Debatt

Teorien om en sammensvergelse mot Assange savner grunnlag

Julian Assange fortjener friheten, ikke Nobelprisen, skriver Aage Borchgrevink i svar til Gisle Selnes.

I Morgenbladet 7. januar er professor i allmenn litteraturvitenskap Gisle Selnes bekymret for at jeg gjør meg «ubrukelig som samfunnsdebattant», i forbindelse med en artikkel jeg skrev om det jeg oppfatter som ukritisk hyllest av Julian Assange. I utgangspunktet tenkte jeg at innleggene våre ikke trengte ytterligere utdyping, men i debatten som fulgte etterpå, blant annet i NRK, kom det frem en del påstander som jeg velger å kommentere her.

Selnes og jeg er altså enige om at Wikileaks er en banebrytende plattform som har publisert noen av de viktigste lekkasjene i dette århundret. Vi er også tilsynelatende enige i at tiltalen Trump-administrasjonen tok ut mot Assange basert på spionasje-loven, utgjør en trussel mot journalistikk over hele verden. Hvis det å be om og publisere lekket materiale er spionasje, bedriver mange medier kriminalitet.

Etter min mening har Assange likevel et tvetydig forhold til ytringsfriheten. Han har promotert konspirasjonsteorier (som jeg kommer tilbake til), vært programleder for den russiske propagandakanalen RT, som er beryktet for å spre falske nyheter, og har de siste par årene har promotert vaksineskepsis.

Selnes mener derimot at han er offer for «en av historiens mest velregisserte svertekampanjer» drevet av «korporative media», og at mine innvendinger i Morgenbladet er en del av bildet. At vi er uenige i vurderinger, verdier og vektlegging, kommer frem i innleggene våre og trenger ingen repetisjon, men det er også noen uenigheter rundt fakta, kilder og etikk. Det dreier seg i hovedsak om tre spørsmål:

1) Har Wikileaks dumpet lekket materiale på nettet som har krenket personvern og satt personer i fare?

2) Har Wikileaks mottatt hackede dokumenter fra russisk etterretning og publisert dette under valgkampen i USA i 2016?

3) Unnlot Julian Assange å samarbeide med svenske og britiske justismyndigheter etter anklagene om voldtekt og seksuelle overgrep i 2010?

Har Wikileaks dumpet uredigert materiale på nettet?

Gisle Selnes skriver at hans «egen gjennomgang tilsier at (det) er feil» at Wikileaks har dumpet sensitiv informasjon uredigert på nettet. Han viser til en lekkasje der personlig informasjon om en rekke kvinner i Tyrkia ble delt, men hvor en av Wikileaks’ støttespillere har uttalt at en del av ansvaret for overtrampet lå hos ham.

Det Selnes ikke nevner, er at dette bare er ett av tilfellene der Wikileaks har gjort dette. Da saudiske dokumenter ble delt i 2015, var folks helseopplysninger, gjeldshistorie og andre personlige forhold inkludert i lekkasjen. Mest omtalt er tilfellet da de amerikanske ambassadetelegrammene, med informasjon om USAs kontakter og kilder verden over, ble publisert uredigert i september 2011.

At dette er farlig, er åpenbart: Kildene kunne risikere sanksjoner fra både myndigheter og militante grupper for å ha samarbeidet med USA. Assange hevdet at feilen lå hos journalister fra The Guardian som hadde lekket et passord. The Guardian og de andre store avisene som inntil da hadde jobbet med Wikileaks, hevdet at ansvaret lå hos «Assange alene» og reagerte kraftig på at kilder kunne bli satt i fare.

Det er et mønster i at Assange sier at andre har ansvaret når ting går galt. Det er også et mønster i at Wikileaks dumper sensitivt materiale uredigert på nettet.

Hva er egentlig «Russiagate»?

Når det gjelder forholdet mellom Wikileaks og russisk etterretning, skriver Selnes, som ellers synes å sette pris på ytringsfrihet, at jeg «ikke (burde) fått lov til å påstå at Assange har vært en brikke i russernes spill».

