Aage Borchgrevink må ha sittet lenge med hjemmeeksamenen sin om Julian Assange. Etter vel en uke leverte han besvarelsen via Morgenbladets nettsider: «Teorien om en sammensvergelse mot Assange savner grunnlag».
Som ved forrige korsvei er det grunn til å stusse over tittelen. Den gang påsto den at det fantes en «venstreside» som gikk rundt med et «begjær etter falske profeter», en hittil uoppdaget kategori begjærsobjekter. Nå hevder altså Borchgrevink at «teorien» om at det finnes en «sammensvergelse» mot Assange – journalisten som har hatt amerikansk etterretning på nakken i over ti år, og som sitter i et høysikkerhetsfengsel på tredje året for å ha avslørt forfølgernes krigsforbrytelser – «savner grunnlag». Legg til at det er godt dokumentert at de samme forfølgerne planla å kidnappe eller også likvidere Assange mens han satt i asyl i den ecuadorianske ambassaden – der han for øvrig ble ulovlig overvåket døgnet rundt av det spanske sikkerhetsselskapet UC Global, som rapporterte direkte til CIA.
Om ikke dette gir grunnlag for å snakke om en sammensvergelse, kan vi like gjerne stryke ordet fra norske ordbøker.
«The WikiLeaks Threat»
Nå kan det jo tenkes at Borchgrevink ganske enkelt mener at det ikke finnes grunnlag for å hevde at den negative omtalen Assange har fått i norsk og internasjonal presse, er del av noen kampanje eller sammensvergelse. I så fall burde vel det vært presisert. Borchgrevink kunne da også vært redelig nok til å gi en noenlunde etterrettelig beskrivelse av hvordan han tror svertekampanjer av dette slaget fungerer. Selvsagt er det ikke snakk en hemmelig pakt à la Sions vises protokoller.
I tillegg kunne han kommentert noen av de eksemplene jeg ved tidligere anledninger har gitt på kampanjejournalistikk om Assange og Wikileaks – sist i en lengre artikkel i Vagant forrige uke. Der viser jeg blant annet til strategidokumentet «The WikiLeaks Threat» fra 2010 – som tar til orde for en mediekampanje som skal tegne et bilde av Wikileaks som radikal og skjødesløs. Jeg viser også til det markante omslaget i omtalen av Assange som inntraff på nyåret 2011, i kjølvannet av to koordinerte artikler fra redaktør Alan Rusbridger i The Guardian og redaktør Bill Keller i The New York Times. Like etterpå utkom boken Inside Julian Assange’s War on Secrecy (2011) av The Guardian-journalistene David Leigh og Luke Harding, som også hadde røket uklar med Assange.
Mitt Vagant-eksempel fra den norske medievirkeligheten var to artikler av BTs Frode Bjerkestrand, som i juli 2010 omtalte Assange i svært flatterende ordelag, for så å bakvaske ham etter alle kunstens regler i sin omtale av Leigh og Hardings bok, under tittelen «Skyggepilleren», i februar 2011. Det har både Bjerkestrand og flere av Schibsted-kollegaene hans fortsatt med inntil relativt nylig.
Siden Borchgrevink velger ikke å svare på disse innsigelsene, skal jeg heller ikke utdype dem her. Men jeg noterer meg at det eneste Borchgrevink finner verdt å kommentere fra den nevnte Vagant-artikkelen, er en grovt forenklet gjengivelse av min avveining mellom Assanges programserie på RT og NRKs rapportering fra USA. Sistnevnte skulle ifølge Borchgrevinks aksiom være i tråd med «journalistiske standarder», mens førstnevnte ikke burde være det. Min foreløpige konklusjon tilsier det stikk motsatte.
