Symbol og realitet

«Mat til gris» sto det på de brune plastbøttene som ble delt ut til alle husstander i Ringsaker kommune på slutten av 1990-tallet. Kommunen var blant de første til å innføre denne typen søppelsortering, og de mest idealistiske innbyggerne – lærere og SV-velgere – fulgte ivrig og pedagogisk opp. Da vanen med flere søppelbøtter var innarbeidet, kom avsløringen: Det våtorganiske avfallet gikk slett ikke til grisen, men rett på dynga. Det man omhyggelig hadde lagt hver for seg under kjøkkenbenken, ble likevel sauset sammen til slutt. Den mer jordnære lokalbefolkningen, bønder, industriarbeidere og næringsdrivende kunne glise: Hva var det vi sa? Bare tull.

Så hva skal de gjøre da, de som ønsker å leve miljøvennlig og bidra så godt de kan? Etter den siste ukens intense debatt om det som med rette blir kalt «biodieselskandalen», har vi fått med oss dette: Biodiesel er for dyrt til å lønne seg uten offentlig produksjonsstøtte og er ikke et virkemiddel til å redusere privatbilismen – noe som er helt nødvendig for å leve bærekraftig på sikt. Det overordnede spørsmålet dreier seg ikke om biodiesel er bra eller dårlig for miljøet i dag, men om biodiesel er veien å gå for miljøsatsingen fremover. Mye tyder på at svaret er nei.

Kritikerne av Jens Stoltenbergs beslutning om å fjerne avgiftsfritaket for produksjon av biodiesel og heller øke den lovpålagte andelen av biodiesel i vanlig diesel, dundrer løs: Dårlig næringspolitikk, dårlig miljøpolitikk, dårlig politisk håndverk. Ingen er imponert over regjeringens arbeid. Men feilen, sier de mest realitetsorienterte, består ikke i å fjerne avgiftsfritaket, men i å innføre det i utgangspunktet.

Stoltenbergs tabbe er å undervurdere symbolkraften i saken. Han ser ut til å ha glemt at symbolpolitikk også er politikk, og at det å mobilisere er noe annet enn å administrere. Etter at hans egen regjering har fått folk til å tro på biodiesel som et godt miljøvalg, er det for sent å komme trekkende med realiteter. Når han ikke har klart å overbevise kunnskapsrike statsråder, som i utgangspunktet skal være regjeringslojale, er det ikke rart at han sliter med oss andre. Det eneste velgerne ser er en statsminister som ikke er til å stole på.

Det virkelig oppsiktsvekkende i saken er at miljøpolitikk stiger opp som et krav fra folk flest. Resultatet av VGs måling denne uken er historisk: 75 prosent av de spurte mente at Stoltenberg hadde håndtert saken dårlig. Det som antagelig er en rasjonell avgjørelse, realitetene tatt i betraktning, fremstår som en hardhendt politisk maktdemonstrasjon. Statsministeren har ingen tålmodighet med læreren som fortsetter å brette og stappe melkekartonger – selv om hun ikke har noe sted å levere dem og ender med å brenne dem i ovnen. Moralsk overtak og billig ved. Hva er så galt med det?

Oppslutningen om Arbeiderpartiet synker drastisk på grunn av denne saken, men det er ingen grunn til å tro at bildet av statsministeren som et miljøsvin kommer til å feste seg. Til det er han altfor glatt.

MKS