Den grundigste kilden om hacking og lekkasjene i forbindelse med presidentvalget er spesialetterforsker Robert Muellers rapport «Om Russlands innblanding i presidentvalget i 2016», basert på en omfattende etterforskning og et stort tilfang av kilder. Rapporten forteller at russisk etterretning overførte stjålne e-poster og dokumenter til Wikileaks, som publiserte dem i et forsøk på å skade Hillary Clintons mulighet til å bli president.

Samtidig fastslår Mueller at han ikke finner bevis nok til å sikte Wikileaks og Julian Assange for lovbrudd, det vil si at samarbeidet ikke hadde karakter av forbrytersk sammensvergelse. Det er forbudt å stjele beskyttet informasjon, men det er i prinsippet ikke forbudt å dele stjålet informasjon.

Rapporten beskriver også hvordan Assange promoterte ideen om at lekkasjen kom fra innsiden av det demokratiske partiet for å tilsløre den egentlige kilden, altså russisk etterretningstjeneste. Sommeren 2016 hintet Assange flere ganger til at kilden hans var Seth Rich, en demokratisk valgkampmedarbeider som var drept i det politiet antok var et ran. Etter at Wikileaks utlovet 20 000 dollar i belønning for informasjon om drapet, ble Assange spurt om hvorfor han var så opptatt av Rich.

«Vi er svært interessert i alt som kan utgjøre en trussel mot antatte Wikileaks-kilder,» svarte Assange. Intervjueren kommenterte at: «Jeg vet at du ikke ønsker å oppgi dine kilder, men det høres ut som du antyder at en mann som lekket informasjon til Wikileaks, deretter ble myrdet.» Assange avviste ikke dette, men svarte: «Hvis noen som potensielt er knyttet til våre utgivelser deretter dør under mistenkelige omstendigheter, betyr ikke det at det nødvendigvis er en forbindelse. Men det er en svært alvorlig sak.»

Implikasjonen her og i en rekke andre intervjuer var at Rich ble drept fordi han visste for mye, eller fordi han hadde lekket demokratenes interne dokumenter til Wikileaks. Muellers påstand er altså at Assange brukte hendelsen for å tåkelegge den egentlige kilden. Teorien om at Rich ble drept fordi han var Wikileaks’ kilde, ble utgangspunktet for den såkalte Pizzagate-konspirasjonsteorien som gikk viralt høsten 2016 og også handlet om at Clinton og demokratene sto bak organisert pedofili via en pizzarestaurant.

I november 2020 inngikk pro-Trump-kanalen Fox News et forlik, som inkluderte en stor kompensasjon, til Richs foreldre. Foreldrene hadde saksøkt kanalen for uten grunnlag å ha fremmet versjoner av den samme historien som Assange antydet. Fox News trakk også tilbake en artikkel som gjenga påstandene som om de var basert på etterrettelige kilder.

«Bestilt av Assanges fiender»

Når det gjelder hva som er gode kilder, mener Selnes visst at heller ikke Mueller-rapporten er til å stole på, siden den er «bestilt av Assanges fiender», som han skriver. I stedet viser han til domsbeslutningen i Det demokratiske partiets søksmål mot Trump-kampanjen, Russland og Wikileaks fra 2019.

Dette er en amerikansk kjennelse Selnes faktisk har troen på, kanskje fordi dommeren parkerte Demokratenes søksmål mot Wikileaks i en knusende dom som ikke kunne ankes. Generelt kan det virke som han mener at dokumenter som går i Assanges favør, er til å stole på, mens de som ikke gjør det, er del av «svertekampanjen».

I realiteten representerer ikke dommen noen underkjennelse av Mueller-rapportens funn, slik Selnes ser ut til å tro. Den sier bare at lovbruddet (tyveriet) er begått av Russland, en stat som ikke kan saksøkes i amerikansk rett, og at søksmålet dermed faller av formale grunner. I tillegg slår dommeren fast at Wikileaks uansett var beskyttet av ytringsfriheten og den amerikanske grunnloven da de publiserte det stjålne materialet.

