Debatt

Henvisningen til New Zealand fungerer ikke på norske forhold

I tillegg til det praktiske er poenget mitt med smittevernstaten også teoretisk, skriver Hans Petter Graver.

Bjarne Vandeskog har et innlegg i Morgenbladet hvor han går i rette med min skepsis til at norske myndigheter legger om pandemistrategien til en ambisjon om å utrydde viruset i Norge, for så å holde det ute og nede gjennom importrestriksjoner og nedslag der smitte skulle bluss opp igjen (null-covid). Jeg betegnet dette som en permanent innføring av smittevernstaten.

Vandeskog viser til erfaringene fra New Zealand og sier at de som bor der, ikke opplever myndighetene som diktatorer, men som beskyttere som klarer å sørge for et normalt samfunnsliv. Skjønt ikke helt normalt. Grensene til utlandet er stengt for alle som ikke har «a critical purpose to travel». Dette har selvsagt store humanitære og økonomiske konsekvenser. I tillegg opplever samfunnet regelmessige «lockdowns».

Jeg er enig i at å vurdere hvor ønskelig en endret politikk er, innebærer noe annet enn å beskrive situasjonen i Norge fra pandemiens utbrudd og frem til i dag. Det er tross alt snakk om å analysere mulige konsekvenser av en ny politikk. Spørsmålet er hva som er det beste grunnlaget å basere slike antagelser på: de erfaringene man har fra Norge og Europa, eller situasjonen i New Zealand.

Det kan være lurt å studere hva som skjer i New Zealand, siden landet faktisk praktiserer en null-covid-politikk. Jeg tror likevel at erfaringene herfra ikke uten videre kan overføres. New Zealand er et land med en mindre befolkning enn Norge, spredt over to store og flere hundre mindre øyer, med stor avstand til nærmeste nabo, Australia, og enda større til resten av verden. Mulighetene for faktisk å isolere landet er langt større enn for land i Europa.

Livet i et land der grensene er stengt, er ikke normalt. New Zealand har ikke som Norge dagpendlere og ukependlere som krysser grensene, ikke trailersjåfører og så videre. Når Saltfjellet er stengt, går all transport mellom nord og sør via Sverige. Med stengte grenser ville transporten være helt stengt. Hvor hardt en slå ned-strategi ellers vil virke for det normale livet i landet, er avhengig av hyppigheten og omfanget av utbrudd. Selv med New Zealands isolerte beliggenhet er det stadig små utbrudd ved grensen. Tallene tyder på at mange smittede som ankommer, oppdages og isoleres før de slipper inn i landet. Likevel unngår de ikke lokale utbrudd med påfølgende nedstengning av samfunnet.

Den norske grensen kan ikke stenges like effektivt, og smitten vil slippe inn i landet så lenge den finnes i verden rundt. Hvor omfattende dette vil være, kan man ikke annet enn å spekulere over, men det er i alle fall en risiko for at det vi tidligere kalte et «normalt samfunnsliv», ikke kan gjenopptas fordi myndighetene vil anse det nødvendig å opprettholde både reiserestriksjoner og generelle restriksjoner for det tilfelle at reiserestriksjonene ikke er effektive nok i å hindre utbrudd.

I tillegg til det praktiske er poenget mitt med smittevernstaten også teoretisk. Vi har en smittevernstat når smittevernmyndighetene opererer utenfor rammen av loven. Også her er det en forskjell mellom Norge og New Zealand. Mens myndighetene i New Zealand stort sett har holdt seg innenfor sine fullmakter og de grenser som annen lovgivning setter, fortsetter de i Norge å operere mer uavhengig av loven, sist ved å frata EU-borgere rettigheter etter EØS-avtalen. Også her svikter derfor henvisningen til New-Zealand når man skal analysere forholdene i Norge.

Hans Petter Graver

Professor ved Institutt for privatrett, UiO, og preses i Det Norske Videnskaps-Akademi