke de som stemte på Fidesz, for opposisjonspartiene er for svake, har for få dyktige folk eller ikke bra nok saker. De har også rett i at opposisjonen ikke klarte å fremvise noen reelle alternativer. Resultatet er at vi nå er på vei til et autokratisk regime.
Jeg har lagd en tidslinje som viser noe av det som skjedde mellom 8. april og 24. april, da jeg sendte fra meg denne teksten:
9. april: Under et direkteoverført intervju etter en konsert på en nasjonal tv-kanal dukker den populære rapperen Tomi Fluor opp i bakgrunnen og sier «George Soros».
10. april: Vi får høre at en regjeringskritisk avis og radiokanal vil bli lagt ned neste dag.
11. april: Låtene til Tomi Fluor, som sa «George Soros», blir bannlyst fra radio i de neste 20 dagene.
12. april: Det blir publisert en liste over 200 mennesker som kalles Soros’ spioner. Alle er høyt utdannede intellektuelle: universitetsprofessorer, vitenskapsfolk, journalister, ansatte i ikke-statlige organisasjoner, f.eks. Amnesty International. To av dem er døde. Noen av personene på listen er også fra Fidesz’ første regjeringsperiode (1998–2002). (Før valget lovet Orbán at han, om han vant, ville hevne seg på de som jobber for Soros, og nevnte også at han har en liste med over 2000 navn. Den publiserte listen omfatter da bare 10 prosent av hans egentlige liste.)
14. april: Demonstrasjoner mot regjeringen. Omtrent 100 000 personer strømmer ut i gatene, fra høyreekstreme til liberale. Naziflagg og regnbueflagg vaier over den samme folkemassen.
18. april: Sjokkerende store nedskjæringer i en regjeringskritisk tv-kanal.
20. april: En tidligere og populær minister får ikke være med i den nye regjeringen. Han sies å være Orbáns eneste virkelige rival.
21. april: Den andre store demonstrasjonen mot regjeringen. Arrangørene sier at de vil vise at regjeringen ikke kan gjøre hva de vil, at folket er sterke og ikke vil gi opp. Under demonstrasjonen blir låtene til den forbudte popartisten spilt over megafoner.
22. april: Radiostasjonene får igjen spille de forbudte låtene.
23. april: Den tidligere menneskerettighetsministeren Zoltán Balog foreslår noen endringer for Orbán, men Orbáns reaksjon er å bytte ham ut. Ordfører Lörinc Mészáros i Orbáns hjemby (som sies å være stråmannen hans) leverer inn sin oppsigelse, dermed blir det enda vanskeligere å få innblikk i forretningsvirksomheten og eiendomsforholdene hans.
FORLATER LANDET
Ganske mye på kort tid. Og hvem vet hva som venter så? Kjæresten min og jeg har besluttet oss for å forlate landet, da vi ikke føler oss trygge og heller ikke kan se for oss en fremtid her. Det kommer til å bli vanskelig, for begge er journalister og skriver på ungarsk. Men slik det er nå, vet vi ikke hvor lenge det er mulig å fortsette å jobbe som journalister i Ungarn. Når vi likevel må finne oss noe annet å gjøre, vil vi heller gjøre det i et fritt og fredelig land.
Det finnes flere grunner til at jeg ikke ser for meg en fremtid i Ungarn. Jeg har to mastergrader, har studert i utlandet, snakker andre språk og jobber med en doktorgrad. I mai i fjor begynte jeg å søke jobb, og det fant jeg ikke før i februar i år. Til slutt var jeg rede til å gjøre så godt som hva som helst. Vet du hva jeg fikk høre på de fleste jobbintervjuene? At jeg er for ambisiøs. Det er et problem, fordi de da ikke vil kunne gi meg høyere lønn eller garantere at jeg vil være tilfreds med stillingen og de mulighetene den gir. Jeg vet ikke hvor mye som var sant, men jeg synes det beskriver landets nåværende mentale tilstand ganske bra, hvor fattig kulturfeltet er (når det ikke er regjeringsvennlig, men prøver å slippe unna), og hvor begrensede muligheter som finnes innen mediene (jeg lette etter en stilling innen medier eller kultur). Av alle disse grunnene har jeg endt opp som politisk engasjert, av den enkle grunn at jeg ikke ønsker å dø av sult. Jeg ser det som en naturlig reaksjon.