Man kan absolutt diskutere hvem som var brikke og hvem som var spiller da Russland hacket Demokratene og Wikileaks publiserte det stjålne materialet. Men for å mene at «Russiagate» er en «konspirasjonsteori», slik Selnes uttrykte på NRKs Dagsnytt 18 7. januar, må man enten operere med det Trump-administrasjon kalte «alternative fakta» eller ha en alternativ definisjon på konspirasjonsteorier à la «informasjon jeg ikke liker».

Realiteten er at Russland via flere kanaler, inkludert Wikileaks, forsøkte å påvirke presidentvalget, uten at det nødvendigvis hadde betydning for resultatet. For øvrig er påstanden om at Russiagate er en konspirasjonsteori, noe statlige russiske medier promoterer, blant annet RT, propagandakanalen Assange jobbet for.

En konspirasjonsteori om en konspirasjonsteori burde jo være stimulerende intellektuell føde for en analytisk orientert litteraturprofessor, men i stedet virker det som Selnes, ledet av den skinnende stjernen Assange, har gått vill i tåken som pumpes inn i offentligheten fra forvirrede eller kyniske aktører.

FNs Nils Melzer og beretningen om sammensvergelsen mot Assange

I spørsmålet om hvorvidt Assange samarbeidet eller ikke med svenske påtalemyndigheter, viser Gisle Selnes til FNs spesialrapportør mot tortur, Nils Melzer. FNs Spesialrapportører er uavhengige eksperter med brede fullmakter til å motta klager, stille spørsmål til stater og rapportere om funn. Den erfarne sveitsiske juristen Melzer har engasjert seg sterkt på vegne av Assange og utga bok om saken i fjor.

Siden Melzer i utgangspunktet er en svært troverdig og seriøs kilde, og siden han er blitt det sentrale vitnet for at det foreligger en sammensvergelse mot Assange, som refereres til ikke bare av Selnes, men av flere av Assanges mange støttespillere, er jeg nødt til å bruke litt plass på å forklare hvorfor den på mange måter prisverdige innsatsen hans er blitt så sterkt kritisert av menneskerettighetsaktivister.

Melzer hevder at anklagene mot Assange er «fabrikkert» av svenske statsadvokater, som har «manipulert bevis» og «konstruert en fortelling om voldtekt», som så er blitt akseptert av svenske og britiske domstoler, samt internasjonale medier.

Både svenske og britiske domstoler har i en rekke runder gitt avgjørelser til fordel for den svenske påtalemakten, som har begjært Assange arrestert og utlevert. Domstolene mente altså at det forelå skjellig grunn til mistanke om seksualforbrytelser etter å ha hørt begge parters versjon i retten i flere runder. Ifølge Melzer har domstolene sviktet kapitalt.

«Sverige var aldri interessert i å finne ut sannheten og hjelpe kvinnene,» hevdet Melzer, «men i å trenge Assange inn i et hjørne.»

Ifølge Melzer er årsaken at USA beordret sine allierte til «å oversvømme Assange med straffesaker», og at britiske og svenske myndigheter og domstoler lystret. Assange har, ifølge Melzer, forsøkt å samarbeide, men svenske myndigheter har unnlatt å følge opp. Svenske myndigheter har motsatt forståelse. Spesialrapportøren mener dessuten at de tre statene, samt Ecuador, har utsatt Assange for umenneskelig behandling og psykologisk tortur ved urettmessig å forfølge ham i ti år.

«Det er en av de største justis-skandalene i historien,» uttalte Melzer til RT, den statlige russiske kanalen som følger ham med stor interesse. Spesialrapportørens påstand om en omfattende internasjonal sammensvergelse mot Assange er oppsiktsvekkende, for å si det mildt. Den er også naturlig nok vanskelig å bevise – og motbevise.

For å undersøke grunnlaget for de dramatiske slutningene, må man dykke ned i saken på detaljnivå. Det sentrale beviset i saken mot Assange er to forklaringer om seksuelle overgrep, som skal ha funnet sted i august 2010.

Ubeskyttet sex uten samtykke

Bakgrunnen er at to kvinner gikk til politiet i Stockholm fordi de ønsket å tvinge Assange til å ta en hiv-test. Begge hadde hatt frivillig sex med Julian Assange, og begge hadde insistert på at han skulle bruke kondom. Den ene kvinnen, som ennå er anonym, hadde han angivelig penetrert uten kondom mens hun sov. Ifølge hennes forklaring våknet hun av at han hadde sex med henne, og sa at hun håpet han ikke hadde hiv, før han ejakulerte i henne.