Det betyr imidlertid ikke at jeg har noen illusjon om at RT er en uskyldig medieplattform – og det kjenner jeg heller ingen andre som tror. Men hvorvidt den også gir plass til kritisk kvalitetsjournalistikk som ikke er ønsket av etablerte vestlige medieplattformer, er et empirisk spørsmål som jeg mener det er grunn til å svare bekreftende på. Borchgrevink foretrekker på sin side å lenke til et oppslag om at RT – nesten ti år etter at Assanges programserie gikk på luften – har kringkastet uvitenskapelig vaksinemotstand på sine europeiske sendeflater. Til slik argumentasjon har jeg ingen ytterligere kommentarer.
Kritisk journalistikk vs. propaganda
Følgende reprimande har også utgangspunkt i den nevnte Vagant-artikkelen: «Fra Georg Johansen [sic] via Arild Linneberg til Gisle Selnes: Agg mot journalistikk er noe som ser ut til å definere litteraturprofessorer i Bergen.» Argumentet – eller hva vi skal kalle det – er i utgangspunktet verdiløst. «Agg mot journalistikk er noe som ser ut til å definere litteraturprofessorer i Bergen.» Ja vel, for hvem? Og hva så? Har Borchgrevink så rikelig med tid og spalteplass at han kan sløse begge deler bort på snikksnakk? Eller tror han selv at det skjuler seg et argument i den barnslige mistenkeliggjøringen?
Det stemmer at retorikkprofessor Georg Johannesen ved flere anledninger spissformulerte seg svært negativt om journalistikken i sin alminnelighet. Selv har jeg ikke gjort det. Tvert imot anser jeg kompromissløse, kritiske journalister og varslere for å være blant vår tids viktigste motstemmer – og jeg regner Assange som en av de modigste av dem alle. Velintegrerte meningsjournalister som aldri har gravd frem en sak av betydning, men som villig vekk resirkulerer kulepunkter for å sverte en fengslet «kollega», har jeg adskillig mindre respekt for. Det er én måte å «opprettholde skillet» mellom kritisk journalistikk og propaganda på.
Etter mitt syn treffer det bedre enn Borchgrevinks metode, som går ut på å kalle den svertingen som stemmer overens med hans egne fordommer, for «kritisk» og «journalistisk», mens uavhengige medieplattformer per definisjon er suspekte – og alt innhold på RT kvalifiserer som propaganda. I min verden er dette en grov forenkling. Virkeligheten rommer flere nyanser enn det er plass til i Borchgrevinks utdaterte kaldkrigsdikotomi.
Borchgrevink kritiserer også Wikileaks for å ha offentliggjort informasjon som kan være nyttig for land vi ikke liker å sammenligne oss med. «Wikileaks publiserte […] villedende informasjon om kjemiske angrep i Syria, som støttet opp under desinformasjon fra Russland og Assad-regimet», skrev han i sin opprinnelige kommentar, og i Dagsnytt 18 7. januar gjentok han kritikken. I hvilken forstand den skulle være «villedende», sier han ingenting om. Det er besynderlig å høre en seniorforsker kreve at en global medieorganisasjon som Wikileaks utelukkende skal publisere informasjon som bekrefter hans eget fiendebilde.
De nevnte Syria-dokumentene gir et innblikk i grunnlagsmaterialet for OPCWs rapport om det antatte gassangrepet mot den syriske byen Douma 7. april 2018 og avdekker interne uenigheter i analysene av hendelsen. Joseph A. Farrell, som også er styremedlem i Centre for Investigative Journalism, var Wikileaks hovedansvarlige i arbeidet med dette materialet, som foregikk i samarbeid med etablerte medieorganisasjoner som Der Spiegel, La Repubblica, Stundin og Mail on Sunday.
Med hvilken rett vil Borchgrevink kreve at denne informasjonen burde vært unndratt offentlighet etter at den ble lekket til Wikileaks – en medieplattform som har som ufravikelig prinsipp at den skal publisere all sannferdig informasjon som har offentlig interesse?