MEDIENE KVELES
Etter å ha lett etter jobb i nesten ett år jobber jeg nå i et forlagshus som produserer PR-tidsskrifter og internaviser for bedrifter, men som også har et kultur- og livsstilsmagasin og et vintidsskrift. Jeg jobber som redaktør og journalist i disse to. Det er langt fra drømmejobben, men lønna er ok, og jeg får tid til å skrive teateranmeldelser, dra på konferanser, jobbe med en serie om filmkritikk og være legdommer. Jeg vet at eierne av forlagshuset har gode relasjoner til regjeringen, og har flere ganger sett regjeringspolitikere på besøk her. Da jeg oppdaget dette på første arbeidsdag, fikk jeg lyst til å trekke meg med det samme, men siden har jeg veid fordelene opp mot ulempene og innsett at jeg egentlig ikke har noe valg slik situasjonen er nå. Ingen har sagt at jeg ikke kan skrive det jeg har ønsket i tidsskriftene jeg jobber i, og ingen av tidsskriftene har politiske annonser. Slik situasjonen er nå, virker det umulig å gå over til en annen mediebedrift. Den største gratis nettavisen har inntaksstopp på grunn av økonomiske problemer. Hvis de andre ansetter noen, blir det folk som kommer fra aviser som er nedlagt av politiske grunner. De trykte avisene klarer bare å betale noen få personer, resten er frilansere. Metoden ser ut til å funke. Regjeringen trenger ikke åpent å stenge mediene. De bare kveler dem ved å gjøre videre drift økonomisk umulig. De nekter deg heller ikke å skrive, de gjør det bare økonomisk ugjennomførbart for deg.
Slik jeg ser det, er målet trolig å vise frem den endelige sannheten, som selvfølgelig er regjeringens, eller rettere sagt Orbáns sannhet. Det omfatter kunst, kritikk og til og med vitenskap, da disse kan fungere som kanaler for fri ytring og faktabaserte kunnskaper eller utsagn, noe som vil si at de hele tiden stiller spørsmål ved samtiden. Dette er farlig for et system som ser sannhet som en kunstig konstruert fortelling som ikke må underbygges med bevis, men som bare må gjentas til alle til slutt tror på den.
SOROS’ SOLDAT
Denne mekanismen førte til en holdning der alle som kommer med kritiske kommentarer, oppfattes som mennesker med onde hensikter, som fiender. Når du kritiserer regjeringen, er du nasjonens fiende. Når du kritiserer nasjonale tv-kanaler eller propagandamedier, er du enten en bolsjevik eller Soros’ soldat, og når du kritiserer nasjonalteaterets oppsetninger, er du fiende av nasjonal kunst, kristen kunst, tradisjonell kunst og tradisjonelle prinsipper, fordi du kritiserer noe det ikke skal stilles spørsmål ved.
«Vi må stanse kritikkens terror», sa Attila Vidnyánszky, regissør, direktør og kunstnerisk leder for ved Ungarns nasjonalteater. Jeg tror alle kritikere har måttet leve med at utøvende kunstnere noen ganger blir sinte på dem, og at de også mener det er forståelig. Men dette sitatet innebærer noe mer enn bare en sint regissør. Det innebærer mye mer enn en såret kunstner. Hvorfor? Fordi det ble sagt av en person i en maktposisjon, og fordi utsagnet får faktiske konsekvenser. Han vil iverksette mottiltak for å redusere kritikernes makt og påvirke arbeidsforholdene deres.
Attila Vidnyánszky kommer fra Berehove i Ukraina. Som medlem av den ungarske minoriteten i Ukraina opprettet han et lokalt ungarsk nasjonalteater her. Et lite ensemble som ble berømt blant ungarsktalende i landet. Senere (fra 1999) begynte han å jobbe også i Ungarn og ønsket seg en sentral posisjon i Ungarns teaterverden. Selv om han også er en dyktig regissør, fikk han det til aller mest på grunn av sine politiske forbindelser. I 2004 ble han direktør for nasjonaloperaen, og i 2006 ble han direktør og kunstnerisk leder for teateret i Ungarns nest største by, Debrecen. Nå er han direktør for nasjonalteateret, en stilling han har hatt siden 2013.
