Annonse
Aktuelt
Sosialisme og selvransakelse
Med to prosent på meningsmålingene snakkes det om SVs siste dager – igjen. Morgenbladet har spådd det samme før.
Publisert
Sist oppdatert
I over et år har SV ligget under sperregrensen. På papir og nett kan du lese Morgenbladets havarikommisjon. Men partiet har hatt eksistensiell angst før. Her følger et utvalg artikler og kommentarer fra fra 1999 til i dag om SVs kamp med seg selv og meningsmålingene:
Lys over Lofoten. Før valget i 2013 fulgte Simen Sætre den nye partilederen, Audun Lysbakken, på stemmesanking i Nord-Norge: «Dagen etter satt han stille i baksetet gjennom Lofoten, og utbrøt plutselig: ‹Her var det godt jordbruksland›. Kanskje er det dette de ser i ham, en modenhet, en evne til å skjære vekk det overflødige og komme ned til de enkelte tings grunnleggende bestanddeler.»
Anakronistisk venstreparti. Sommeren 2013 ble motet holdt oppe på Sosialistisk ungdoms sommerleir, med telt, Attac-stand og bokser med gratis kondomer. Men ungdommen var vanskeligere å fange enn før, som Anders Firing Lunde skrev: «Denne klassiske pakken med venstresidens lokkemidler, som er akkurat den samme som ved skolevalgene i 2005, har mistet appell. Eller som SU-leder Halse sier det selv, før han skal forberede seg til en fotballkamp nede ved vannkanten: – Nå må vi jobbe litt mer for støtten.»
Gikk av og går på. Mandag, andre uken i mars i 2013 gikk Audun Lysbakken av som barne- likestilling- og integreringsminister etter den såkalte Lysbakken-saken. Lørdagen etter var han forventet å gå på som partileder. «Nå har de store mediene bestemt seg for at de skal ha minst en negativ sak om meg hver dag. Det er ikke rart om det påvirker stemningen. Det skaper også et bilde av en situasjon i partiet som ikke er i tråd med virkeligheten», sa han den gang.
De som elsket SV. Vinteren 2006 begynte SV å merke at det var tunkt å være i regjering. «Det er et år siden Halvorsen vandret nedover Grünerløkka i Oslo og fortalte Dagbladet at hun skulle forandre folks hverdag. Siden har hun tegnet kameler for å forklare Regjeringens gasskraftpolitikk. Hun er blitt møtt med plakater med påskriften ‹SVik›, og hørt demonstranter på plenen utenfor Stortinget. Etter valget ser SVs meningsmålinger ut som en rett linje tegnet av et skolebarn i ferd med å miste konsentrasjonen etter mangel på varm skolemat», skrev Maria Reinertsen i 2006.
Tror SV vil splittes. I 2006 talte SVs mest kjente utbryter, Paul Chaffey, igjen mot sitt gamle parti. Han spådde splittelse: «Taktisk sett var det genialt ikke å være klar på hvor man ville. Det betød at partiet kunne gi plass både til ideologiske kapitalismemotstandere og til sakspolitikere som ønsket budsjettjusteringer. Men den potensielle konflikten som ligger i dette blir etter mitt syn mer akutt nå som de har fått regjeringsmakt.»
SVs fall. Fra motsatt side av det politiske spekteret kommenterte Bendik Wold etter valget i 2005. Han mente det dårlige valgresultatet (8,7%) som ledet partiet inn i regjeringskontorene var et slag i ansiktet på SVs pragmatiske høyreside: «Det er et nederlag for det pragmatiske, profesjonelle og ‹postmoderne› SV. Et SV som kanskje scorer høyt på velgerkommunikasjon, design og internettløsninger, men for øvrig synes blottet for politisk strategi.»
Venstresidens vemmelse. I 1999 sto SV midt i en av sine største interne kriser: Avgjørelsen om støtte til krigen i Kosovo: «SV klarer ikke håndtere krisen i Kosovo. Forholdet mellom ideelle forestillinger og stanken fra massegravene på Balkan er materien som river et parti – tuftet på motstand mot NATO – i filler», skrev Erling Dokk Holm i en kommentar.
PS! Hør også vår podcastepisode, der Audun Lysbakken diskuterer havarikommisjonens arbeid.
Abonnér på podcasten hos iTunes eller med denne lenken.
Journalist