Assange-støtte
Når det er sagt, må jeg innrømme at jeg er oppriktig glad for at Borchgrevink nå klart og utvetydig gir uttrykk for den Assange-støtten han i den opprinnelige harselasen bare så vidt antydet:
«Selnes og jeg er altså enige om at Wikileaks er en banebrytende plattform som har publisert noen av de viktigste lekkasjene i dette århundret. Vi er også tilsynelatende enige i at tiltalen Trump-administrasjonen tok ut mot Assange basert på spionasje-loven, utgjør en trussel mot journalistikk over hele verden. Hvis det å be om og publisere lekket materiale er spionasje, bedriver mange medier kriminalitet.»
Dersom Borchgrevink virkelig er enig i at dette «utgjør en trussel mot journalistikk over hele verden», hvorfor gjør han ikke da en innsats for at Assange skal løslates og denne alvorlige trusselen opphøre, i stedet for å lete med lys og lykte etter detaljer som kan stille Assange i et dårlig lys – og som er irrelevante for tiltalen mot ham? Å holde dommedag over en journalist som er levende begravd i et britisk høysikkerhetsfengsel – er ikke det en underlig måte å disponere tid og krefter på?
La meg legge til at behovet for å gjøre Trump til hovedansvarlig for denne trusselen også er betegnende for Borchgrevinks iver etter å score ideologiske Assange-poenger. Det var Barack Obama som i sin presidentperiode børstet støv av den sovende spionasjeloven. Og nå nekter altså «demokraten» Joe Biden å gi seg, til tross for en rekke appeller og formaninger om å benåde Assange.
«Russiagate» revisited
En kort avklaring av russerne og deres innblanding i det amerikanske presidentvalget i 2016 er på sin plass. La meg først minne om at det har funnet sted mange titalls tilfeller av amerikansk innblanding i fremmede staters valgavvikling etter 1945 – Iran, Italia, Chile, Guatemala, El Salvador, Japan, Vietnam og så videre – i tillegg til militære operasjoner for å fjerne en uønsket regjering og innsette en ny. Ifølge Dov H. Levin, som har gjort en større kvantitativ undersøkelse av fenomenet i boken Meddling With the Ballot Box (2021), har omtrent ett av ni «frie» valg mellom 1946 og 2000 vært gjenstand for innblanding fra enten Russland/Sovjetunionen eller USA.
Det betyr selvsagt ikke at slike innblandinger er noe vi stilltiende skal godta. Men det tilsier at vi bør være realistiske og sette fenomenet i riktig ramme: Forsøk på manipulasjon av nasjonale valg er business as usual for mektige staters hemmelige tjenester. Et av de mest kjente tilfellene av amerikansk manipulasjon av andre nasjoners valg i moderne tid er gjenvalget av Boris Jeltsin som russisk president i 1996: «Yanks to the Rescue» sto det på forsiden av Time Magazine 15. juli 1996, der Jeltsin var avbildet, smilende, med et amerikansk flagg i hånden. Og i 2017 publiserte Wikileaks en rekke dokumenter som avdekker CIAs massive spionasje, inkludert hacking og påvirkningskampanjer, i forbindelse med det franske valget i 2012.
La meg også minne om et par ting som det egentlig burde være unødvendig å gi Borchgrevink en påminnelse om. Ifølge Mueller-rapporten finnes det ikke grunnlag for at Trump burde gått av og Wikileaks straffeforfølges. Da hjelper det lite at Borchgrevink leter etter kirsebær i rapporten til støtte for sin egen klokkertro på at det var snakk om en konspirasjon, og at Assange var en brikke i det russiske spillet.
For øvrig burde vel Borchgrevink, som er så opptatt av troverdigheten til Assange og hans allierte på «venstresiden», i anstendighetens navn sette et aldri så lite spørsmålstegn også ved Muellers troverdighet? Eller har han glemt hvordan Mueller qua FBI-direktør i februar 2003 vitnet til støtte for Colin Powells berømte løgn om at Irak var i besittelse av masseødeleggelsesvåpen?
