Morgenbladet følger:

Jan Grue

Jan Grues nye bok feiler. Men den feiler på opplysende og lekne måter

Ingen utforming er universell

Mener jakten på publiseringspoeng gjør forskningen irrelevant

– Jeg tror det er lurt å finne tilbake til en annen måte å tenke kunnskap på, sier Jan Grue.

Tellekantsystemet øker risikoen for at «kunnskap» blir noe som ferdigpakkes, stables og lagres

Vi må ut av arkivet og inn i offentligheten, skriver Jan Grue.

Å se verden gjennom språk (Et sakprosaisk manifest)

Det er noe storslagent ved å bli bevisst språket som aldri slutter å strømme gjennom oss, skriver Jan Grue.

Det blir stadig flere bøllekropper på den politiske teaterscenen

Vi skaper de politiske kroppene sammen, ved å se det vi vil se, skriver Jan Grue.

Vi kjenner sårbarheten i kroppen

Kanskje har vi har for høye forventninger til hvordan alle Norges innbyggere skal håndtere korona.

– Mistillit satt i system

Belønningssystemet for forskere fungerer ikke etter hensikten.

Belønningssystemet vi har nå, er direkte ødeleggende for humanistisk forskning, skriver Jan Grue.

Belønningssystemet vi har nå, er ødeleggende for humanistisk forskning, skriver Jan Grue. 

Hundedager

Jan Grues noveller leter frem uroen der den befinner seg – overalt.

Tilbake til fortellingen om fremtiden

Jan Grue skriver om Ian McEwans nyeste roman og bevissthetens mysterier.

Hele mennesker i en fantastisk verden

Når Gud stenger en dør, åpner han et vindu. Så dytter han deg ut gjennom det vinduet.

Hvem hører ikke hjemme her?

En student med Downs syndrom er misfit i utdanningssystemet.

Livet som risikoprosjekt

Jan Grues levnetsskildring går utenpå det meste av norsk selvbiografisk sakprosa.

Motstandens kroppsspråk

Når Jan Grue skriver om eget liv, unngår han ordet «funksjonshemmet».