Vi leser stadig om at folk har mindre sex, fordi tid og energi går med til å skrolle på telefonen og følge avatar-livet på internett. De fleste kommentatorer roper varsko, men om en tenker seg om, er det egentlig så ille? Alt er jo penere, bedre regissert og mer strømlinjeformet i sosiale medier, mens virkeligheten er … vel, ikke det. Så hvorfor ikke bare lene seg tilbake og la sosiale medier ta over? Hilsen mr. Smith
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no
Aksel Braanen Sterri, filosof
Kan det hende livet foran skjermen er bedre enn livet utenfor? Et muligens naivt, men like fullt informativt, svar er at folk bruker tid på det de får mest glede av. Hvis folk bruker mye tid foran skjermen, bør vi forvente at alternativet er verre.
Men ingen tror vel at de lever sitt beste liv når de er på dagens femte Netflix-episode? Netflix er narkotika, en passifiserende smertestiller. Litt narkotika en gang iblant skader ikke, men det er ikke selve livet. Vi er på vårt beste når vi er aktive vesener, som utfordrer grenser og tar risiko. Passiv skjermbruk er slik sett dehumaniserende.
Skjermlivet består imidlertid av mer enn passiv tv-titting. Som filosofen C. Thi Nguyen påpeker, er sosiale medier attraktive nettopp fordi de aktiviserer oss. Livet utenfor skjermen er ikke alltid så aktivt som vi ønsker. Det er snarere fylt med rutiner og oppgavene vi løser, er ofte enten frustrerende vanskelige eller kjedsommelig enkle.
Sosiale medier aktiviserer ved å gjøre skjermlivet til et spill. Når vi trer inn i Twitter- eller Tiktok-verden, blir vi gitt klare mål, som å få flere følgere og spre innhold, og et begrenset sett med funksjonaliteter. Klare mål og få funksjonaliteter gjør livet enklere og mer engasjerende.
Gir skjermlivet både bedre passivisering og aktivisering enn livet utenfor? Det kan hende. Det er likevel noe hult med skjermaktiviteten-aktørskapet. Sosiale medier tilbyr simplistiske og trygge former for aktørskapversjoner; det er som å kjøre sykkel med støttehjul. Det gjør skjermen tilsynelatende attraktiv, men mangelfull ved nærmere refleksjon. Kanskje vi likevel bør gi livet utenfor en sjanse.
Erik Knudsen, medieforsker
Skjermtid er et hett debattema for tiden. Vi bruker stadig mer tid foran skjermen, så hvorfor ikke bare lene seg tilbake og la sosiale medier ta over og gi oss et pyntet og velregissert bilde av virkeligheten? Vel, noen politikere og foreldre er skikkelig bekymret for at vi bruker for mye tid foran mobilskjermen fordi de frykter at vi blir avhengige og deprimerte av skjerm.
Forskningen peker derimot på at det heller er hva vi gjør på mobilen, fremfor tiden vi bruker på å stirre på mobilskjermen, som bør bekymre. Skrolling som innebærer at vi ser flere og flere perfekte kropper og folk som lever et luksusliv, kan for eksempel gi et inntrykk av at andre har et mer perfekt liv enn det vi selv har.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Hvis vi stadig sammenligner oss med andre «mer perfekte» mennesker enn oss selv, kan skjermtiden få negative virkninger på vårt selvbilde – særlig hvis man har underliggende problemer. Usunn skjermtid henger nemlig ofte sammen med andre underliggende problemer som for eksempel psykiske helseproblemer som angst og depresjon. Skjermen er imidlertid sjelden årsaken til problemet. Noen kan derfor lene seg tilbake og la sosiale medier ta over. Samtidig bør vi sørge for å passe på dem som ikke har det så bra og derfor flykter inn i skjermen.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Då eg såg spørsmålet ditt, henta eg fram att Bildet av Dorian Gray, Oscar Wilde sin eine roman. Kort fortald går den ut på at ein vakker ung mann, yngling etter dåtidas ordval, blir måla eit portrett av, og så oppdagar at det frå då av er portrettet, ikkje han, som eldest og blir prega av alle utskeiingar og ugjerningar han gjer, medan mannen sjølv stadig er ung og vakker.
Dorian Gray er ikkje vond i utgangspunktet. Han ønskjer å leve livet fullt ut, å oppleve mest mogleg vakkert og interessant, utan å måtte ta inn over seg tarvelege, menneskelege omsyn som plikt, rettferd og veikskap. Portrettet gir han høve til å gjere dette utan at det set spor … utanpå, og sidan det ytre er det som gjeld, utviklar hovudpersonen seg til at det ikkje set spor på innsida heller.
Parallellen til fasadesamfunnet i sosiale medium er openberr, kor livet blir opphøgd i n’te potens, og sosiale relasjonar spelar seg ut utan lyte og plikt. Vel er det vakkert, men kva skjer når livet blir skild frå den menneskelege tilstand? På ulike vis har sosiale medium også teke dette inn over seg, med app-ar som Bereal og andre trendar som søkjer å rive ned glansbileta.
Utan at påverkarane har henta portrettet ned frå loftet heilt enno, er det ein annan ting som slår meg sterkare når eg no les boka: Såkalla kunstig intelligens, eller maskinlæring, er også menneskeleg kultur og kunnskap i n’te potens, ei heilt ekstrem samanstilling av alt som er vakkert og interessant, totalt fristilt frå menneskeleg erfaring.
Algoritmen, Mr. Smith, vil aldri eldest og får kvart sekund tilgang på nye opplevingar og erfaringar, som den ikkje sjølv skal bere eller stå til rette for. Eg må seie eg grøssar ved tanken på det portrettet som finst innelåst på loftet i Silicon Valley.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no