Tunisia under angrep

– Hvordan reagerte du på terrorangrepet som rammet Tunisia sist fredag?

– Jeg klarte ikke å forstå at det skjedde da meldingene begynte å komme. Jeg var sjokkert, det var vanskelig å ta inn, jeg hadde ikke trodd at det kunne skje igjen.

– Tunisia har opplevd to brutale terrorangrep i løpet av fire måneder. Først på nasjonalmuseet Bardo i Tunis, og så på strandhotellet Imperial Marhaba i Sousse. Er angrepene et symptom på et voksende problem i landet?

– Angrepene har bekreftet frykten vår for IS’ inntog i Tunisia. Vi prøver å puste rolig og holde på det vi har fått til, men det er vanskelig når fundamentalistiske grupper tar så stor plass i det politiske miljøet. Gruppene har vokst lenge, og myndighetene har ikke gjort nok for å hindre dem i å rekruttere nye folk.

– Tunisia er det eneste landet som har sikret stabilitet og frie valg etter den arabiske våren. Hvordan påvirker terrorangrepene den fredelige utviklingen som har vært til nå?

– Vi har kommet veldig langt, og vi skal fortsette. Vi har skrevet en ny grunnlov, vi har en demokratisk valgt regjering og det er ikke krig i landet vårt. Det er ingen tvil om at terroristene vil angripe oss på grunn av situasjonen vi er i, for å vise at det ikke er mulig. Terroristene som angrep i mars skulle egentlig til det tunisiske parlamentet, men ble hindret og tok nasjonalmuseet i stedet. De vil spre frykt, og de får det til, men vi gir oss ikke for det.

– Zine El Abidine Ben Ali ble styrtet etter 23 år ved makten under den tunisiske revolusjonen i 2011. Samme år vant det moderate islamistpartiet Ennahda valget, men tapte til fordel for det sekulære Nidaa Tounes under valget i oktober i fjor. Hvem har ansvaret for å ikke ha tatt terrortrusselen på alvor?

– Ennahda vendte det døve øret til under hele sin regjeringsperiode. Men Ben Ali undertrykte religiøse bevegelser ved å gjøre dem forbudt, noe som igjen førte til radikalisering. Nidaa Tounes ga mange løfter etter terrorangrepet i mars og lovet spesielt turister at det var trygt å feriere i Tunisia. Nå kjenner vi tunisiere på en skam over at vi ikke har klart å holde det løftet, at vi ikke klarte å ta vare på gjestene våre. Derfor har vi alle et ansvar for å hindre at det skjer igjen.

– Fundamentalistiske grupper har fått fotfeste fort de siste årene?

– Ja, og vi så det allerede de første dagene under opprøret i 2011. Voldelige demonstranter prøvde å angripe fredelige demonstrasjoner og radikalisere moderate grupperinger. Jeg og andre advarte mot gruppene allerede da, men folk var mest opptatt av å stå samlet mot Ben Ali. Etter han ble styrtet, har ingen villet ta et skikkelig oppgjør med disse strømningene, fordi man har satt en forent nasjon foran. Vi har prøvd å sette søkelys på hatefulle ytringer og hvor farlige de kan være, men har ikke nådd frem. Når det kommer til folk som truer med vold og bruker vold, er vi nødt til å være på vakt.

– Til sammen ble 60 mennesker drept i de to angrepene, de fleste av dem turister. Hvordan har det tunisiske sivilsamfunnet reagert på terroren?

– Vi har sørget, tent lys og hatt demonstrasjoner. Det har vært viktig for oss å vise at terror er et internasjonalt fenomen, og ikke et tunisisk fenomen. Men det er ikke nok. Vi må legge press på myndighetene så de tar truslene på alvor, og setter i gang sikkerhetstiltak som fungerer. Jeg dro til Sousse samme dag som angrepet skjedde, og så hvor lett det hadde vært for terroristen, Seifeddine Rezgui, å gjennomføre det. Det er umulig å være til stede overalt, men vi må være mer våkne. Ikke bare når det gjelder konkrete tiltak, men også når vi snakker med hverandre om hva som skjer.

