Høflig høyrebølge

Høyre ligger nå rett under 30 prosent på de fleste meningsmålinger. Både lokale, fylkesvise og regionale målinger gir samme, entydige bilde - partiet ligger an til å tangere resultatene fra den forrige store høyrebølgen på begynnelsen 1980-tallet, da partiet fikk 29 prosent ved kommunevalget i 1979 og over 30 prosent ved stortingsvalgene i 1981 og 1985. Den nasjonale fremgangen gir mange interessante lokale resultater. Ap-bastionen Gjøvik kan få en borgerlig ordfører for første gang på 88 år. Rana, som aldri har hatt en ordfører til høyre for Arbeiderpartiet, det samme. Det rødgrønne styret i Tromsø og Trondheim står også for fall.

Høyre øker heller ikke bare der partiet er i opposisjon. I Høyre-styrte Drammen ligger partiet nå tett opp under femti prosent, og partiet later til å sitte trygt i byer som Oslo og Bergen. Høyres hovedslagord er «Muligheter for alle», og de viktigste sakene er «kunnskap i skolen», «kvalitet i omsorgen» og «trygge lokalsamfunn». Fine ting alt sammen, som kunne ha stått i hvilket som helst partiprogram. Det er ikke det Høyre som stemte mot allmenn stemmerett for menn (1898), mot stemmerett for kvinner (1913), mot åtte timers arbeidsdag (1919), alderstrygd (1936), arbeidsløshetstrygd (1959) eller uføretrygd (1961) vi møter nå. Klassiske Høyre-saker som privatisering og skattelette er også tonet kraftig ned. Dagens Høyre fremstår som velferdsstatens forsvarer. Denne strategien, eller tilsnikelsen vil noen si, synes å være født ut av en intellektuell renessanse i partiet. Mens venstresiden eide den intellektuelle rollen inntil nylig, aktiviserer Høyre nå sin historiske og ideologiske arv gjennom tenketanken Civita, tidsskriftet Minerva og nye bøker som Lars Roar Langslets Konservatisme på norsk og Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Syses Konservatisme. Det oppstår et bilde av et trygt parti som forsvarer det bestående, også den velferdsstaten Ap tradisjonelt har hatt hevd på. «Den konservative politikeren» er, slik redaktørene av sistnevnte bok sier det, «verken ingeniør eller arkitekt, men vaktmester».

Denne dreiningen har åpenbart gått hjem hos velgerne. Likevel er snuoperasjonen gjennomført med relativt subtile virkemidler, sammenlignet for eksempel med svenske Moderaterna, som kringkastet budskapet «Moderaterna - det enda arbetarpartiet» høyt og lavt. Den norske høyrebølgen minner mer om en stille dønning enn en tsunami. Velgerne vender seg rolig og veloverveid, ja, nærmest høflig, til Høyre. Mest av alt skyldes den nye høyrebølgen Stoltenberg-regjeringen, som sakte, men sikkert har mistet styringsfarten. Regjeringen fremstår i dag som trett og teknokratisk, den takler riktignok den ene problemsaken etter den andre - lokalsykehusstrid, master i Hardanger og oljeutbygging - men det gir ikke den minste velgergevinst. Snarere har det spredd seg en oppgitthet, omtrent som i en skoleklasse der læreren har mistet elevenes oppmerksomhet. Tidligere gikk misfornøyde til Fremskrittspartiet. Erna Solberg på sin side har sittet stille og ikke støtt noen fra seg. Og nå fører alle bekker små til Høyre.

LL