Christie-debatten

Christie argumenterte tidlig for at Anders Behring Breivik bør komme tilbake til samfunnet. Først i et intervju med Nettavisen, deretter i et intervju og påfølgende debattinnlegg i Morgenbladet. Denne uken fortsetter han i et debattinnlegg i Aftenposten: Behring Breivik er «en av oss» og bør møtes med «gammeldagse begrensede verdier som barmhjertighet og nåde». Morgenbladets artikkel den 14. august «Kjære Nils. Snakk for deg selv!»– med innvendinger fra Christies egne kolleger ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi– er et historisk dokument. For første gang kom perspektivmangfoldet i kriminologifaget, som korrektiv til en bestemt og dominerende posisjon, til syne i media. Det var på tide. Kriminologenes oppgjør med Christie kan, skriver Iver B. Neumann på kronikkplass i ukens avis, åpne for en forskningsdebatt som kan bli meningsfull der Eia-debatten var meningsløs. Problemet for Harald Eia, som forskningsjournalist, var at han ikke hadde andre verktøy enn den overraskende konfrontasjonen med motsatte konklusjoner. Å dra ned buksene på folk for åpent kamera er godt tv, men hva lærte vi egentlig? Først og fremst at ingen, selv ikke Harald Eia, vil si at «født sånn» er en tilstrekkelig forklaring på det sosiale fenomenet kriminalitet. Alle vet at det er begge deler, og at skillet derfor kanskje ikke er gyldig. Kriminalitet skyldes både arv og miljø. Anders Behring Breivik er både født sånn og blitt sånn. Det andre vi lærte var at det er en stor, udekket etterspørsel etter kritisk forskningsjournalistikk ute blant vanlige folk. Men hva slags forskning trenger vi for å forstå fenomenet Behring Breivik? En mulig konsekvens av den pågående dreiningen av fokus og interesse fra humaniora over mot naturvitenskap og hard science – en dreining som også Harald Eia snyltet på – er at de klassiske dannelsesfagene nedprioriteres og forsvinner. Toril Moi advarer i Nytt Norsk Tidsskrift denne uken, mot et «Kafka-aktig mareritt der humanister føler at de er anklaget for noe, men at de aldri klarer å finne ut hva anklagen går ut på». Nils Christie har helt rett i at Anders Behring Breivik er en av oss, et menneske, verken mer eller mindre. For virkelig å få grep om hva det innebærer, hva det forteller om oss, hvem vi er og hvor vi kommer fra, trenger vi både dypere og bredere perspektiver enn Christies pastorale «barmhjertighet og nåde». Det er Christies konstruktivistiske tankelek som er anklagen humanister må forsvare seg mot. I en situasjon der bare rundt 60 prosent valgte å bruke stemmeretten sin, kort tid etter en nasjonal katastrofe, virker det betimelig å minne om Martha Nussbaums advarsel mot nedskjæringer i humanistiske fag, som hun mener utgjør en trussel mot selve demokratiet (Morgenbladet, 25. juni 2010). Oversatt til norske forhold er det å forsvare humaniora det samme som å forsvare universitetet som en uavhengig institusjon, som produsent av selvstendige borgere som kan tenke selv, kritisere tradisjoner og forstå betydningen av andre menneskers lidelse og prestasjoner. Å forsvare humaniora er å forsvare demokratiet.

MKS

Marit K. Slotnæs

Journalist og kommentator i Ideer-seksjonen. Tidligere redaktør for ideer og debatt i Morgenbladet