Boka, omtalt med lovord i både Aftenposten og Dagbladet, så vel som under Popvenstre-festivalen i regi av Rødt, er nok sammen med Mimir Kristjanssons Hva ville Gerhardsen gjort? og Daria Bogdanska sin Lønnsslaver, årets pop-politiske slagere. Å skrive lettfattelige bøker som engasjerer bredt er naturligvis bra, men i fravær av nytenkning på norsk venstreside er det vel verdt å gå grundigere til verks når det kommer til de teoretiske aspektene ved boka.
Jeg må først si at Frihetens mødre er godt skrevet, engasjerende, og selv min relativt historisk opplyste bestefar ropte i ny og ne ut til familien når han oppdaget aspekter ved norsk og amerikansk arbeiderhistorie han ikke visste var så ille. Ikke minst korrigerer boka for fraværet av kvinners plass i fortellingen om norsk arbeiderhistorie. Samtidig har den to fundamentale problemer. For det første er Marsdals kritikk av høyresida blir for enkel, og for det andre kommer ikke Marsdal seg unna det borgerlige frihetsbegrepet.
Frihetens stråmann
Et hovedpremiss for boka er at Marsdal ønsker å føre oss gjennom norsk og amerikansk historie på en måte som viser at det amerikanske (og implisitt den norske høyresiden) frihetsbegrepet er dårligere enn vårt norske, sosialdemokratiske frihetsbegrep. Det åpenbare problemet er bare at jeg ikke har hørt noen på (den seriøse) høyresiden i Norge argumentere for et amerikansk frihetsbegrep, og i alle fall ikke et amerikansk samfunn. Hvis Marsdals bok tar sikte på å argumentere mot minipartiet Liberalistene har han lyktes. Er målet Kristin Clemet, eller partiet Høyre, står det ikke like godt til.
For realiteten er at selv den forferdelige borgerlige regjeringen ønsker et «organisert og ryddig» arbeidsliv (på stort sett samme vis som Arbeiderpartiet).
Marsdals kritikk virker likevel å rette seg mot Clemet og Høyre, ettersom det er disse han siterer gjennomgående som sine deliberative motstandere.[1] Når han for eksempel benytter historien om sin egen vaskehjelp, Ileana Duca fra Romania, som arbeidet på ulovlig kontrakt og under konstant trussel for å miste inntekt og oppholdstillatelse, forsøker han å vri utsagn fra både Clemet og Høyre slik at det virker som de synes Ducas situasjon er holdbar. Dersom Marsdal hadde sendt over de par sidene hvor denne implisitte anklagen fremmes, og hørt hva Høyre eller Clemet mener om fremstillingen, og om de eventuelt har noe ønske om å korrigere eller moderere sine utsagn, tipper jeg svaret ville vært et kontant ja. Å velge ut sitater kan være gøy polemikk, men holder sjeldent til mer enn det. For realiteten er at selv den forferdelige borgerlige regjeringen ønsker et «organisert og ryddig» arbeidsliv (på stort sett samme vis som Arbeiderpartiet). Paradoksalt som det kan virke, er det nok slik at dagens høyreside gleder seg over at gårsdagens høyreside tapte sine kamper, noe som kommer til uttrykk gjennom deres stadige forsøk på å tilegne seg æren for gårsdagens arbeiderseire.
Illustrerende nok er et av eksemplene Marsdal benytter seg av – nemlig forholdene bemanningsbransjen har skapt på byggeplasser i Oslo: Forhold som regjeringen selv foreslo å korrigere (og som ble tatt enda lenger av opposisjonen) ved å begrense innleiemulighetene mens Frihetens mødre antageligvis lå i trykken.[2][3]
Hvilken tvang?
Et annet eksempel er når Marsdal kritiserer Chicago-økonomen Milton Friedman for å hevde at den norske velferdsstaten er bygget på tvang, som følge av det høye skattetrykket.[4] Marsdal svarer ikke direkte på Friedmans påstand om tvang, men viser heller til at den økonomiske avhengigheten i Norge er liten, og dermed at vi har mer frihet.