Med henvisning til dommen som falt i New York i juli 2019, sier Borchgrevink at det kan virke som om jeg mener at «dokumenter som går i Assanges favør, er til å stole på, mens de som ikke gjør det, er del av ‘svertekampanjen’». Sannheten er mye enklere enn som så: Jeg fester lit til dommer John G. Koeltls vurdering fordi den er prinsipiell og grundig, i tillegg til at det er en uavhengig dom, ikke bare en rapport forfattet av dem som er ute etter å uskadeliggjøre Assange og Wikileaks. Dessuten tolker den det avgjørende første grunnlovstillegget om ytrings- og pressefrihet bokstavelig.
Og Borchgrevink tar feil når han sier at jeg «ser ut til å tro» at dommen underkjenner Mueller-rapportens funn. Det tror jeg på ingen måte: Den bekrefter konklusjonen om at det ikke foreligger noen sammensvergelse – og den tar ikke stilling til noen av beskyldningene som rettes mot Assange, Wikileaks og Trump-kampanjen i DNCs søksmål. Saksanlegget består av tolv omstendelige punkter, som alle inneholder alvorlige anklager.
Dommen konkluderer med at selv om DNC måtte ha rett i alt de oppgir av konkrete hendelser – noe den altså ikke tar stilling til – vil det likevel ikke være grunnlag for å si at det har funnet sted noen sammensvergelse. Alle DNCs argumenter er «enten omtvistet eller verdiløse». Og videre heter det at lekkasjene ga amerikanske velgere et verdifullt «gløtt inn i kulissene til et av USAs to største politiske partier under et presidentvalg». Var det noen som sa konspirasjonsteorier?
Ikke bare er anklagene om at Assange har stått i ledtog med russiske myndigheter, en avsporing av det Assange-saken egentlig dreier seg om, nemlig dokumentene Chelsea Manning lekket i 2010: De er også en storstilt avledningsmanøver for å tåkelegge det som med større rett kunne kalles «Hillarygate».
De lekkede e-postene er utvilsomt autentiske, og de viser hva Hillary Clinton kan få seg til å si når hun snakker med Goldman Sachs-investorer og andre søkkrike velgjørere fra Wall Street. Men aller viktigst: De avslører hvordan DNC rigget primærvalgene for å kvitte seg med Bernie Sanders og fremme Hillary Clintons kandidatur. Flere av DNC-toppene måtte gå. Sanders fikk en uforbeholden unnskyldning. Og Clinton tapte et valg som Sanders etter alt å dømme hadde bedre odds enn henne til å vinne. Det er den enkle sannheten «Russiagate»-spekulasjonene er konstruert for å tilsløre.
Uheldige lekkasjer
I sin siste kommentar godtar Borchgrevink øyensynlig min påpekning av at det ikke var Wikileaks som lastet opp dokumenter med sensitive opplysninger om et stort antall tyrkiske kvinner. Men han legger til at det finnes flere andre eksempler der det er Wikileaks, og følgelig også Assange, som har skylden. Som belegg lenker han til et grundig sirkulert AP-oppslag fra 2016.
Han nevner ikke at Wikileaks leverte en formell klage til pressebyrået, slik jeg tidligere har påpekt i mitt svar til Borchgrevinks eneste kilde for sin opprinnelige spalte: Tori Aarseths kommentarartikkel i Medier24. Der fremgår det som i det minste må kunne sies å være en formildende omstendighet, nemlig at saudiarabiske myndigheter allerede hadde gjort hele arkivet tilgjengelig på det åpne nettet. Dessuten er det en gyllen regel at sensitivt materiale på avveie skal forbigås i taushet: «En av de grunnleggende reglene for beskyttelse av ofrene [i forbindelse med krigsforbrytelser, folkemord, voldtekt] er at dersom det er avslørt informasjon som kan være privat eller beskyttet, er det strengt forbudt for alle parter å vise til eller på annet måte gjøre offentligheten oppmerksom på en slik lekkasje», heter det i klagebrevet.
