Det er grunn til å tro at det ikke er smittefare som gjør at enkelte politikere blir betrygget av en tom reisekalender utover høsten. Det er følelsen av å være hjemme alene.
De aller fleste statsledere jobber for å få smitten ned og samfunnsaktiviteten opp. Man kan diskutere effekten av strategiene, men de er i det minste godt ment jevnt over. Men ikke over alt.
Hvis du som statsleder både ikke vil bli sett i kortene og bli gjenvalgt, er det veldig effektivt å avholde valg nå. Internasjonale valgobservatører blir effektivt holdt unna av smittevernhensyn eller karantenebestemmelser. Valget i Hviterussland ble ikke observert av noen. Det er vanskelig for opposisjonen å drive valgkamp når det ikke er mulig å samles. Satt sammen med statlig styrt presse, som er ilagt forbud mot kritikk av regjeringens tiltak som i Ungarn, er det i stor grad de regjerende sitt budskap som når ut.
Unntakslovgivningen i Ungarn, valget i Hviterussland og i Polen, demonstrasjonsforbud forkledd som smittevernstiltak, innskrenking av rettsstaten, ytringsfrihetsrestriksjoner forkledd som bekjempelse av falske nyheter: Det har vært mye dårlig nytt om den demokratiske situasjonen på vårt eget kontinent under pandemien.
Det er når forsamlinger forbys, de oftest trengs som mest. Det er når menneskerettigheter brytes, noen må stå opp for dem. Men hvor skal man stå når det ikke er mulig å samles? Kan demokrati reddes på internett?
Flere internasjonale møter er enten flyttet, utsatt, avlyst eller overført til nettløsninger av hensyn til smittevern.
Det er trygt, tidseffektivt og bra for miljøet. Jeg har ingen grunn til å tvile på sikkerheten eller etterretteligheten i voteringssystemet i møtene i europarådskomiteen jeg sitter i.
Problemet er at andre har det. De som synes det er mer behagelig å sette seg ved stuebordet enn å gå forbi anti-korrupsjonsdemonstranter på vei inn i møtelokalet.
Det er symptomatisk hvor dårlig linjen plutselig blir når man begynner å diskutere ubehagelige ting. Som innskrenking av rettsstaten, avholdelse av ufrie valg eller partnervold under lockdown. Eller hvor vanskelig det er å få voteringssystemet til å virke når man skal stemme for noe man egentlig er imot. For ikke å snakke om hvor lenge det er mulig å trekke ut et møte når man aldri blir kastet ut av et møterom og den vanskeligste saken er til slutt på sakslisten.
Det er ingen journalister som revolverintervjuer de som bruker makten sin til å ta fra folk frihet når møtet er over. Det er ingen kameraer på vei fra stua til kjøkkenet.
Europarådssesjonene i april og juni ble avlyst. Nå spøker det for samlingen i oktober.
Det er nok av dem som synes det er behagelig at organisasjonen som er til for å ivareta folks menneskerettigheter, tilgang til rettferdig rettergang og frie valg, ikke møtes. Det er de samme som ikke etterspør hvordan FNs generalforsamling skal avholdes neste gang eller når det neste klimatoppmøtet egentlig blir.
Politikeres måte å reagere på pandemien på er det viktigste som ikke blir diskutert på møter som det ikke er mulig å avholde av smittevernhensyn.
Løsningen er ikke at all internasjonal møtevirksomhet gjenopptas i fysisk form i full bredde før smittesituasjonen tilsier det. Men det haster å etablere mer transparente beslutningsarenaer i det internasjonale demokratiet. Agendaen for møtene må bli lettere tilgjengelig slik at det blir mulig å ettergå hva som skjer, hva som ikke skjer og hva som blir gjort. Og hva som ikke blir gjort. Det hviler et mye større ansvar på presse og politikere å opplyse om hva som skjer. Det er viktigere enn noen gang å utfordre makt.
Den forvaltes ikke best på en dårlig nettlinje fra et soverom i Ungarn, med dress oppe og autokratibukser på anklene.
Politikk er for viktig til å bli overlatt til politikere som er hjemme alene midt på dagen.