Problemet er bare at Friedmans poeng ikke er at velferdsstaten medfører fravær av økonomisk avhengighet (som Marsdal kaller frihet), men at den forutsetter tvang i form av omfattende skatteinntekter og statlig regulering. Og det kan vi ikke benekte at det norske samfunn gjør.
Betaler du ikke skatt kommer namsmannen og selger huset ditt. Glemmer du å tinglyse ditt nye boligkjøp og selger går konkurs, står du uten både erstatning og hus etter tvangssalget. Stjeler du fra en butikk, eller selger dop for å spe på inntekta, kastes du i fengsel. Flyktninger sendes til nød og død hver dag. Slik fungerer det norske samfunn. Tvang er en normal og akseptert del av det norske sosialdemokratiet, og å gjøre som Marsdal gjør – å bare omdefinere frihet – er ikke å svare på Friedmans argument – man ender også med å ignorere hvor viktig kampen mot vold og tvang bør være, også for norske sosialister i 2018.
Å fjerne bruken av tvang er noe enhver sosialist bør kjempe for, og det må begynne med å anerkjenne at vi faktisk utøver den.
Den veien Marsdal heller kunne ha gått var nettopp å vise at også Friedmans idealsamfunn innebærer mer tvang, med Pinochets Chile som det fremste eksempel, men også ved å si at noe så grunnleggende som den private eiendomsretten kun eksisterer i kraft av trusselen om maktbruk. På denne måten kan Marsdal anerkjenne at alle kapitalistiske samfunn forutsetter tvang (og irettesette Freidmans argument), samtidig som han ikke faller i fellen av å undervurdere alle de problematiske aspektene ved tvangsbruken i dagens Norge.
Ved å ignorere et så grunnleggende aspekt av det norske samfunn viser Marsdal at hans radikalisme ikke egentlig er særlig radikal: Han ser ikke egentlig på de grunnleggende strukturene i samfunnet. Å fjerne bruken av tvang er noe enhver sosialist bør kjempe for, og det må begynne med å anerkjenne at vi faktisk utøver den.
Den vanskelige friheten
Denne manglende analysen av tvangsbruk i samfunnet, eller mer presist, den rettslige reguleringen av makt – er et større problem enn at Marsdal ikke klarer å vise hvorfor Friedman tar feil. Marsdals analyse av frihetsbegrepet, fundamentalt sett, har nemlig store mangler.
Marsdal forsøker ikke å definere eller fremlegge et teoretisk frihetsbegrep (som er et godt valg), men jeg oppfatter han dithen at frihet innebærer fravær av materiell avhengighet.[5] Gjennomgående for alle fortellingene i boka er at de omtaler folk som på grunn av økonomiske omstendigheter lider nød, ydmykelse og avmakt som følge av at de plutselig blir kastet foran det kapitalistiske toget slik at sikkerheten de engang hadde, plutselig forsvinner for vinden. Dette gjør dem ufri både i deres konkrete materielle handlinger, men også mentalt, i deres sinnelag. Hverken villig, eller med mulighet, til å stå opp for seg selv.
Måten å rette opp denne situasjonen på, hevder Marsdal, er rettigheten som etablert gjennom den høyere demokratiske friheten.[6] Ferielov ga rett på ferie, rett til sykelønn gjør nøden mindre tung å svelge, retten til å gå hjem fra arbeid etter åtte timer sikret et liv utenfor fabrikkene, og retten til helsehjelp gir folk muligheter til å få barn, eller leve uten frykten for å miste alt.[7] I utgangspunktet virker dette uproblematisk. Marsdal anlegger en republikansk frihetstanke, og mener den reelle friheten forutsetter fravær av vilkårlig makt gjennom å sikre borgerne deres positive frihet, i Isaiah Berlins termer.