– Hvordan arbeider du for å bekjempe fundamentalistisk tankegang?

– Jeg er aktivist på nett og har brukt bloggen som verktøy for å motvirke autoritære holdninger siden før revolusjonen. Problemet er at de store, internasjonale terrornettverkene er godt organiserte og disponerer store ressurser. De overgår oss med jevn propagandastrøm og attraktive, godt redigerte videoer. Det begynner med en Facebook-gruppe, så en samtale på Skype, og så kan neste steg være å reise som jihadist til Syria. Det går fort, fortere enn vi klarer å løpe.

– Tunisia er blitt det største arnestedet for fremmedkrigere som drar til Syria og Irak. Tallene er usikre, men skal ligge på rundt 3000.

– Ja, og det handler om at fundamentalistene i tillegg til å bruke nettet, sikter seg inn mot ungdom i fattige nabolag og rekrutterer i moskeer. Noen steder har de politisk støtte, andre steder tvinger de frem støtte ved å skape frykt. Det moderate islamistpartiet Ennahda er heller ikke alltid så moderate som de liker å kalle seg og bruker ofte religiøse argumenter for å hindre folk i å leve som de vil.

–Hvordan kan du merke det på gatene i Tunis, der du bor?

– Det aller synligste tegnet er at kvinner har begynt å bruke hijab og niqab i større grad enn før. Før var selv hijab et sjeldent syn i Tunis. Selvfølgelig er det mange som gjør det av fri vilje og har gjort det lenge, men jeg har også snakket med mange kvinner som er lei av å få kommentarer på at de bør dekke til håret, og som har begynt å bruke slør for å få gå i fred. Det synes jeg er urovekkende. Nå under ramadan kan kafeer få beskjed om å stenge, selv om vi ikke har hatt tradisjon for det før. Det er små ting, men summen av dem gjør meg urolig.

– Du kritiserer fundamentalistisk tankegang på nett, i aviser og på tv, har fått drapstrusler og lever under kontinuerlig politibeskyttelse. Har du begynt å tenke to ganger før du publiserer noe etter terrorangrepene?

– Nei, aldri. Bloggen min ble sensurert under Ben Ali, jeg skal ikke begynne å sensurere meg selv nå. Jeg ville egentlig ikke ha politibeskyttelse, men så kom det fram i flere politiavhør med terrormistenkte at navnet mitt sto på en dødsliste. Da lot jeg meg overtale av foreldrene mine. Det føles tryggere for dem.

– Hvordan kan myndighetene bekjempe terrorisme uten å gå tilbake til gamle, autoritære mønstre?

– Det er veldig vanskelig å vite. Jeg er mot sensur av fundamentalistiske grupper, og synes Twitter- og Facebook-kontoene deres skal stå urørt. Det er lettere å spore dem når de er åpne og vi vet hvor informasjonen kommer fra. Vi må bruke de samme strategiene som dem, men spre andre ideer. Og så må vi ta tak på områder som utdanning, fattigdom og sosial ekskludering. Det er ikke så stor forskjell på dem som drar som fremmedkrigere til Syria og dem som drar til Italia i en overfylt båt. De har mistet troen på et liv i Tunisia.

– Hvordan korresponderer dette med håpet fra den tunisiske revolusjonen?

– Mange har mistet håpet den siste tiden. Det har skjedd mye på det politiske plan siden 2011, samtidig etterlyser folk de virkelige endringene, men begynner å bli redde for å presse på. Etter alt som har skjedd de siste månedene, har folk begynt å bli mer opptatt av sikkerhet enn endringer. De setter trygghet foran rettigheter, og jeg skjønner det. Det er ikke rart at man blir redd.

– Hva tror du den politiske utviklingen blir i Tunisia de neste månedene?

– Jeg er veldig usikker på hvordan vi skal klare å takle angrepene, og jeg tror ikke det kommer til å bli lett. Men jeg vet også at vi bare var en håndfull folk på de første demonstrasjonene mot Ben Ali, og til slutt ble vi en massebevegelse. Jeg håper at terroren får folk til å huske hva som var målet med revolusjonen i Tunisia.

Elida Høeg

Journalist i samfunnsavdelingen