Statsadvokaten mente at det dermed ikke forelå samtykke (samtykket gjaldt beskyttet sex, ikke ubeskyttet), noe som kvalifiserer som voldtekt etter svensk lov. Assange har sagt at samleiet uten beskyttelse var frivillig.

Den andre kvinnen, Anna Ardin, beskrev en situasjon med noe bruk av fysisk makt fra Assanges side, samt et frivillig samleie der Assange angivelig ødela kondomet, og til slutt seksuelt krenkende adferd ved at han gned sin erigerte penis mot henne på et senere tidspunkt, da hun ikke lenger var interessert i å ha sex med ham. Forholdene ble betegnet som tvangsbruk og seksuelt krenkende adferd av statsadvokaten.

Assange har benektet også disse forholdene og sagt at det dreide seg om frivillig sex, samt at Ardin ønsket å selge historien til media. Kvinnene har i mange år levd med trusler og trakassering fra Assanges tilhengere. En av hovedinnvendingene mot Melzer er at han ikke har hørt kvinnenes versjon, og i alle fall indirekte betegner dem som deltagere i en konspirasjon, noe som har bidratt til hetsen de opplever.

«Instrumentalisert av staten»

Melzer har svart at han ikke mistror kvinnene, men at de er «instrumentalisert av staten». Samtidig har han gjentatt at den ene kvinnen oppførte seg «veldig merkelig», på en måte som svekket hennes troverdighet, ved at hun sa at hun hadde hatt det bra med Assange. Når det gjelder den andre kvinnen, merket Melzer seg at hun hadde en advokat fra samme firma som en tidligere justisminister, og antydet at det kunne ha påvirket henne til å føye seg etter statens ønsker i saken. Hvis han ikke «mistror» dem, er altså alternativet at de er en slags nikkedukker for svensk politi.

Melzer har basert seg på informasjon fra klageren som har tatt kontakt med ham, altså Assange. Dette følger av mandatet hans, han er ingen spesialetterforsker, som Mueller. Men siden all informasjon kommer fra ett hold, er det kanskje lettere at faktafeil og en viss ensidighet preger fremstillingen hans.

Selnes skriver at empirien min er «riv ruskende gal» siden «Assange lot seg avhøre i Sverige og var free to go da han forlot landet». Det første stemmer (og jeg har aldri sagt noe annet), men det andre stemmer ikke. Assange var på ny innkalt av statsadvokaten da han dro fra Sverige, slik det fremgår av den britiske dommen i utleveringssaken fra 2011.

Selnes sier antagelig dette fordi Melzer lenge resirkulerte en tilbakevist påstand fra Assanges svenske forsvarer. Advokaten fikk en advarsel fra det svenske Advokatsamfundet for bevisst å ha villedet en britisk domstol om dette. Melzer har senere innrømmet at denne faktafeilen endrer bildet, om enn ikke hans grunnleggende forståelse av saken. Det er fint at Selnes er opptatt av andres empiri, men da burde han også sjekke sine egne fakta.

Har Sverige «manipulert bevis»?

Melzers påstand om at svenske myndigheter angivelig har manipulert bevis, handler dels om at politiet skal ha holdt tilbake sms-er der kvinnene angivelig sier at de er «overkjørt» av politiet som har «fabrikkert» saken. Kilden til dette er Julian Assange, som skal ha delt tekstmeldingene med Melzer. Visstnok er deler av materialet ikke selve meldingene, men Assanges advokats gjengivelser av dem etter hukommelsen.

Det fremstår uansett uklart hvor vesentlig dette materialet egentlig er, så lenge kvinnene selv ikke har tatt avstand fra forklaringene som ligger til grunn for statsadvokatens arrestordre. Om meldingene faktisk finnes, ville det heller ikke vært første gangen at et overgrepsoffer skriver vennlige meldinger til overgriperen etter lignende forhold som arrestordren beskriver. Det er merkelig at en spesialrapportør på tortur, som burde kjenne til overgrepsofres ofte tilsynelatende irrasjonelle reaksjoner, ikke vurderer den muligheten.

