De siste månedene har flere dyremishandlingssaker nådd medieoverflaten, og dyrs rettsvern har vært på debatt-agendaen. Men dyrs rettslige status er fortsatt knapt nok likestilt med livløse ting.
Sammenhengen mellom vold mot mennesker og vold mot dyr blir sett på som stadig viktigere av voldsforskere verden over. Dyremishandling er ofte det første tegn på at en person har voldelige tendenser som også kan manifestere seg i vold mot mennesker. Denne sammenhengen har vært påvist i mer enn tretti år, og i USA prioriteres grove dyremishandlingssaker høyt, nettopp av den grunn at dette er alvorlig kriminalitet utført av potensielt svært farlige mennesker.
I Norge har Noah i en årrekke informert politi og politikere om denne forskningen, men først det siste året har offentligheten fattet en viss interesse for problemstillingen. I mars i år sendte Politidirektoratet ut et brev til politidistriktene som for første gang understreker denne sammenhengen: «Kriminalitet mot dyrevelferd kan ha alvorlige konsekvenser og krever et godt og effektivt samarbeid mellom ulike aktører (…) Videre kan menneskers mishandling av dyr være en indikator for senere voldelig adferd.»
En av de første grundige studier som ble utført for å undersøke sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker ble utført av forskerne Stephen R. Keller og Allan R. Felthous. De studerte kriminelle med kronisk aggressiv adferd, og utvidet definisjonen av vold mot dyr til blant annet å inkludere vold som kunne være «sosialt akseptert» innenfor visse miljøer – for eksempel hanekamper, levende flåing av «skadedyr» og så videre. Studien viste at 50 prosent av aggressive kriminelle hadde en bakgrunn med et mønster av vesentlig dyremishandling, mens kun 6 prosent i kontrollgruppen hadde det.
«En mann som i beruset tilstand drepte en hund med øks fikk 2000 kroner i bot.»
Det er viktig å ha kunnskap om sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker. Men må vi virkelig se en risiko for oss selv for at vi skal ta vold mot dyr på alvor? Er ikke kunnskapen om at dyrene opplever smerte, nok til å få oss å forstå at også de er viktige i seg selv?
Hva skyldes uviljen mot å gjøre noe for en annen levende skapnings egen skyld? For en slik uvilje finnes: Den lurer mellom linjene i de blaserte twitter-kommentarene om hvor pussig det er at folk «går i tog for en hund». Den slår ut i full blomst når kommentatorer føler behov for å skrive at det er «bare en hund» som ble skutt.
Men dette «bare» er et ord som legitimerer vår likegyldighet til reelt opplevd lidelse. Det var jo «bare en hund» som ble stukket med kniv. «Bare en katt» som ble skutt av naboen. «Bare en måke» som ble satt fyr på levende. Derfor ble også disse tre reelle eksemplene fra politianmeldelser med kjente gjerningspersoner henlagt hos politiet – sammen med flere hundre andre saker med ulovlig vold mot dyr de siste fem årene.
Når voldssakene mot dyr etterforskes, får de likevel ingen konsekvens som er av vesentlig eller preventiv betydning. En mann som i beruset tilstand drepte en hund med øks fikk 2000 kroner i bot. Hadde han stjålet et marsipanbrød i butikken isteden, kunne han derimot ha fått 6000 kroner i bot.
Personen som druknet en hund ved å sperre den inne i et bur og kaste den levende på sjøen fikk 5000 kroner i bot – det samme gjorde gjerningspersonene bak en episode der to katter ble grillet (til døde) i mikrobølgeovn. Mannen som med gjentatte slag med treplanke drepte sin nabos katt, og troppet opp med den døde kroppen på døren hans, fikk en bot i «øverste sjikt» på 7000 kroner. Ved denne handlingen hadde han både utført dyremishandling og opptrådd truende overfor naboen. Men urinering på gata ville likevel ha gitt ham en strengere straff med bot på 8000 kroner. Denne type absurde eksempler på hvordan dyremishandling blir møtt i norsk rettsvirkelighet var noe av grunnlaget for NRK Brennpunkts dokumentar Bare et dyr, som ble sendt for cirka et år siden.
Denne dokumentaren ble til mens stadig flere mennesker etterlyser økt rettsvern for dyr og et eget dyrepoliti i Norge. Men på tross av økt debatt, politisk fokus og folkelig bevissthet de senere årene er det fortsatt noen som prøver å redusere det mishandlede eller drepte dyret til et «bare». Hensikten synes tydelig nok – når det er «bare et dyr», er det ikke så farlig likevel.
Hvorfor er det viktig at det ikke er «så farlig» med dyr? At man ønsker at dyr skal kunne utnyttes av mennesker for eget forgodtbefinnende? At man ønsker at dyr skal kunne «fjernes» uten hensyn til dyrene selv, hvis de er til «bry»? Det handler uansett om makt – selvpålagt makt. Det eneste som stanser oss i å utføre de verste handlinger mot dyr er vår egen potensielle evne til empati og hensyn. En evne som for noen lett undertrykkes av andre følelser som måtte behage oss. Opplever man makt til å gjøre som man vil mot andre som et fortrinn for seg selv, vil enkelte beholde den makten.
Nylig ble jeg spurt av en programleder i NRK om det ikke er «forskjell på dyr og menneske». Og naturligvis er svaret «ja». Men svaret er også «nei». Forskjellene på dyr og mennesker er synlige og mange, hele det samfunn av muligheter – fra museer til datamaskiner, kirker til skyskrapere – som vi har bygget rundt oss.
En vesentlig forskjell er også at vi har all makt – over dem. Men samtidig er det ikke en grunnleggende forskjell på mennesker og dyr i evne til å oppleve blant annet smerte. En annen skapnings smerte er ikke automatisk mindre sterk, mindre ille, enn en smerte vi selv føler. Det faktum at vi kan ha større problemer med å leve oss inn i deres smerte, har ingenting å gjøre med deres egen evne til å oppleve den.
For dyret er det ikke «bare et dyr» som føler smerte. Det er et «jeg». Dette er nå gammelt nytt. Den verdenskjente professor i etologi, Marc Bekoff, har uttalt: «Det er faglig feil å argumentere mot at dyr har følelser. Det er dyrenes evne til å føle som bør være rettesnor for hvordan vi oppfører oss mot dem.» De forskjellene som tross alt er mellom mennesker og dyr er ikke relevante for om vi bør ta vold mot dem på alvor.
Dyrene befinner seg i et fiktivt rom hvor vi har plassert dem – med merkelappen «ting» over døren. Midt i vår verden – kontrollert av oss, avhengige av oss og på vår nåde. De kan ikke unnslippe, kan ikke forsvare seg, kan i liten grad påvirke sine egne liv. Men vi vet innerst inne at på de vesentligste punktene er de som oss. Når de opplever lidelse, da er de som oss.
Og merkelappen vi har gitt dem er misvisende og feil. Dyr er ikke ting. De er våre slektninger, enten vi liker det eller ikke. Sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker bør således ikke være overraskende, men selvfølgelig. Når Noah arrangerer markering for dyrepoliti på den internasjonale Dyrenes Dag 4. oktober, er det for å vise at det er på tide å ta politiske grep. Et tryggere samfunn for alle vil lettere kunne oppnås hvis vold mot dyr anerkjennes som en alvorlig forbrytelse i seg selv, og hvis den dokumenterte sammenhengen mellom vold mot dyr og vold mot mennesker tas på alvor.