I sitt første bidrag hevdet Borchgrevink at Wikileaks «gjentatte ganger fra 2010» har dumpet informasjon massivt og hemningsløst «i strid med journalistiske standarder» og således «satt enkeltpersoner i fare». Det tidligste eksempelet han anfører i maratonoppfølgeren, er «de amerikanske ambassadetelegrammene, med informasjon om USAs kontakter og kilder verden over», som angivelig ble «publisert uredigert i september 2011». Men det er for lengst dokumentert hinsides enhver rimelig tvil at det var de tidligere nevnte The Guardian-journalistene David Leigh og Luke Harding som i boken Inside Julian Assange’s War on Secrecy oppga passordet som gjorde det mulig å lese den uredigerte versjonen av disse dokumentene.
Her kan Borchgrevink lese den desidert grundigste rapporten fra rettshøringene i Old Bailey 22. september 2020. Der legger informatikk-professor Christian Grothoff frem sin analyse av hvordan de uredigerte telegramkablene ble gjort tilgjengelige på nettet. Databasen med dokumentene var kryptert av Wikileaks og beskyttet med et sterkt passord, som Leigh og Harding hadde fått oppgitt da de samarbeidet med Wikileaks om redigeringen av dokumentene. Utrolig nok valgte de å bruke passordet som overskrift på et av kapitlene i boken – riktignok i den tro at det ikke lenger kunne brukes til å dekryptere dokumentene. Etter at passordet var offentliggjort, var det umulig å finne en teknisk løsning på problemet.
Den eneste utveien var å ligge lavt i terrenget og samtidig advare amerikanske myndigheter om at sensitiv informasjon var på avveie. Assange og Wikileaks’ forsøk på å få telefonkontakt med daværende utenriksminister Hillary Clinton ble dokumentert av Laura Poitras i forbindelse med filmen Risk (2016). Noen respons på henvendelsen til Det hvite hus fikk Assange aldri.
Wikileaks valgte derfor å legge ut en ukryptert versjon av databasen, slik at personene som var omtalt i telegrammene, lettere kunne se hvilke opplysninger som nå var tilgjengelige – og ta de forholdsreglene de måtte mene var nødvendige. Det hører med til historien – og professor Grothoffs vitnemål – at nettsteder som Pirate Bay og Cryptome hadde offentliggjort de uredigerte dokumentene før Wikileaks rakk å gjøre det.
Det rå kommentariatet
Borchgrevink er kanskje klar over at anklagene han fremsetter om disse forholdene, er en del av tiltalen mot Assange som han selv mener «utgjør en trussel mot journalistikk over hele verden»? Han gjengir dem uten andre kilder enn en over ti år gammel artikkel i The Guardian. Den er skrevet av James Ball, som forlot Wikileaks i unåde, mistenkt for å ha tusket til seg dokumenter, på nyåret 2011, etter å ha vært praktikant hos dem i noen uker.
I ettertid har Ball skrevet noen av de råeste kommentarartiklene om Assange som er å oppdrive. Eirin Eikefjords famøse sjikane i BT, der hun omtaler Assange som «en paranoid og narsissistisk klovn», er kalkert over Balls skriverier. Så sent som i 2018 hevdet Ball at det var usannsynlig at USA ville prøve å få Assange utlevert. Det eneste som hindret Assange i å forlate den ecuadorianske ambassaden, var hans stolthet: Gjorde han det, ville han nemlig bli nødt til å innrømme for seg selv og for verden at han ikke var den verdenspolitiske aktøren han innbilte seg at han var.