Melzer hevder også at transkripsjonen av et avhør med en av kvinnene skal ha blitt endret. Bevisene for det mener han å finne i politiets e-postutvekslinger. Hva som eventuelt er endret, kjenner han ikke til. Det fremgår heller ikke av e-postutvekslingen at det skal ha skjedd noen endringer i tekst eller meningsinnhold. Men Melzer mener likevel at forklaringen «er et manipulert bevis som svenske myndigheter brukte til å konstruere en fortelling om voldtekt»

Hadde noe av betydning blitt endret i teksten, ville man forventet at kvinnen hadde reagert på dette. Det dreier seg jo om hennes forklaring. Men hverken hun eller den andre kvinnen har reagert mot politiet eller sagt at forklaringene deres er endret eller fremskaffet under tvang. De har i stedet klandret Assange for å unndra seg rettferdighet, Assanges støttespillere for å ha truet og trakassert dem – og Nils Melzer for å ha holdt liv i konspirasjonsteoriene om saken.

«En klassisk patriarkalsk teknikk»

Hun har aldri «følt seg så misbrukt» som av Nils Melzer, uttalte Anna Ardin i 2020. Hun reagerte på hvordan han trakk troverdigheten, integriteten og historien hennes i tvil. Det er «en klassisk patriarkalsk teknikk å definere betingelsene for hvordan et ‘ekte voldtektsoffer’ skal oppføre seg.»

Ardin er ikke den eneste som har kritisert Melzer i denne saken. Vanligvis får FNs spesialrapportører gjennomgå av krigsherrer og diktatorer, men det spesielle med Melzer er at han har fått kritikk av de som burde være hans næreste allierte, nemlig menneskerettighetsjurister.

Over tre hundre av dem skrev under på et åpent brev til FN der de kritiserte Melzer for manglende juridisk forståelse av voldtektsbegrepet, for etiske overtramp mot de to mulige ofrene og for å misforstå mandatet sitt som blant annet krever at spesialrapportøren skal integrere kjønnsperspektivet og en offer-basert tilnærming i sitt virke. «Vi er dypt bekymret (disturbed) for måten han forholder seg til påstander om seksuelle overgrep i denne saken,» skriver menneskerettighetsjuristene.

I Melzers svar på det åpne brevet fastholder han sitt syn om at voldtektsanklagen er fabrikkert «mot kvinnenes intensjon og forklaring», samt at forholdet etter hans mening uansett ikke kan kvalifiseres som voldtekt. Når det gjelder påstanden om at han er insensitiv mot kvinnene i saken, beroliger han kritikerne med følgende setning: «Jeg har selv sett og lidd for mye til å være intellektuelt eller følelsesmessig i stand til å håne mulige ofre.» Er Melzer kanskje for fullkommen i egne øyne til å innse at det er nettopp det han gjør?

Han understreker også at hvis noen utilsiktet er blitt støtt av hans utsagn, ber han oppriktig om unnskyldning – noe som høres ut som en god gammeldags ikke-unnskyldning.

En problematisk kilde

Mange av Spesialrapportørens innvendinger mot den svenske etterforskningen, om for eksempel lekkasjer til mediene, er gode. Åpenbart har ikke de svenske etterforskerne lyktes, siden de måtte legge ned etterforskningen i 2019 uten å ha formulert en tiltale.

Men utover det åpne brevet nevnt over, har Melzer også andre ganger fått sterk kritikk av menneskerettighetsjurister i denne saken for lemfeldig bruk av begrepet tortur, dårlig mandatforståelse, manglende faktasjekk og hang til konspirasjonsteorier.

«Julian Assange er et lite troverdig offer for en stor sammensvergelse,» skrev professor Tatjana Hörnle fra Max Planck-instituttet i Freiburg i februar 2020 i en kommentar til et intervju med Nils Melzer. «De alvorlige beskyldningene mot etterforskningsmyndighetene i Julian Assange-saken tåler ikke en kritisk gjennomgang.»