Problemet er bare at Marsdal aldri stopper for å stille spørsmål ved hva som faktisk skal sikre alt dette. Hva er det rettigheten gir som sikrer arbeidstakerne i det mer moderne Norge, som ikke sikret dem rundt 1900-tallets begynnelse?[8]
Hva er egentlig rettigheter?
Paradoksalt nok er det mange av historiene Marsdal skriver om som svarer på dette. Ta for eksempel herren (pengemann) på Helgelandskysten.[9] Han er kreditoren til alle fiskerne, og som betaling skal de gi han to slakt i året. De får ingen mulighet til å vite om denne gjelda blir nedskrevet, antageligvis blir den aldri det. Men likevel tropper de opp hvert år, for når ulykka kommer er eneste utvei å tigge mel. Rettigheten – altså kreditorens rett på sin gjeld – eksisterte ikke i kraft av ens 'rettmessige' krav på penger eller andre ytelser. Hans 'rett' lå i hans makt til å gi mel når ulykka kom og barna sultet, ikke i den abstrakte kategorien 'rettighet'.
Som Marx skriver, er dagens samfunn bestående av en uendelig rekke juridiske relasjoner. Vi er alle koblet sammen. I skrivende stund er jeg, og alle mine medpassasjerer på toget jeg skriver denne teksten, koblet juridisk sammen ved at mitt sete på dette toget, ja, det er mitt sete. Da en dame tidligere satt på plassen til en mann, og han informerte henne om at det var hans, nølte hun ikke med å flytte på seg. Hun ble også forlegen, flau, og flyttet seg en hel vogn bort, heller enn til nærmeste ledige sete.
Dette skjer ikke fordi den borgerlige eiendomsretten er en mektig sosial fiksjon, en internalisert ideologi, men fordi det er en svært viktig materiell realitet. Kvinnen vet, innerst inne, at om hun ikke hadde flyttet seg kunne mannen hentet konduktøren og et rabalder ville oppstått – med maktbruk som ytterste konsekvens. På samme måte vet vi at namsmannen ikke kommer til å nøle med å bryte ned døra vår og hente ut de nykjøpte IKEA-møblene, skulle inkassobyrået finne ut at det var profitabelt nok, og lenge før den tid har vi allerede blitt markert som uverdig et boliglån senere i livet gjennom prikkesystemet. Denne juridiske relasjonen er den samme juridiske relasjonen som rettigheten eksisterer i, og er også dens forutsetning.
Vi har en lei tendens til å tro at juridiske konflikter kun er noe staten håndterer, men realiteten er den motsatte.
Rettigheten er ment å regulere interessekonflikten. Jeg, med mine ønsker, du, med dine ønsker. Hvis jeg skulle ha ressurser til det, kunne jeg hypotetisk sett gått til domstolene, men det er kostbart, tidkrevende og det skjer så godt som aldri i forhold til antallet faktiske brudd på lover og regler i arbeidslivet. For eksempel er det i arbeidsdomstolen rundt 1000 årlige saker (hvorav arbeidsgiversiden er de som fører mange av dem), mens teller vi opp alle typer tvangssalg av eiendom, er det snakk om nesten 23.000 årlige saker.[10]
Makta rår
Vi har en lei tendens til å tro at juridiske konflikter kun er noe staten håndterer, men realiteten er den motsatte: Staten håndterer de færreste juridiske konflikter, de aller fleste konflikter løses simpelthen ved at den med makt bestemmer utfallet. Marsdal er (egentlig) smertelig klar over dette, og viser til en rekke eksempler der en åpenbart ulovlig handling, som en seksuelt trakasserende arbeidsgiver, ender med at arbeidstakeren bukker hodet og gjør det som trengs.[11]
Og det er ikke fordi vi i Norge har bestemt oss for å endre arbeidsgiverlovgivningen (i vesentlig grad). Dårlig behandling av arbeidstakere kom ikke med bemanningsbyråer eller andre endringer, men den kom på grunn av (blant annet) bemanningsbyråer. Hvorfor?