POLITISK MOTIVERT
Det var en enorm skandale da han kom til makten. Utnevnelsen var tydelig politisk motivert, og ikke en faglig beslutning. Det var tydelig at han hadde støtte fra Viktor Orbán personlig. Orbán ønsket å bytte ut den eksisterende direktøren og kunstneriske lederen, en åpent homofil og liberal skuespiller, med en konservativ katolikk som er far til seks. Det ble holdt demonstrasjoner for og imot, det kom mange stygge angrep via mediene, men det viktigste var at de påsto at det nye nasjonalteateret måtte være kristent og rent. Her skulle man ikke se homofile mennesker, voldtekt eller aggresjon på scenen, bare vakre fortellinger som løfter deg en liten stund, slik at det å gå i teateret bare blir en feiring av skjønnheten. Fem år har gått, men det ble ikke slik. Det er selvfølgelig umulig å drive et teater på denne måten. Salen som tidligere ofte var full, står nå med mange tomme seter. De sier de har fullt hus, men det er en løgn. Jeg har sett det med mine egne øyne flere ganger. Grunnen er ikke at folk vil boikotte teateret, men at forestillingene sjelden er bra. Vidnyánszky er en begavet regissør, men ikke en begavet leder. Det bryr imidlertid ikke regjeringen seg om. Så lenge han er lojal, får han økonomisk og politisk støtte.
Vidnyánszky har også flere stillinger i tillegg til å lede nasjonalteateret. Han er viserektor ved teaterskolen i Kaposvár (en liten by ute på landet), som er i ferd med å bli et alternativ til teater- og filmskolen i Budapest. Som et alternativ til foreningene for ungarske teaterkritikere og skuespillere, Magyar Színházi Társaság, har han dannet en ny skuespillerforening, Magyar Teátrumi Társaság. En kritiker får ikke fribilletter til nasjonalteateret som til andre statssubsidierte teatre i landet, og noen ganger er det til og med vanskelig å kommunisere med teateret. Alt dette skyldes at Vidnyánszky flere ganger har blitt sint på kritikerne. Til tross for at han sier at han ikke liker kritikk, har han etablert en praktikantstilling for unge kritikere, der de lærer hvordan de skal skrive anmeldelser og forstå teaterets oppsetninger. Siden nasjonalteateret ble bygd i 2002, har de hatt et PR-tidsskrift (kalt Nemezeti). I tillegg har Vidnyánszky startet et nytt fagtidsskrift, kalt Szcenárium, med anmeldelser, essays og intervjuer skrevet av teaterets egne kritikere. Fordi ingen kjøpte det, begynte de å dele det ut gratis, men jeg har ikke sett det på en stund og klarte ikke å finne noen eksemplarer da jeg forberedte dette essayet.
TOM FOR PENGER
Det er i hvert fall tydelig at tidsskriftet ble startet med det formål å erstatte det 50 år gamle tidsskriftet Színház (som betyr «teater»), som er det mest berømte og prestisjefylte teatertidsskriftet i landet. De fleste skribentene er imidlertid medlem av den ungarske teateranmelderforeningen, og tidligere sjefredaktør (som døde for et par år siden) har kritisert Vidnyánszkys måte å bygge seg en karriere på. I Ungarn får kulturtidsskrifter økonomisk støtte fra det nasjonale kulturfondet. I 2016 ble støtten kuttet såpass mye til de fleste tidsskriftene at mange av dem måtte gi seg. Det så ut som om Színház var et av disse. Tidsskriftet ble ikke utgitt på en stund, og mange trodde det var borte for godt. Nå er det imidlertid i gang igjen, men i stedet for de tidligere tolv utgavene per år, fikk de bare til ni i 2017. Det blir også lagt ut færre artikler på tidsskriftets nettside.
I år har tidsskriftet allerede gått tom for penger, noe som vil si at redaktøren fremdeles venter på svar på en ny søknad. I 2017 lå årsbudsjettet for Színház på cirka 65 000 kroner for 1000 eksemplarer per måned. Redaktørens lønn er symbolsk, og skribentene får rundt 375 kroner for en anmeldelse og omtrent 625 kroner for et intervju. Til sammenligning kan jeg fortelle at da Szcenárium ble utgitt, fikk de cirka 115 000 kroner for 400 eksemplarer.