At Melzer er frittalende og åpen, er i utgangspunktet positivt, men Hörnle har etter mitt syn rett i at han trekker svært vidtrekkende slutninger på et ensidig og spinkelt grunnlag når han sier det foreligger en større konspirasjon mot Assange. Kan hende foreligger det en konspirasjon, men poenget i denne sammenheng er at Melzer fremstår som en problematisk kilde, på tross av FN-mandatet.

Assange fortjener friheten, ikke Nobelprisen

Hvorfor bruke så lang tid på påstandene til Selnes og kildene hans, kan man lure på. Det viktigste i saken nå er å påvirke amerikanerne til å frafalle spionasjesiktelsen mot Julian Assange. Og her er Selnes og jeg enige. Biden-administrasjonen har ikke droppet Trump-administrasjonens tiltale mot ham for spionasje, og utleveringssaken skrider langsomt frem i britisk rett mens Assange sitter i varetekt på andre året. Legene sier han er i dårlig forfatning. Assange er ingen spion og burde settes fri.

På tross av at sentrale norske mediefolk har foreslått Assange som nobelpriskandidat, mener jeg likevel det er grunn til å nyansere heltebildet av Assange som kolporteres av Selnes og andre. Det handler om respekt for de to svenske kvinnene og familien til Seth Rich, men også for alle de sakesløse menneskene som er blitt ufrivillig eksponert av Wikileaks. En stor helt er mer spennende enn hundrevis av anonyme ofre, som ofte ikke engang snakker engelsk, men bør vi ikke likevel huske på dem?

Å dyrke Assange som ytringsfrihetshelt, martyren som ble ofret for våre Nato-synder, er dessuten å se vekk fra hans lefling med propaganda og konspirasjonsteorier. Dette tohodede trollet lever glade dager online og utgjør en av vår tids store utfordringer for demokratiet og ytringsfriheten. I Selnes’ versjon er i stedet korporative media skurken som drevet av misunnelse sverter Assange.

Fra Georg Johansen via Arild Linneberg til Gisle Selnes: Agg mot journalistikk er noe som ser ut til å definere litteraturprofessorer i Bergen. Men Selnes’ angrep ville etter mitt syn truffet bedre om han ikke beskrev kritisk journalistikk som sverting, og skilte mellom faktabasert journalistikk og propaganda. I en artikkel i Vagant denne uken sidestiller han for eksempel NRK, som prøver å følge journalistiske standarder, med RT, som ikke gjør det.

Her er muligens Gisle Selnes på parti med tidsånden, og i alle fall med Facebook. Men jeg tror altså det kan være lurt å opprettholde skillet fremdeles.

Assange-bevegelsen

Etter at jeg i forrige uke skrev at Assange var mer «heltebukk» enn syndebukk, kom det en strøm av fascinerende tilbakemeldinger i sosiale medier som fortalte at jeg var en PR-kåt og uvitende «utenlandsk agent», lønnet av en frontorganisasjon for CIA, som sverter og sprer konspirasjonsteorier.

Reaksjonen er sikkert motivert av engasjement for sannhet og ytringsfrihet, men fremstår også som aggresjon hos en sektlignende bevegelse. Bevegelsen er basert på teorien om en USA-styrt sammensvergelse, en idé Nils Melzer er blitt den fremste talsmannen for. Å stille spørsmål ved om denne sammensvergelsen eksisterer, er å bryte bevegelsens grunnleggende tabu. Da «drar Borchgrevink nivået enda lenger ned i avgrunnen», som Selnes formulerer det.

En slik forenkling av virkelighetens gråtoner og kompleksitet kan sikkert oppleves som om noen skrur på et lys, slik spesialrapportør Melzer beskriver sin omvendelse fra tviler til tilhenger av Julian Assange. Plutselig er det klart hvem som er sannheten, lyset og godheten, og hva som er mørket, løgnen og Nato-horeriet. De som har sett lyset, kan leve uten tvil.

Jeg synes liksom jeg har sett slik nesegrus beundring og ideologisk skråsikkerhet tidligere. Og det har ikke alltid gått bra.

Mer fra Debatt