Kåret til årets nisjenettsted! Kåret til årets nisjenettsted!
Forskning

Hva er historiens beste oppfinnelse?

Fysikeren, arkeologen og innovasjonsforskeren svarer på ukens spørsmål.

Kondom

Simen Ådnøy Ellingsen, fysiker

Min kandidat til viktigste oppfinnelse, er tallet null. Vi er så vant til nullen at vi tar den for gitt, men tallet null ble ikke allment akseptert i Europa før på 1400-tallet, da vi allerede hadde hatt universiteter i over 200 år! Ikke bare gjorde nullen regning veldig mye enklere, men konseptet null var helt nødvendig for å utvikle matematikken bak all moderne naturvitenskap.

Hverken de gamle romerne eller grekerne hadde noe symbol for null. I stedet for 10 og 100, skrev romerne «X» og «C», og selv om de greske filosofene bakset mye med begrepet «ingenting», ga de det ikke et eget symbol. Antagelig ville de sett det paradoksale med å ha et tall «null»: det både er noe og er ikke noe på samme tid.

Nullen ble funnet opp i India noen hundreår etter Kristus, som del av det indo-arabiske titallsystemet vi bruker over hele verden i dag. Det nye systemet spredte seg via Midtøsten og den arabiske verden til maurerne i dagens Spania. Men Europa brukte lang tid på å omfavne den nullen, til tross for ivrige forkjempere som den matematikkinteresserte pave Sylvester II. Det var korsfarertid, og muslimsk tankegods møtte stor skepsis.

Den som har prøvd å skrive store tall med romertall, og særlig å regne med dem, vil ha erfart hvor praktisk titallsystemet er i forhold. Det smarte er hvordan nullen kan vise at en tallplass er tom. I tallet 102, for eksempel, er det «2» på enerplass, «1» på 100-plass, mens «0» sier at på tierplassen har vi ingenting. Med det indo-arabiske systemet kunne man skrive så store tall man bare ville, og addere og subtrahere dem slik vi lærte på barneskolen (og senere kanskje glemte).

Men det virkelig geniale var å ikke bare bruke null som en plassholder inne i større tall (en idé som også har fantes hos mayaene og babylonerne), men å betrakte null som et tall i seg selv. De første kjente reglene for å regne med tallet null, ble skrevet ned av astronomen Brahmagupta i år 628. Han møter raskt problemer når han prøver seg på regler for å dele med null. Som vi lærte på skolen: å dele på null er tull! Men hva om vi deler null med null? Blir det null? Eller blir det tull? Eller blir det noe i mellom? «Null!», svarer Brahmagupta, men det er tull. Det rette svaret («det kommer an på») er ikke så viktig som spørsmålet selv, for «0/0»-problemet var kimen til det som et årtusen senere ble differensialanalysen, grunnlag for omtrent all naturvitenskapelig teori i dag.

En revolusjon, rett og slett... og da har jeg ikke engang nevnt at fra ideen om et nullpunkt, origo, fant Descartes (og andre) opp koordinatsystemet, som kunne beskrive grekernes geometri med tall og ligninger og åpnet nye verdener av teori og teknikker som du og jeg bruker hver eneste dag uten å tenke over det.

Marianne Hem Eriksen, arkeolog

Det er mange høydare å ta av når vi tenker på viktige teknologiske gjennombrudd i menneskets to millioner år lange historie. De første steinøksene. Ilden. Jordbruket (som forresten, mot vanlig oppfatning, førte til dårligere levekår, helse og levealder enn vi hadde som jegere/sankere). Skriftspråket, som tillot ekstern minnelagring, nye former for kommunikasjon, nye former for kunst.

Selv vil jeg kanskje holde en knapp på rudimentære kondomer og senere, moderne prevensjonsmidler. Tilgang på trygg prevensjon øker kvinners levealder, senker spedbarnsdødelighet, og gir alle en større grad av kontroll over egne kropper, egne liv. En rekke sosiale forhold og konstellasjoner som vi tar for gitt, var nærmest umulige i de tidene hvor ethvert ligg kunne føre til et barn. Prevensjonsmidler har også en innvirkning på bunnlinja: I norsk sammenheng er det blitt kalkulert at kvinners høye deltagelse i arbeidslivet utgjør et større bidrag til økonomien enn oljen.