Da Ball skrev dette, var Assange overvåket av CIA til alle døgnets tider – også fortrolige møter med advokatene hans ble filmet, selv på toalettet fantes det skjulte mikrofoner. USAs hemmelige tjenester hadde drøftet hvordan de kunne få ham ut av ambassaden med makt, død eller levende. Året etter var det nettopp det som skjedde, riktignok etter at Ecuador hadde trukket tilbake Assanges asyl så vel som hans ecuadorianske statsborgerskap, slik at britisk politi kunne spasere inn, dra med seg Assange og kaste ham i fengsel. Alt materiale som tilhørte Assange, ble beslaglagt og oversendt CIA. Den som måtte være på utkikk etter falske profeter, gjør med andre ord lurt i å følge Borchgrevinks eksempel – og lytte til James Ball.
Dommedag over Assange?
Resultatet av Borchgrevinks summariske dommedag over Assange er det samme som i forrige runde, men metoden og tonen er en annen: Denne gangen lenker han til et vell av oppslag og dokumenter i stedet for kun å raljere på russeavismaner. Men det er vanskelig å bli klok på hva flertallet av lenkene hans egentlig skal «bevise». Ofte handler de om at det er noen som har ment noe – og det har «noen» som kjent en tendens til å gjøre.
Kildekritikk går i slike sammenhenger ut på å vurdere om belegget for påstandene som settes frem, holder vann. Men ikke bare det: Det kreves også at enhver som retter grove beskyldninger mot en navngitt person, i tillegg vurderer kildens troverdighet – med mindre det er snakk om elementær dokumentasjon av fakta i saken – og veier den opp mot andre mulige kilder. All tvil skal som kjent komme tiltalte til gode.
Borchgrevinks foretrukne metode i omkampen om de for lengst henlagte overgrepsanklagene mot Assange er den stikk motsatte: Her gjelder det å grave frem gamle beskyldninger og tolke dem i verste mening. Dessuten prøver Borchgrevink så godt han bare kan å stille FNs spesialrapportør for tortur, Nils Melzer, i et mistenkelig lys. Melzer har nemlig i embets medfør konkludert med at det hefter en rekke uregelmessigheter ved den svenske Assange-etterforskningen, og han har bedt svenske myndigheter om en forklaring på dem, uten å ha fått noe tilfredsstillende svar.
Nils Melzer er jussprofessor, han behersker svensk og er – så vidt meg bekjent – den eneste som med et kritisk blikk har gått igjennom alle dokumentene fra den svenske avleggeren av Assange-saken. Ville det ikke da vært kjærkomment om det skulle vise seg at også han var en lite troverdig person? Borchgrevink finner selvsagt det han leter etter. Riktignok må han spe på med litt løgn og hørensagen om FNs spesialrapportør for at ligningen skal gå opp, men den øvelsen har Borchgrevink allerede vist at han behersker – ja, sannsynligvis bedre enn noen annen norsk seniorforsker.
«Melzer har basert seg på informasjon fra klageren som har tatt kontakt med ham, altså Assange», skriver Borchgrevink: «Dette følger av mandatet hans, han er ingen spesialetterforsker, som Mueller. Men siden all informasjon kommer fra ett hold, er det kanskje lettere at faktafeil og en viss ensidighet preger fremstillingen hans.» Dette er feil. Melzer har som sagt gått gjennom hele sakskomplekset, og han har knapt hatt kontakt med Assange, som har vært så godt som utilgjengelig hele den tiden Melzers gransking har pågått.
Borchgrevink sier ingenting om Melzers grundige gjennomgang av saken i boken Der Fall Assange (2021). Han kommenterer heller ikke brevet med et femtitalls punkter som Melzer 12. september 2019 ba svenske myndigheter om en forklaring på. Etter 60 dager, som er svarfristen for denne typen henvendelser, fikk han et lakonisk svar: Svenske myndigheter viste til sitt tidligere svar på et tilsvarende bekymringsskriv fra Melzer, der de forsikret om at alt hadde foregått etter alminnelige prosedyrer, og opplyste at myndighetene ikke kunne kommentere en sak som fremdeles var under etterforskning. I sitt nye svarbrev la de til: «Myndighetene har ingen flere kommentarer til denne saken.» Ni dager senere lukket den svenske påtalemyndighet saken for godt.
