Portal

Tottenham Hotspur Stadium og brexit – to ulike endestasjoner

OLYMPIASTADION: Hvordan brexit-prosessen kompliserte en stadionutbyggingen i Nord-London.

Tottenham Hotspurs nye fotballarena som har vært under bygging siden 2015, er omsider ferdig. Et snaut år etter byggestart, avgjorde flertallet av britene at nasjonen skal tre ut av Den europeiske union. Foruten å skape politisk kaos og økonomisk usikkerhet nasjonalt og internasjonalt, har den langtekkelige brexit-prosessen komplisert stadionutbyggingen i Nord-London. Både arenaen og utmeldingsplanene representerer sentrale utviklingstrekk i det britiske samfunnet. Der Tottenhams nye konstruksjon fremstår som et positivt kompromiss mellom tradisjoner og modernisering, symboliserer brexit en fallende stormakt med økende sosial ulikhet, fremmedfrykt og politikerforakt.

Tottenham Hotspur Stadium. Klubben innvier sin nye og etterlengtede storstue mot London-rival Crystal Palace i kveld. Klubbens motto: «Å våge er å gjøre» etterleves til de grader; prosjektet har en prislapp på tolv milliarder kroner og blir like dyr som nasjonalarenaen Wembley. Stadionanlegget bærer det midlertidige navnet Tottenham Hotspur Stadium, men navnerettighetene vil trolig bli utleid til høystbydende i en tyveårsperiode for å finansiere deler av gjelden. Den ultramoderne arenaen er plassert på grunnen til klubbens opprinnelige hjemmebane White Hart Lane, og skal etter planen bidra til næringsutvikling og opprustning i et av hovedstadens fattigste områder. Å bli værende i bydelen Tottenham i Nordøst-London, var en kjernesak for supportere og lokale støttespillere. Klubbens mektige styreformann Daniel Levy, presset grunnet de stadige arenautsettelsene, er blitt kalt «den mest krevende klienten» stadion-arkitektene noensinne har jobbet med. Allestedsnærværende brexit har, ifølge klubbrepresentanter, ført til økte rentekostnader og en mye dyrere stadion enn estimert. Forhandlingsdyktige Levy gnisser tenner av mindre og klubben har heller ikke kjøpt en eneste spiller de siste to overgangsvinduene.

Allestedsnærværende brexit har, ifølge klubbrepresentanter, ført til økte rentekostnader og en mye dyrere stadion enn estimert.

Uavhengig av ventetid og kostnad; på armlengdes avstand, mens siste finpuss fortsatt pågår, fremstår Tottenham Hotspur Stadium som et majestetisk byggverk. Den eggeformede konstruksjonen brytes opp av stållinjer og glassfasader i forskjellige fasonger. Bilder fra innsiden av stadion lover en intim opplevelse som søker å ivareta den berømte engelske fotballatmosfæren med marginal avstand mellom bane og tribune. Selve midtpunktet i arenaen, fotballbanen, er enestående; gressmatten er avtrekkbar ved hjelp av teknologiske løsninger som tillater at man dessuten får benyttet et permanent kunstdekke under overflaten, designet til amerikansk fotball. Dette burde passe klubbens storscorer Harry Kane strålende, ettersom han nylig uttalte at han på et tidspunkt i karrieren ønsker å prøve seg som kicker for et amerikansk fotballag. Det er åpenbare økonomiske hensyn bak denne historiske hybridiseringen av en arena tilpasset fotballspillet på begge sider av Atlanterhavet: Tottenham Hotspur FC har inngått en lukrativ avtale med NFL om at det skal spilles amerikansk fotball i en tiårsperiode på arenaen.

Det er nettopp kontrasten mellom det kommersielle og tradisjonelle som fremstår som essensen i utformingen, avsindig dyre billetter gir eksklusiv tilgang til en VIP-sone med vindu-utsikt til spillertunnelen, mens den sydvendte kortsiden huser hele 17 500 dedikerte hjemmefans i en massiv blokk, inspirert av den «gule veggen» i Dortmund. Den ikoniske klubbhanen er også på plass der den skuer stolt over stadion fra et utspring på taket. På kampdager skal omsetningen fra arenaens egen ostebar, gourmetrestaurant og mikrobryggeri konkurrere mot fritert fisk, pølser og ordinære ølsorter. Totalinntektene fra varesalg beregnes til å være i samme størrelsesorden som selve billettinntektene. Like ved stadion finner man Europas største supporterbutikk. Det er slike markedsgrep som skal gjøre Tottenham i stand til å konkurrere mot de rikeste klubbene i landet. Satsingen kommer ganske enkelt av at Premier League er en milliardindustri og et av verdens mest populære underholdningskonsepter. En EU-utmelding med påfølgende juridiske komplikasjoner, vil etter all sannsynlighet ramme de engelske klubbene gjennom mer restriktive kvoter for antall utlendinger i en spillertropp, og begrense innvilgelsen av visumsøknader fra ikke-britiske spillere. Men ettersom man ikke vet hva brexit faktisk vil innebære, er konsekvensene av utmeldingen fortsatt uklare.