Svaret er simpelthen at bemanningsbyråene var ett av mange tiltak som forskjøv balansen av makt mellom eier- og arbeiderklassen, både på et samfunnsnivå, men også på bakkeplan. Man kan skrive varmt om rettighetene som ble gitt av diverse arbeiderpartiregjeringer, men det var ikke rettighetene som sikret arbeiderne. Det var måten de hadde organisert seg på: Dersom sjefen gjorde noe som de mente var galt – spesielt om de brøt formelle rettigheter – kunne de bruke makta si og streike eller true med streik, sørge for at det ikke skjedde igjen.
Dette er ikke bare et partikulært utslag av rettigheten, men hele dens fundament. Rettigheter er, som kjent, bare ord på et papir. Det vi trenger er verktøyene for å håndheve dem – makt.
Marsdals mangler
Hvis vi da ser på Marsdals tese igjen: Friheten får vi gjennom rettigheter, som vi skal skaffe gjennom å bygge et organisert arbeidsliv og benytte den demokratiske friheten vår, så ser vi umiddelbart problemet. Rettigheten forutsetter makt, og å bygge et organisert arbeidsliv, er å sørge for arbeidermakt. Marsdal sier da at arbeiderklassen skal fri seg selv ved å ha rettigheter – som kun eksisterer i kraft av makt, og denne makten får de ved å skaffe seg makt. Han sier det samme to ganger, en tautologi.
Den manglende analysen av rettigheten gjør at Marsdal heller ikke ser hvordan rettigheter for kapitalistklassen og arbeiderklassen, er to vesensforskjellige fenomener. Som et soleklart eksempel på dette står det faktum at Marsdal kjøper at høyresidens frihetsbegrep retter seg mot den individuelle bedriftseier eller entreprenøren.[12] Men hvor ofte inngår du avtaler med en enkeltperson – et 'fritt individ' – i dagens samfunn? Jeg vil tro det er svært, svært sjeldent. Så godt som alle dagligdagse handler du inngår, inngår du med et selskap. Et selskap er et rettssubjekt som bærer rettigheter, og dette består i praksis av kollektiv kapital. Flere kapitaleiere går sammen, og får sammen muligheten til å bære rettigheten. Som vi nå vet er makt en forutsetning for å gjøre rettigheten reell, og å være kollektive bærere av rettigheter, hjelper godt på dette (samtidig som kapital er en vesentlig forutsetning for å påberope seg statsmakten gjennom rettssystemet: Advokater).
På denne måten har kapital fått en enorm fordel i de kontinuerlige maktkamper som utkjempes over interessemotsetningene i samfunnet – nemlig ved at de får opptre kollektivt. Mens dette er en institusjonalisert del av vårt rettssystem for kapitalen, er arbeideren avhengig av andre arbeideres kontinuerlige villighet til å organisere seg, og selv da må hver enkelt arbeider selv risikere ‘inngangskostnaden’ (som advokat, rettsgebyr, tid), for å få sin sak ført for retten. Kapital har institusjonalisert kollektiv makt, arbeideren har en begrenset, skjør og sporadisk kollektiv makt.
Denne måten å forstå rettigheten på, gjør at vi kan se at prosjektet ikke er å skaffe arbeiderne rettigheter, men å gjøre det samme som kapitalen: Institusjonalisere egen makt. Gjøre makten til en del av det vi naturlig ser på som rettssystemet. Bare på den måten kan rettigheter også for arbeiderklassen bli den realiteten de er for kapital.
