Hvorfor oppfører vi mennesker oss som om vi er bedre enn dyrene? Er ikke vi også dyr? Hilsen dyrevenn
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no
Aksel Braanen Sterri, filosof
Vi kan gi to typer forklaringer på hvorfor vi behandler dyr som vi gjør. Én type forklaring forsøker å gi et svar på hvordan vi endte opp her.
Kanskje kristendommen, som skiller mellom Guds utvalgte og resten av naturen, har en del av skylden. Eller kanskje har alle en tendens til å favorisere egen art. Det kan skyldes at mennesker som var villige til å bruke andre dyr som midler, hadde en større sjanse til å overleve, og at vi er bærere av deres arvemateriale.
Jeg er imidlertid mer interessert i en annen type forklaring, nemlig om vi kan forsvare å behandle dyr som om vi er bedre enn dem. Eller, ikke bedre. Det virker meningsløst å skulle rangere dyr og mennesker etter hvem som er best i absolutt forstand. Delfiner er bedre enn oss til å svømme, og Leif Ove Andsnes er en bedre pianist enn meg. Men like lite som Andsnes er bedre enn meg, er mennesker bedre enn delfiner.
Det er imidlertid flere ting vi er bedre på enn andre dyr. Vi er for eksempel bedre til å skape og tilegne oss kunnskap, og vi kan bruke denne kunnskapen til å handle annerledes. Men at vi er bedre enn dyr til å handle kunnskapsbasert, gjør det desto verre at vi fengsler, utnytter og dreper dyr for vår egen forlystelse.
Det er to kilder til kunnskap om hvordan vi bør behandle dyr. En er prinsipper. En annen er nærmere kjernen av ditt spørsmål. I kraft av å være dyr vet vi at det å fengsles og å påføres lidelse er ille. Denne innsikten bør gi en økt sympati med våre med-dyr, som i dag lider fordi vi har mer lyst på billig kylling og laks enn tofu.
Lene Liebe Delsett, paleontolog
Mennesker er dyr, helt riktig. Vi tilhører primatene innenfor gruppen pattedyr, som igjen er virveldyr. Virveldyrene utgjør mesteparten av vekten, men mindretallet av artene og individene på planeten, siden de virvelløse dyrene er flest og mest mangfoldige. På akkurat samme måte som andre dyr er vi mennesker avhengige av at plantene lager mat til oss av sollyset. Vi trenger også rent vann og beskyttelse mot farlige ting, og vi trenger artsfrender.
Mennesket er et ganske merkelig dyr. Vi får til en del ting som ingen andre dyr får til, og vår evne til blant annet å bygge konstruksjoner, temme og avle husdyr og til å fange enorme mengder fisk og vilt har for tiden ført oss inn på en kurs vi må vekk fra, både for vår og for resten av naturen sin skyld. Kan hende trenger vi å jekke oss litt ned og innse at vi nettopp er et dyr og en del av naturen.
Som et altetende dyr, som heller må bruke hjernen enn overlegen styrke, er det kanskje ikke så merkelig at vi oppfører oss som at vi er bedre enn dyrene. For en selv er jo normen. Og når man enten mestrer noe eller er veldig redd for å feile, da kan man kanskje lett bli litt hoven. Om det derimot er så veldig bra eller moralsk, er det ikke opp til meg å svare på.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner. Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Men hvis jeg skal være litt ekkel i svaret mitt, vil jeg stille følgende motspørsmål: Synes du alle andre dyr er så innmari hyggelige mot hverandre? Er det kanskje ikke sånn at spekkhuggeren føler seg mektigere enn selungene og herjer litt med dem før de dør i et vemmelig blodbad? Hva med kameleonen, som bare slikker i seg insekter, mon tro om hen føler seg bedre enn dem? Og katten, som spiser fugleunger og åpenbart føler seg veldig lur? Er da spekkhuggeren, kameleonen og katten høye på pæra, lite opptatt av likhet og generelt litt lite dyresolidariske? Ikke vet jeg, men det er kanskje ikke alltid så nyttig å lete etter de snille.
Dessuten er det slik at hvis det man ønsker, er å ta vare på en rik natur og fungerende økosystemer, må man utvide perspektivet til også å inkludere både planter, sopp, bakterier og arker. Dyrene er bare en del av den fabelaktige naturen.
Ole Martin Moen, filosof
Jeg har lyst til å fokusere på spørsmålet om hvorvidt vi mennesker er dyr.
Umiddelbart føler jeg, som akademiker, en trang til å slå fast, slik som de to kollegaene mine gjorde, at mennesker er dyr. For hva har vel blåhval, mus, spurv, sjimpanse og reke til felles på en måte som ikke rimeligvis også inkluderer oss mennesker? I en vitenskapelig (her: biologisk) forstand er det ingen tvil om at mennesker er dyr.
Men er det egentlig gitt at det alltid er den vitenskapelige forståelsen av et begrep vi skal legge til grunn når vi skal bruke et ord?
Vitenskapelig (her: kjemisk) sett inkluderer «alkohol» ikke bare etanol, men også andre alkoholer. Vitenskapelig (her: matematisk) sett er nok ingen gate i Oslo egentlig rett, for alle har en viss krumming.
Men følger det av dette at vi, i hverdagslivet, bør bruke begrepet «alkohol» på en måte som inkluderer alle alkoholer (inkludert det svært giftige metanol)? Og følger det at vi alltid tar feil hvis vi beskriver en bygate som «rett»? Jeg tror vi mister noe viktig dersom vi insisterer på en vitenskapelig begrepsbruk også i ikke-vitenskapelige sammenhenger. Et begrep er, bokstavelig talt, noe vi bruker til å gripe, og få et grep på, verden, og hva slags grep vi bør ta, avhenger av hvilken kontekst vi gjør det i, og hvilken hensikt vi har.
Nå tilbake til «dyr». Selv om vi mennesker, i en biologisk forstand, er en av mange typer dyr, er det forståelig – gitt at vi selv er mennesker og presumptivt, for det meste, skriver og snakker til andre mennesker – at vi trenger et begrep som omfatter alle andre dyr enn oss selv.
En del akademikere snakker om «menneskelige dyr» og «ikke-menneskelige dyr». Men «ikke-menneskelige dyr» er en knotete begrepsbruk, og hva er egentlig galt med å bruke «dyr» til å bety nettopp dette?
Det er jo slik vi bruker begrepet «dyr» når vi snakker om «dyrleger» eller «dyreparker». Og er det ikke egentlig også i denne forstanden du som stiller spørsmålet, bruker begrepet når du beskriver deg selv som «dyrevenn»? Jeg tror det, og jeg vil slå et slag for at en slik begrepsbruk er helt fin så lenge det er underforstått at man ikke uttaler seg i en biologifaglig sammenheng.
Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no