Heller ikke den italienske journalisten Stefania Maurizi, som har brukt år av sitt liv på å prøve å få tilgang til dokumenter som angår den britiske påtalemaktens (CPS) rolle i overgrepssaken, finner Borchgrevink det på sin plass å nevne. Assanges egen forklaring er visst heller ikke verdt en lenke.
Assange unndro seg ikke etterforskning
Borchgrevink bestrider min påstand om at Assange hadde fått tillatelse til å forlate Sverige da han – etter å ha ventet i mange uker på at de forberedende undersøkelsene skulle bli ferdige – omsider satte seg på et fly til Berlin 27. september 2010. Borchgrevink lenker til et lengre britisk rettsdokument fra 2011, der det slås fast at Assange, «som frivillig var blitt igjen i Sverige for å samarbeide med etterforskningen», stilte til forhør 30. august 2010.
Videre heter det at Assange «forlot Sverige den 27. september 2010, eller deromkring, uten å være klar over at det var utstedt en arrestordre på ham» – hvilket angivelig skjedde dagen før, altså 26. september. Da Assange fikk høre at en arrestordre forelå, tilbød han seg å returnere til Sverige – men det viste seg å være veldig vanskelig for svenske myndigheter å finne en dato som passet. Utrolig nok mener Borchgrevink at dette er bevis på at Assange stakk av fra den svenske etterforskning.
Senere har det som kjent vært mange nye runder i denne saken – helt frem til Nils Melzer sendte brevet til svenske myndigheter som førte til at den ble henlagt for godt. Blant annet kritiserte FNs ekspertpanel for vilkårlig fengsling i 2016 både Storbritannia og Sverige for behandlingen av Assange, som de konkluderte med kvalifiserte som vilkårlig frihetsberøvelse. Nils Melzer hadde ingenting med denne kjennelsen å gjøre: Den er utstedt av en (ganske annen) arbeidsgruppe og ikke av en enkelt rapportør.
Kjennelsen stiller Borchgrevinks argument om at Assange søkte tilflukt i Ecuadors ambassade «i strid med britisk lov», i et underlig lys. Ja, tenk det: Assange søkte asyl i strid med loven i det landet som hadde utsatt ham for vilkårlig frihetsberøvelse slik at han så seg nødt til å søke asyl! Men Borchgrevink har kanskje noen gode hjelpere som kan finne heftelser ved troverdigheten til jusprofessor Seong-Phil Hong og hans kollegaer ved FN-arbeidsgruppen for vilkårlig fengsling også?
Sisyfos-straff
Det er selvsagt umulig å kommentere alle påstandene – med eller uten lenke – Borchgrevink har funnet for godt å grave frem for å sverte Assange og/eller «venstresiden». Selv Sisyfos’ straff virker meningsfull sammenlignet med det Assange-spillet Borchgrevink inviterer til. Han kan jo bare fortsette å kverulere og problematisere og nyansere i det uendelige – og på den måten bidra til at det blir stadig mindre tid igjen til å snakke om det som er sakens betente kjerne: USAs kamp for å uskadeliggjøre Assange for godt og samtidig sende et tydelig signal til alle journalister som i fremtiden måtte vurdere å avsløre amerikansk statskriminalitet. Ja, vi snakker fremdeles om utleveringen av en fengslet journalist til de samme myndighetene som planla å kidnappe eller drepe ham mens han satt i ambassadeasyl.
I skrivende stund er det store spørsmålet hvorvidt Assange skal krepere i et britisk høysikkerhetsfengsel mens «retten» går sin skjeve og sendrektige gang, eller om han skal utleveres til det amerikanske – og enda mer inhumane – fengselssystemet, der forbryterne han har avslørt, endelig kan få sine hevnfantasier oppfylt. Det er dette Helsingforskomiteens seniorrådgiver bruker både egen og andres tid og krefter på å unngå å diskutere.