Forskning

Hva er best - sjø eller fjell? Del 2

Forskerne er langt fra så enige som første runde kunne tyde på.

Aike Peter Rots, religionsviter

Forrige uke skrev Nils Hallvard Korsvoll at fjellet er bedre enn sjøen. Her må jeg si med litt uenig med min kjære kollega. Det stemmer at fjellet er viktig i religiøs mytologi i ulike tradisjoner, fra Moses på Sinaifjellet til det hellige Meru-fjellet i indisk og buddhistisk mytologi. Men havet er minst like viktig.

Det har vært mindre forskning på maritim mytologi og ritualer enn på hellige fjell. Dette henger sammen med det såkalte «terrasentriske» perspektivet i humaniora: historikere, religionsvitere og etnologer er mest opptatt av land, landskap og tradisjoner knyttet til skog og fjell, mens havet, kysten og maritim kultur har fått mindre oppmerksomhet. Dette er i ferd med å endre seg: Det har kommet mer forskning på transnasjonal maritim historie i det siste, og havet står sentralt i et nytt fagfelt som kalles «blå humaniora».

Havet spiller en viktig rolle i mange religiøse tradisjoner. Havet er ur-kaos, slik Korsvoll sier; men det er også i havet at livet oppstår! Ifølge japansk mytologi begynte historien da de to ur-gudene Izanagi og Izanami sto på brua mellom havet og himmelen og skapte de første øyene med spydet deres. I indisk mytologi skaper Vishnu andre guder, dyr og hellige objekter ved å kjerne det primordiale melkehavet.

I hele verden tilber folk havguder. Poseidon var en av de viktigste gudene i Antikkens Hellas. Urbefolkninger i Stillehavet, Arktis og Karibia tror på mektige havguder. Havgudinnen Mazu er svært populær i Taiwan, Kina og Sørøst-Asia. I vietnamesiske kystsamfunn tilbes hvalguden Cá Ông, «Herr Fisk». Sjøguden Ebisu er en av Japans mest populære shinto-guder. Og sjøen er viktig i de abrahamittiske tradisjonene også: profeten Jona (eller Yunus) aksepterte endelig sitt hellige oppdrag da han ble spist av en stor fisk eller hval, og sjøfart og fiskeri står sentralt i kristen symbolikk.

Fjellet er fint. Men havet er best!

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

Ragnhild Freng Dale, sosialantropolog

I likhet med min kollega Aike må jeg si meg uenig i kåringen av fjellet som bedre enn sjøen i forrige ukes spalte. Som sosialantropolog studerer jeg forholdet mellom mennesker og miljø, og for oss antropologer er det akkurat like viktig å forstå de sosiale liv og relasjoner som utspiller seg til havs eller ved kysten, som dem som foregår på fjellet. For vel er Norge et land med spisse fjell og vidstrakte vidder, men hvem hadde vi vel vært uten kystlinjen, og uten havet? Havet og fjellet henger sammen – ikke bare for reinsdyrene og reindriften som flytter seg fra vidde til kyst alt etter hvor det er best beite og klima til ulike årstider, men også for oss mennesker som har formet og blitt formet av hva som er tilgjengelig av mat og andre ressurser i ulike landskap.

Det var havet og fisken som la grunnlaget for at vi kunne bo i områder som Lofoten, Sunnmøre, Bergen, og Hammerfest. Etter at vi oppdaget oljen langt under havet, har også den fått betydning for nær sagt alt som har skjedd på Fastlands-Norge – selv oppi fjellheimen, hvor nyrike nordmenn etterlater seg mer søppel og forbruker mer fritidsklær enn før, mens de dokumenterer det hele iherdig på Insta. Eller tenk på min hjemby, Bergen; hva hadde vel bergenserne vært uten både havet (med fisk, olje, og Statsraad Lehmkuhl) og byfjellene, med utsyn over by, sjø og land og Nystemten fra Ulrikens topp?

Vi må heller ikke glemme sjøens slektning og vannkilde, nemlig elver og kanaler som både er fartsårer og matfat – noe vi alle ble minnet på tidligere i år da et skip gikk på grunn og stengte Suez-kanalen for trafikk. Elver er forbindelsesårer, de holder mennesker sammen på tvers av avstander, enten de krysses ved hjelp av båter, flåter eller broer.

Dessverre kommer også sjøen med en mørk side; som i fjellet kan været plutselig skifte, og ta både mennesker og dyr med seg i stormer og tsunamier. Mennesker har ikke bare brukt sjøen til fredelig handel og eventyr, men også til krig og konflikt, til slavetransport og i nyere tid som en grufull grense for mennesker på flukt. Også dette er sider ved sjøen vi ikke kan glemme eller skyve under teppet – de henger sammen med hva det vil si å være menneske til bestemte tider på bestemte steder. Kort sagt: fjell former folk, men sjø gjør det samme. Det går rett og slett ikke an å sette det ene over det andre!

Simen Ådnøy Ellingsen, fysiker

Kjære Torsk. Hver sommer, mens familien bader og kjeder seg, sitter jeg og ser på bølgene, så mye og så lenge som en familiefar på ferie har løyve til. Ved sjøen, altså, for det er der bølgene er, og alle de utallige slags vannbevegelser de lager rundt seg. Kan du tenke deg noe vakrere? Ikke jeg! (Kone og barn ikke medregnet, visstnok.)

Spør du meg, bør alle en gang i ferien sette seg litt på en strand og se på bølgene som kommer inn, hvordan de blir brattere og brattere før de bryter og stuper innover land i kaotisk turbulens. Noen med bulder og brak, andre med et forsiktig svosj. Ikke to bølger bryter på helt samme måte!

OK, så forsker jeg på bølger og turbulente strømninger, og er kanskje det noen vil kalle «spesielt interessert». Men bølgene i sjøen, de er for alle! Enten du er høy eller lav, tjukk eller tynn, liker damer eller menn eller begge deler, er på nissens snille-barn-liste eller er en kjenning av politiet: bølgene er for deg! De gir oss et glimt av evigheten. Om vi mennesker så raserer det vi kan på planeten vår, vil bølgene alltid være der, like vakre.

Slike ting tenker jeg på når jeg er på ferie ved sjøen.

Familien har fått lære litt rudimentær bølgekunnskap. Som toåring kastet min datter småstein fra stranda for å lage ringer i vannet. Det var noen ender rett ved som fant det best å dra sin vei da steinskura begynte, hvorpå datteren utbrøt «se, ender liker ikke ringbølger!».

Visste du for eksempel at bølgene bak båtene du ser, alltid danner samme vinkel, cirka 39 grader? Eller visste du at verdens mest berømte bølge er norsk, den 26 meter høye «Nyttårsbølgen» målt på Draupner-plattformen 1. januar 1995? Plutselig var det ikke lenger tvil om at enslige gigantbølger som sjøfolk hadde snakket om til alle tider, ikke bare var skipperskrøner!

På ferie får jeg ikke lov av kona å forske (jeg sniker meg til det når ingen ser meg!), men tanken er fri, spesielt når man har fri, fortrinnsvis ved sjøen.

Har du spørsmål til forskerne? Send epost til ukens@morgenbladet.no

Mer fra Forskning