NASJONAL SIKKERHETSRISIKO
Ovenfor skrev jeg at den generelle holdningen er at de som kommer med en kritisk kommentar, har dårlige hensikter og er nasjonens fiender. Valgkampen før parlamentsvalget begynte for lenge siden. Den varte ikke bare i noen måneder. Allerede i fjor høst ble tre personer utpekt fordi man mente at de utgjorde en nasjonal sikkerhetsrisiko: Gábor Vágó (tidligere politiker, så journalist og aktivist), Márton Gulyás (aktivist og kunstner) og teaterregissøren Árpád Schilling, som bygde opp teateret Krétakör i 1995 – det ungarske teaterensemblet som har hatt størst suksess i utlandet. De har vunnet flere priser, blant annet Stanislavsky Award, som deles ut ved den internasjonale teaterfestivalen i Beograd. Han er også slått til ridder av den franske ordenen for kunst og litteratur (Chevalier de L’Ordre des Arts et des Lettres). Det virker kanskje sannsynlig at de to aktivistene skulle bli utpekt som landets fiender, men ikke en teaterregissør.
Siden 2008 har konseptet rundt Krétakör som uavhengig teaterensemble endret seg, og de jobber nå med samfunnsprosjekter: teater i skolen, diskusjonsteater og dramaleker. De har også begynt å jobbe med tenåringer for å lære dem om demokrati og kritisk tenkning (hvordan lage arrangementer, debattere eller organisere en demonstrasjon). I tillegg regisserer Schilling samfunnskritiske oppsetninger og bruker arbeidet sitt til å kommentere situasjonen i Ungarn svært direkte. Han har også brukt kunnskapene sine som regissør til å hjelpe til med å organisere demonstrasjoner og holde taler ved noen av dem, f.eks. Pride. Det aller siste stuntet hans var å legge ut en film av seg selv i undertøyet, der han forteller Viktor Orbán hva han mener om propaganda.
BARE EN FORSMAK
Og nå står en annen regissør for tur. Róbert Alföldi er tidligere direktør for nasjonalteateret og har vært sett som statens fiende en stund, men nå angripes han igjen. Han har nylig uttrykt sitt syn på propagandaen mot flyktninger, mot Soros og mot FN, og dette er farlig for regjeringen, siden han er en av de mest populære skuespillerne i landet. Gjennom tv-roller har han blitt populær også blant dem som aldri går på teater. Han kan så absolutt påvirke folk. Kort tid etter at han kom med uttalelsene, ble en paneldebatt der han skulle delta, avlyst, etter sigende fordi ordføreren i byen der den skulle organiseres, ønsket det. For noen få dager siden ble så oppsetningen han for tiden spiller i ved et distriktsteater, også avlyst. Dette ble gjort uten å informere nasjonalteateret. Det var distriktsteaterets eier som tok beslutningen.
Og her står vi nå. Vi har en liste over Soros’ spioner, en populær skuespiller utsettes for reprimander for å ha sagt hva han mener, en populær artist utsettes for reprimander på grunn av en spøk, stadig flere journalister og andre mediearbeidere mister jobben. Likevel vet vi ingenting om hvor alt dette vil lede – hvor vi er på vei. Det vi kan utlede fra Vidnyánszkys sannheter i hans tidsskrift, er bare en forsmak på hva Orbán kan få til. Han har et enormt medieimperium til rådighet, eller kanskje vi skulle kalle det et propagandaimperium. De som arbeider for ham, er flinke til å bygge opp en parallell virkelighet. Etter valget var det to demonstrasjoner i hovedstaden, der omtrent 100 000 mennesker deltok. Like mange tok til gatene i protest ute i distriktene.
Propagandamediene skrev at det nesten ikke var noen, og at de fleste var utenlandske. En av talerne ved den siste demonstrasjonen siterte Churchill: «We shall fight!» Dette gjentok han igjen og igjen som et refreng. Neste dag skrev propagandamediene: «Demonstrantene besto for det meste av utlendinger, trolig sendt fra Soros. Overraskende nok snakket til og med en av dem engelsk flere ganger i løpet av talen sin.» Det er vanskelig å kommentere en så innlysende løgn. Det vi ganske sikkert kan vente oss, er at myndighetene kveler de frie mediene som demokratiske institusjoner og erstatter dem med sitt eget propagandamaskineri. For oss gjenstår bare ett spørsmål: Hvor skal vi nå?
Natália Kovács (28) er redaktør, journalist og kritiker.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes