Der Norge er stormakt

Det var tilsynelatende Norges dag i New York søndag. Utenriksminister Børge Brende og statsminister Erna Solberg tyvstartet på FNs toppmøteuke med å høste inn godord og ros for norske prestasjoner i nåtid og fortid.

FNs 71. generalforsamling er i gang, den varer i fire måneder, men får mest oppmerksomhet den tredje uken i september. Da møtes nesten alle verdens statsledere i New York og holder hver sin tale i generalforsamlingssalen i FN-bygget ved East river. Talene er det få som bryr seg om, bortsett fra når en statsleder er spesielt rabiat på talerstolen. Det er alle møtene utenfor generalforsamlingssalen som teller. Organiserte møter på tomannshånd eller i større grupper. Eller de improviserte møtene i gangen, hvor ministre, statsledere eller diplomater får fem minutter med likesinnede og kan ta opp saker som ligger dem på hjertet.

Ett av sidemøtene, som altså fant sted før selve toppmøtet starter mandag, handlet om minerydding i Colombia. USAs utenriksminister John Kerry ønsket velkommen søndag morgen ved å si at han og «my dear friend Borge Brende» var vertskap. Ved deres side satt Colombias president Juan Manuel Santos, som 2. oktober skal motta sitt folks dom over den nylig inngåtte fredsavtalen med geriljaen Farc. Det haster for Santos å bevise at fredsavtalen gjør en forskjell. Å omdanne minefelt til dyrkbar jord er et slikt bevis, men det koster penger. Colombia-møtet handlet derfor mest om å appellere til det internasjonale samfunns giverglede. 180 millioner kroner over tre år fra Norge var første bud.

Møtet var viktig for Colombia, men var også en manifestasjon av det som nå er hovedmotivet for norsk fredsdiplomati: Det gir Norge internasjonal tyngde og dermed innpass på arenaer hvor vi strengt tatt er for små til å bli regnet med. I snart seks år har Norge, sammen med Cuba, vært tilrettelegger i fredsforhandlingene i Colombia. At forhandlingene endte med en avtale, gir adskillige plusspoeng hos Norges viktigste allierte USA.

Senere søndag var det tid for å hylle fordums innsats. En plass rett ved FN-bygget er oppkalt etter verdensorganisasjonens første generalsekretær, nordmannen Trygve Lie, men den har lenge gått for lut og kaldt vann, og definitivt kommet i skyggen av plassen et par gater lenger opp som bærer navnet til svenskenes generalsekretær Dag Hammarskiöld. Nå er plassen renovert og et kunstverk er på plass, og Trygve Lie ble hyllet som en stor statsmann av lokale New York-politikere og hans barnebarn Arthur og Will Zeckendorf under en gjenåpningsseremoni.

Akkurat hvor stor Trygve Lie var, er omstridt, men dattersønnen Arthur sa i hvert fall til Morgenbladet at han mente morfaren ikke har fått den ære han fortjener i historien om FN. Det var for eksempel han som skaffet til veie tomten som FNs hovedkvarter står på, og han fikk reist det karakteristiske bygget ved East River.

Den tomten var forøvrig eid av Arthur Zeckendorfs andre bestefar, William Zeckendorf Sr. Han var en slags Donald Trump-forløper, en glamorøs investor og eiendomsutvikler som likte å være i rampelyset. Hans sønn, som arvet eiendomsimperiet, giftet seg med Trygve Lies datter Guro. Hennes to sønner er nå konkurrenter av Trump på Manhattan: Rett over gaten fra FN-bygget har de reist et bygg med luksusleiligheter til salgs. Ved siden av deres bygg troner et Trump Tower.

Jeg møtte Guro Lie Zeckendorf i 2002, da hun forsøkte å skrive en memoarbok om sin far, noe hun aldri fikk gjort innen hun døde i 2010. Hun var farens sekretær i de seks årene han var generalsekretær. Sannsynligvis forsvant mye kunnskap med henne i graven om den nordmannen som har hatt den viktigste posisjonen noen sinne internasjonalt.

Erna Solberg kastet glans over Trygve Lie-seremonien, før hun i lyset fra sen ettermiddagssol på toppen av en skyskraper, møtte norsk presse for å fortelle hva som er viktig for Norge under årets generalforsamling. Det er både utdannelse for alle, migrasjonsspørsmål og faren ved resistente bakterier, dessuten kvinnenettverk mot terror, forvaltning av havene, restaurering av torvmyr i Indonesia og veldig mye mer.

I tillegg til Brende har statsministeren med seg tre statsråder, fire statssekretærer og tolv stortingsrepresentanter i den norske delegasjonen. Og altså en hærskare byråkrater. Alle bor på hoteller nær FN, hvor romprisen i hvert fall ikke er under 3000 kroner natten. Gitt alle de viktige sakene på dagsordenen, kjennes det upassende å bry seg om hvor mye det koster Norge å delta på FN-toppmøtet. Jeg får heller sitere UDs kommunikasjonsrådgiver Ingrid Kvammen Ekker:

«Generalforsamlingen er en av de viktigste enkeltarenaene for norsk utenrikspolitikk. Det er derfor viktig å være representert både med solid fagkompetanse og med Norges politiske ledelse», skriver hun i en e-post.

Den tunge tilstedeværelsen av både norske og utenlandske toppolitikere har i hvert fall én god effekt: Sjelden kan vi journalistene som her fråtse i attraktive intervjuobjekter. Å måle øvrig effekt fordrer mer inngående studier.

Tove Gravdal

Journalist, kommentator og forfatter Seneste bok: «Ut av jungelen. Om fredsprosessen i Colombia» (2023).