Det store spørsmålet
Spørsmålet Marsdal derfor burde stilt var ikke hvilke rettigheter behøver vi, men hvordan institusjonaliserer vi arbeiderklassens makt. På hvilke måter sørger vi for at alle arbeideres rettigheter blir en realitet? Svaret har vi – delvis – allerede. NAV, for eksempel, er en institusjon som i alle fall opprinnelig sørget for å gjøre arbeiderklassens rettigheter reelle. Trepartssamarbeidet er en annen av disse, samtidig som hovedavtalens fredsklausul gjør at arbeidernes mulighet til å streike i tilfeller av rettighetsbrudd blir mindre, og er slikt sett et tveegget sverd.
Å gå inn i lange diskusjoner om hvordan man på bedre vis kan institusjonalisere arbeidermakt, er å forsøke å si for mye i en allerede for lang tekst. Problemet med Marsdals bok står likevel ved like. Ved å forsøke å spille på de borgerliges banehalvdel, har Marsdal falt om, rullet inn i garderoben for så å spasere ut igjen med deres drakt. Rettigheten som forutsetningen for frihet er ikke stort mer enn den makten som ligger bak. For eierklassen er dette en fullgod løsning: Borgerskapet sørger faktisk for å være materielt fri gjennom å ha rettigheter. Men dette stemmer ikke for arbeiderklassen. De må kjempe, dag ut og dag inn, for å bevare og opprettholde disse rettighetene. Og da snakker jeg ikke om i Stortingets lovgivende ganger, men på arbeidsplassen (for sjefen er en dritt), på NAV-kontoret (fordi søknadsprosessene og byråkratiet er et stadig større fjell), på E-post med kundeservice (for har du prøvd å få omlevering av en datamaskin) eller foran kommunelegen (for det er tross alt begrenset hva kommunen har råd til å gi bestemor).
Venstresida må ta tilbake frihetsbegrepet. Det er jeg enig i. Men da må vi anerkjenne at rettigheten som forutsetning for frihet, forutsetter makt. Så lenge arbeiderklassen er avhengig av eierklassen som den er i dag, kommer vi ikke langt. Skal vi gå lengre, må vi finne ut hvordan makt kan institusjonaliseres og bevares over tid. Til det trengs sterkere lut enn svarene i Frihetens mødre.
Tarjei Ellingsen Røsvoll er jusstudent og redaksjonsmedlem i Tidsskriftet Røyst.
Noter:
[1] Marsdal, Magnus, Frihetens Mødre, Forlaget Oktober, Oslo (2018) s. 213.
[2] Marsdal (2018) s. 212
[3] Stortingsflertallet fremmet det nå vedtatte mer vidtrekkende forbudet, men regjeringen hadde forut for dette lagt frem et eget forslag.
[4] Marsdal (2018) s. 192 flg. og s. 161 flg.
[5] Jeg benytter begrepet materiell avhengighet, og ikke det mer generelle 'avhengighet', fordi Marsdal i liten grad kritiserer, analyserer eller påpeker familiens gjensidige avhengighet av hverandre, og de forhold som springer ut av det i bla. feministisk kritikk av familien (noe som også er naturlig, ettersom det ikke er formålet med boka).
[6] Marsdal (2018) s. 202
[7] Eksemplene benyttes delvis i boka, men er også løftet frem av Marsdal selv under det allerede nevnte bokbadet.
[8] Dette spørsmålet og den følgende analysen er inspirert av den sovjetske rettsteoretikeren Evgeny Pashukanis, videreutviklet av bla. China Mieville og Robert Knox, samt boka Neoliberal Legality (2017).
[9] Marsdal (2018) Kapittel 2 og 3
[10] Sammenligningen kan kritiseres, et tvangssalg krever tross alt såkalt tvangsgrunnlag, slik at alle tilfeller av tvangssalg må for domstolene. Likevel kan man peke på at tvangssalg ikke er alt domstolene foretar seg til fordel for kapitalen, og ikke minst skulle en kanskje forventet at hverdagen til nesten alle nordmenn endte opp med mer enn ca. 1000 interessekonflikter i året.
[11] Marsdal (2018) s. 186-187
[12] Marsdal (2018) s. 103 og 199