This is Tottenham. Likevel gir en lengre spasertur i nabolaget rundt den majestetiske arenaen, en bittersøt smak i munnen. Arbeiderklassestrøkene i bydelen har opplevd tiår med forfall og høy arbeidsledighet. Manglende offentlige bevilgninger til områdesatsing og økonomisk nedgang, har bidratt til ytterligere sosial deprivasjon og økt kriminalitet. Tottenham har lenge vært en utsatt bydel i London og et av de mest multikulturelle nabolagene i Storbritannia. Noen av første britiske immigrantene kom seilende fra de karibiske øyer til London i 1948. Den såkalte «Windrush-generasjonen», oppkalt etter skipet, viste vei for kommende innvandrere som bosatte seg i perifere områder av hovedstaden der boligprisene var lavest. Post-koloniale innvandringsstrømmer til Storbritannia resulterte videre i at Nord-London, preget av billige boliger og utbyggingsprosjekter, ble den endelige destinasjonen for mange.

Det er imidlertid den siste innvandringsbølgen som forårsaket britenes nei til fortsatt EU-medlemskap; den frie arbeidsinnvandringsavtalen fra 2004 førte til at en strøm av arbeidsvillige østeuropeere dro til øyriket for å finne jobb. I første omgang og på kort sikt, handlet folkeavstemningen tilsynelatende i stor grad om økonomi og arbeidsplasser, men i etterkant av avstemningen i 2016, rapporterer stadig flere mennesker med minoritetsbakgrunn, om mer opplevd rasisme enn tidligere. Brexit har tilsynelatende gitt grobunn for legitimeringen av stadig mer ekstreme ytringer og handlinger i det britiske samfunnet. Den økende oppslutningen til UKIP og English Defence League er skremmende. Men også blant vanlige mennesker er fremmedfrykten tiltagende; terrorfrykt og antall knivdrap har skutt i været. Gjengkriminaliteten er omfattende og Tottenham Mandem som bedriver narkotika og våpensalg, er kjent som en av de farligste gjengene i Londons underverden. Det krever ikke mye innsikt for å erkjenne at fremtidsutsiktene til den oppvoksende generasjonen, er høyst begrensede. I slike bymiljøer med utstrakt hat og vold i et land med lite sosial mobilitet, er det lett å bli pessimistisk på de utsattes vegne.

Arbeiderklassestrøkene i bydelen har opplevd tiår med forfall og høy arbeidsledighet.

Allerede i 1985 brøt det ut gateopprør i Broadwater Farm i Tottenham, etter at en afro-karibisk kvinne døde som følge av et hjerteinfarkt i sitt eget hjem under en politiransakelse. Konfrontasjoner mellom politi og gateopprørerne, hovedsakelig svarte ungdommer, var preget av store spenninger i en tid med utbredt rasisme og politihat. Politikonstabel Keith Blakelock, som ga vern til brannmannskap i ferd med å slukke påsatte gatebranner, kvelden 6. oktober, snublet i tumultene og mistet kontakt med sine uniformerte kolleger, noe som førte til at titalls mennesker stormet mot den liggende politimannen og knivstakk ham til døde. Lenge var hovedmistenkte lederen av beryktede Tottenham Mandem. Drapet og opprøret sjokkerte en hel nasjon, men illustrerte samtidig hvordan økende sosioøkonomiske ulikheter i Thatchers tiår, forsterket klassespenninger i det engelske samfunnet.

Lenge leflet klubben og Daniel Levy med ideen om å bygge eller overta en arena andre steder i London. De første planene om å bygge nytt i Tottenham forelå allerede tilbake i 2007, men det var ikke før i 2012 med det endelige avslaget om å få etablere seg på nyoppførte Olympiastadion, som resulterte i en dedikert satsing på bygging av en ny hjemmearena i Tottenham. Likevel var det ikke utelukkende sportslige eller økonomiske incentiver bak klubbens endelige beslutning om å bygge nytt på gammel mark.

Det ungdomspregede opprøret som herjet flere byer i England en ukes tid sensommeren 2011, startet i Tottenham. Det som et resultat av at 29 år gamle Mark Duggan ble skutt og drept av politiet. De mistenkte at den bevæpnede trebarnsfaren var i ferd med å hevne drapet på en slektning som var blitt skutt tidligere samme år. I en konfrontasjon med mannen, sør for White Hart Lane, endte politiet opp med å skyte Duggan i brystet. Politi og vitner hadde motstridende beretninger fra åstedet, noe som førte ungdommer ut i gatene for å protestere mot ordensmaktens brutalitet, som helt siden Broadwater-hendelsen hadde et anspent forhold til deler av lokalmiljøet i Londons bakgård. Bygninger ble satt i brann, butikker plyndret og det brøt ut voldelige sammenstøt mellom opprørere og politistyrker. Tottenhams første hjemmekamp sesongen 2011/12, ble utsatt grunnet den krigslignende situasjonen i området.

