Sist uke ble det kjent at Utenriksdepartementet har advart mot å opprette Konfutse-institutter, kinesiske kultursentre, ved norske utdanningsinstitusjoner. Stiller du deg bak beskrivelsen?
---
Midt i debatten
Sist uke ble det kjent at UD har advart mot opprettelsen av Konfutse-institutter i Norge. Siden 2004 er det blitt opprettet over 500 slike institutter ved universiteter verden over. Norge har ett senter i Bergen, et samarbeid mellom Universitetet i Bergen, Høgskulen på Vestlandet og Beijing Sports University.
Harald Bøckman er historiker og Kina-forsker, nå Senior Visiting Fellow ved London School of Economics and Political Science.
---
– Ja. Premissene legges ved hovedorganisasjonen i Kina. Det bør være omvendt: Hva ønsker vi å undervise i og hva slags kunnskap trenger vi?
– UiB-rektor Dag Rune Olsen mener beskrivelsen ikke stemmer for Konfutse-instituttet i Bergen. Kontrakten slår fast at bergenserne har rett til å definere undervisningsinnholdet, uttalte han til nettavisen Khrono. Da er det vel greit?
– Det kan være at Bergen har en klarere avtale, jeg har ikke lest den. Mitt ankepunkt er at erfaring har vist at kultur fort kan bli til politikk.
– Det er begrenset hvor politisk en grammatikkbok kan være, sa rektor Olsen. Hva sier du til det?
– Det er det slett ikke. For noen år siden produserte et kinesisk lærebokforlag, i regi av moderorganisasjonen til Konfutse-instituttene i Beijing, en lærebok i kinesisk som ble oversatt til en rekke språk, deriblant norsk. Den var klart preget av det politiske bildet i Kina.
– Hva vil kineserne med å opprette over 500 slike institutter verden rundt?
– Det er å øke deres såkalt myke maktutøvelse. En av de tidligere topplederne i Kommunistpartiet, Li Changchun, gjorde det i sin tid klart at dette er en del av den internasjonale propagandaen til Partiet.
– Virker planen?
– Mange steder har de lagt premissene for kinesiskundervisningen, men det er samtidig blitt mer konflikter. Stockholm, som opprettet det første i Norden, har jo lagt ned sitt. I Nord-Amerika har det vært flere hendelser som har gjort at de har fått et ganske frynsete renommé.
– Flere norske institusjoner har nå takket nei til forespørsler om å opprette Konfutse-institutter. Mener du bergenserne bør legge ned sitt?
– Ja, det synes jeg. De – og andre – bør heller opprette akademisk samarbeid med kinesiske institusjoner på en fri basis.
– Sist uke uttalte forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø til Khrono at hun lar spørsmålet være opp til hver enkelt institusjon. Hva tenker du om det?
– Det er eklatant ansvarsfraskrivelse. Jeg tror ikke norske høyere institusjoner ville godtatt at franskmenn eller tyskere fikk avgjørende innflytelse på undervisningsstrukturen. Men for Kinas vedkommende er det tydeligvis greit.
– Vestlige akademiske miljøer preges mer og mer av selvsensur i sin forskning på Kina, uttalte du til Khrono. Hvordan kommer det til uttrykk?
– Det er stadig flere områder man ikke kan forske på lenger, særlig innen samfunnsvitenskapene. Og så ser man at forskere i Vesten fryses ut og blir nektet tilgang til Kina. Men selvsensuren er det verste. Det gir seg utslag i at man ikke lenger våger å stille de spørsmålene man mener er viktige.
– Selv har du ikke fått visum til Kina på ti år. Hva er det kineserne reagerer på?
– Det må du spørre den kinesiske ambassaden om, men det er nok ting jeg sier og skriver. Jeg søker stadig vekk for å minne dem om at jeg er til.
– Hvordan har visumnektene påvirket ditt arbeid?
– Det blir jo et delvis yrkesforbud, men jeg har prøvd å finne måter å kompensere på. Jeg drar til Hongkong jevnlig, jeg har fått et lengre engasjement ved London School of Economics, og så oversetter jeg. Nå gjendikter jeg Liu Xia, som akkurat ble sluppet ut av husarrest. Men jeg drømmer om Beijing om natta, det hender jeg gjør det.