Men egentlig er det nesten mer interessant å tenke på hva vi mener med «oppfinnelser» og hvordan teknologiske gjennombrudd oppstår. Det er nemlig ikke slik at oppfinnelser oppstår i et slags vakuum, et «brainchild» av det ensomme geni. Faktisk finnes det mye spennende forskning som nå snur opp ned på hvordan vi tradisjonelt har tenkt på menneskets kognitive og biologiske utvikling. For er det egentlig sånn at når de tidlige menneskeartene begynte å skape mer avanserte verktøy, var det et produkt av at hjernens kognitive kapasitet hadde endret seg? Eller kan det heller være at det å skape steinøkser og andre verktøy formet vår plastiske hjerne?

Noen forskere argumenterer for at ikke bare hjernen, men også trekk ved kroppene våre (for eksempel finmotorikk) er et resultat av tingene vi har omgitt oss med og de teknikkene vi har lært for å bygge, skape, spise, og så videre. «Oppfinnelser» skjer dermed i et samspill mellom mennesket og tingene - mellom nevrologiske signaler i hjernen, kroppen, hendene, og de tingene og materialene vi arbeider med - om det nå er leire som som formes til potter eller programmering i Python. Mennesket er altså ikke opphavsperson helt alene. Vi skaper nye ting ved å endre den fysiske verden, som igjen endrer oss selv. Tenk bare på hvordan smarttelefonen har endret hvordan vi jobber, hvor vi jobber fra, hvordan vi forholder oss til venner, familie, fremmede; og musklene i nakke, skuldre og hender. Endringer som ingen oppfinner helt kunne forutse.

Ergo blir spørsmålet: Er vi mennesker geniale oppfinnere av teknologi — eller er det egentlig omvendt? Er mennesket teknologiens fremste oppfinnelse?

Marte C. W. Solheim, innovasjonsforsker

Den beste oppfinninga gjennom tidene vert ofte trekt fram å vere språket, elden, hjulet, penicillin eller elektrisitet for å nemne nokre, medan fleire forskarar innan innovasjon og regionale studium vil hevde at byar og organiseringa deira er tidenes beste innovasjon. Dette fordi byar stimulerer til nye oppfinningar og innovasjonar, og koplingar mellom ulike menneske på tvers av ulike sektorar. I boka Triumph of the City: How Our Greatest Invention Makes Us Richer, Smarter, Greener, Healthier, and Happier hevdar Ed Glaeser nettopp det: Byen er vår største oppfinning og ved å busetje deg i den, så får du ein rik tilgang til menneske og idear. Det er det som er den store løyndommen bak gevinstane til byen, tilgangen på nye idear grunna fortettinga (opphopinga av menneske på staden) og mangfaldet (ulike menneske og industriar).

Richard Florida skriv at den viktigaste avgjersla du kan gjere i livet, er nettopp valet om kvar du buset deg. Den «kreative klassen» (forskarar, designarar, entreprenørar, advokatar, poetar og programmerarar) buset seg i byane. Desse, den kreative klassen, har stor innverknad på korleis arbeid vert organisert, hevdar Florida. Ikkje berre arbeid, men også dei sosiale relasjonane ein kan få, ettersom menneske og stadar konstituerer kvarandre, og fargar kvarandre. Nettopp derfor er det fleire forskingsarbeid som peikar på gevinstane av «local buzz» og tilfeldige møte i byane, medan andre peikar på at slike tilfeldige møte sjeldan fører til innovasjon, noko målretta initiativ snarare gjer. Innovasjon skjer ofte der ulik kunnskap blir kryssa, som til dømes i byane, men det er ikkje nødvendigvis ein automatisk gevinst i det å vere samlokalisert. Her må ein legge til rette for konstruktive og kreative dynamikkar i og mellom mangfaldige grupper, der ein kan få utløyst det fulle potensialet i dei menneskelege ressursane og mangfaldet det representerer, gjennom utveksling, og læring. Ikkje ulikt elvane til Olav H. Hauge.

Elvane møtest, frå kvar sitt fjell. / Grip kvarandre i hendene. / Blandar sin song og sitt blod. (Olav H. Hauge)


Har du spørsmål til forskerne? Send e-post til ukens@morgenbladet.no