Tottenham Mandem som bedriver narkotika og våpensalg, er kjent som en av de farligste gjengene i Londons underverden.

The Northumberland project. Massiv medieoppmerksomhet om opprøret – og påfølgende reaksjoner fra lokalpolitikere og nasjonale myndigheter, bidro til en felles forståelse om at et Tottenham uten Tottenham Hotspur FC, ville være katastrofalt for den fremtidige utviklingen av bydelen. Tidligere tvister om klubbens økonomiske forpliktelser overfor lokalsamfunnet i forbindelse med stadionprosjektet, ble lempet på, og man kom til enighet om et realistisk samarbeidsprosjekt mellom klubb og lokale styresmakter. Bydelen skulle revitaliseres gjennom The Northumberland Development Project og Tottenham Hotspurs nye stadion skulle være flaggskipet i denne utviklingen.

Prosjektet innbefatter byggingen av fire boligblokker med 585 leiligheter, angivelig øremerket for lavinntektsfamilier. Videre etableres det et kommunalt helsesenter og flere skoler i nærheten av arenaen. Det skal riktignok nevnes at det er flere disputter mellom Tottenham Hotspur og myndighetene. En av disse handler om at fotballklubben ønsker å legge til rette for trygg og effektiv ferdsel for fotballfans mellom togstasjon og arena, noe som sannsynligvis betyr at bygninger som blokkerer den planlagte ruten, vil måtte jevnes med jorden.

Det er lett å stemple utbyggingen som et utelukkende markedsøkonomisk prosjekt, men det vil være å underkjenne fotballens historie og betydning for vanlige menneskers liv og hverdag. Forhåpentligvis vil arenaen bli et viktig symbol som skaper stolthet og optimisme for mange av innbyggerne i Tottenham. Fotballklubbers eksistensgrunnlag beror på betalende fans som lojalt støtter opp om sitt lag, uansett resultater og tabellplassering. Derfor er det også viktig at klubbene engasjerer seg lokalt – eksempelvis gjennom veldedighet, skole og sykehusbesøk, og kontinuerlig fører dialog med sine medlemmer. Klubbidentitet og følelsen av å være en del av noe større, må stadig gjentas for å bevares som en kollektiv forestilling. På samme tid turnerer de største engelske lagene i Amerika og Asia av markedshensyn for å generere nye inntekter. Det er den kompromissorienterte virkeligheten mellom fokuset på klubbintegritet og klubbutvikling i verdens største konkurransesport.

Exit. Det er nettopp denne kontakten mellom folk og politikere – den egentlige samfunnskontrakten – som synes å være i oppløsning i det britiske samfunnet og som vitterlig har kulminert i Brexit-forviklingene. En form for tapt allmennvilje i skyggen av økende maktkonsentrasjon i Brussel. For mange briter handler det om avmakt og korrelerende politikerforakt, utbredt fremmedfrykt og følelsen av en raknet identitet – alle årsaker til hvorfor arbeiderklassen, eldre og folk utenfor storbyene stemte «Leave». Slagordet «Take back control»» traff slik en nerve i den britiske befolkningen som om den overordnede planen bak, var dekonstruksjonen av en eksisterende orden, og at man, gjennom nostalgiske briller, må gjenkonstruere noe nytt – eller rettere sagt – noe som engang angivelig eksisterte. Økonomisk nedgang, oppblussing av sekterisk vold i Nord-Irland og et selvstendig Skottland, er noen av de potensielle konsekvensene flere frykter når Storbritannia, på en eller annen måte, omsider forlater EU. Tilbaketrekningen til imperialismens vugge, løser på ingen måte innenrikspolitiske utfordringer som kriminalitet, rasisme og sosial ulikhet.

Mens fotballklubben i hovedstaden konstruerer et nytt hjem for enda flere fans, er nasjonen altså i ferd med å bryte opp fra det europeiske fellesskapet. Fremtidsutsiktene ser lyse ut for alle som er glad i Tottenham. Forhåpentligvis vil prosjektet bidra til reelle og positive endringer for innbyggerne i Nord-London. Klubbens tradisjoner og identitet er øyensynlig ivaretatt i utformingen av den nye hjemmearenaen i Tottenham. Begge prosessene beviser at man sjelden får i pose og sekk når man forsøker å veve fortiden sammen med fremtiden. Når briter flest sier nei til EU, og man etter politikernes evinnelige trenering, omsider forlater Europa, bør man i alle fall vite at Storbritannia aldri vil kunne gjenvinne en svunnen tid.

Jone Meinich-Bache (f. 1985) har en mastergrad i religion og samfunn fra Universitetet i Oslo. Han er lektor ved Sandnes videregående skole.

Mer fra Portal