Debatt

Det angår oss alle

Holocaust angår ikke meg, mener Bernhard Ellefsen. Til det kan jeg bare protestere.

Hvordan behandles Holocaust i norsk samtidslitteratur? Dette spørsmålet ble stilt i Morgenbladet fredag 29. mai, og for undertegnede hadde det en spesiell relevans. For det første fordi det i mine øyne var påfallende hvor fraværende en diskusjon om kunst og litteratur hadde vært under det heftige ordskiftet om nettopp Holocaust, som har preget norsk offentlighet siden Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? For det andre fordi jeg selv hadde skrevet en roman som jeg mente kunne leses som et innlegg i den debatten. Og, for det tredje, fordi overskriften Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen hadde valgt til artikkelen sin – «Angår det virkelig dem?» – gikk til kjernen av det jeg hadde skrevet en roman om. Jødenes skjebne under andre verdenskrig angår virkelig alle karakterene i Den siste overlevende er død, og det i en slik grad at livene deres er betinget av den.

Men det var ikke romankarakterene tittelen siktet til. Nei, med referanse til Det angår også deg, Herman Sachnowitz’ vitneskildring fra Auschwitz, hadde Ellefsen to norske forfattere i sikte, og da artikkelen var gjennomlest, sto det klart at vi begge, for jeg var en av dem, i Ellefsens øyne, falt gjennom i lys av det moralske imperativet tittelen bærer i seg: Nei, det angår dem ikke.

Helt siden den tyske filosofen Theodor W. Adorno fremførte sin påstand om poesi etter Auschwitz og det barbariske i å skrive det, har diskusjonen gått om hvordan man som kunstner skal forholde seg til denne hendelsen. Ja, en hel tradisjon av tenkning har på mange måter oppstått av dette utsagnet, som igjen har avleiret en rekke interessante spørsmål. Kan de tilgjengelige formene brukes for å beskrive det som hendte? I hvilken grad er språket ødelagt, og hvordan kan litteraturen synliggjøre den ødeleggelsen? Det er blitt kastet et mistenksomhetens lys over en måte å skrive på, over melodramaet som er så lett å ty til når man skal skildre menneskelig lidelse, over triksene i dramaturgien, over bruken av godt stoff som Ellefsen, med Dag Solstad som sannhetsvitne, anklager meg for å redusere jødenes skjebne til, ja, helt ned til språket, som altså krever en særegen finfølelse i møte med Holocaust.

Mange kunstnere har tatt disse spørsmålene til seg, og skapt vesentlige kunstverk. Ellefsen nevner noen av dem, som Paul Celan, selv kan jeg legge til andre, som W.G. Sebald, Art Spiegelman og Claude Lanzmann.

Jeg har stor sympati for denne måten å tenke om kunst på. Å bruke Holocaust som godt stoff, skal man uten tvil være forsiktig med, hvis man med det mener utnyttelsen av jødenes lidelse for kommersielle formål, eller lettkjøpte moralske poenger om det gode og det onde. Samtidig er det litt vrient å komme vekk fra at Holocaust også er godt stoff, både hvordan vi i dypeste forstand tenker om samfunnet vårt, men også rent konkret, selvfølgelig, fordi så mange skjebner ble definert av det som hendte, og fortsatt blir det. Den siste overlevende er død handler nettopp om mennesker som oppdager at Holocaust og krigen påvirker deres egne historier på måter de ikke kan styre eller overskue. Historien om jødeutryddelsen er med andre ord ikke fullendt. Samtidig forsøker romanen å ta høyde for at det har gått 70 år siden Adornos tese, og at nye spørsmål må stilles: Hvordan skal romanforfatteren forholde seg til at melodramaet så ofte er formen vi møter historien med? Hvordan skal man inkludere det faktum at fortolkningene av krigen er blitt så mange, og selv har sin egen historie?

Jeg er forundret over at Ellefsen ikke ser diskusjonene som romanen forsøker å gestalte, slik kanskje bare en roman kan. En av de fem fortellingene inneholder for eksempel en kritikk av en annen (fiktiv) roman som nettopp gjør Holocaust til godt stoff i ellefsensk forstand. Det er ikke nevnt i artikkelen. Verre blir det når Ellefsen trekker ut sitater, og stopper akkurat i tide for å sikre poenget sitt. «Man kan si mye om drapet på seks millioner jøder,» skriver han, «men man kan ikke si alt», og peker på et sted der han mener jeg er skyldig i den anklagen. Men han unngår samtidig å ta med det som kommer rett etterpå i samme sekvens. Da står det nemlig: «Men en fortelling er også bare et utdrag, en skisse, uten egentlig evne til å bære den virkeligheten den er ment å gi innblikk i …» Dette kommer altså rett etter utdraget Ellefsen velger å bruke, og sier nøyaktig det motsatte av det han hevder romanen gjør.

Dette er uredelig, på grensen til sitatfusk, for å bruke en betegnelse som for tiden er populær i andre deler av offentligheten hvor Holocaust er debattert.

Dette er uredelig, på grensen til sitatfusk, for å bruke en betegnelse som for tiden er populær i andre deler av offentligheten hvor Holocaust er debattert. Men viktigere viser eksemplene en kritiker som synes å ha bestemt seg, en kritiker som dermed har sluttet å lese.

Ellefsen misliker måten jeg skriver på. Det får jeg tåle. Med ved å knytte denne skrivemåten til de estetiske diskusjonene rundt jødeutryddelsen, får den litterære stilen også noe moralsk forkastelig over seg. Til slutt havner anklagen i forfatterens fang. For det kan en kritiker som Ellefsen gjøre. Han kan peke og si: Denne forfatteren er ikke berettiget. Ikke har han rett opphav, ikke skriver han på rett måte, ikke har han riktig holdning. Det angår ham ikke.

Til det kan jeg bare protestere. Det angår oss alle. Men kanskje ikke på de måtene det en gang gjorde.

Mattis Øybø er forfatter og forlagsredaktør

Mer fra Debatt