Mer sant enn fakta

«Please, fact-checkers, get to work», oppfordret Hillary Clinton regelmessig under ukens presidentdebatt mot Donald Trump. Hun hadde, på partiets hjemmeside, satt i gang et kobbel av faktasjekkere som kontinuerlig tok Trump live i faktafeil. Og det manglet på ingen måte på dem, gamle ble resirkulert og en bråte nye kom til.

Faktasjekking er en nisje i vekst i det som kalles «postfakta-samfunnet». Begrepet viser til et samfunn der løgner i politikken er blitt vanlig, men også til en urovekkende tilstand der mange velgere ikke bryr seg om fakta uansett.

I Norge har faktafokuset fått en snodig og mye omdiskutert vri, ettersom Aftenposten har gitt seg til å drive faktasjekking på Vigdis Hjorths siste roman, Arv og miljø. Romanen handler om Bergljot som ble voldtatt av sin far da hun var fem år gammel. Avisen tok gravejournalistikk til et nytt nivå ved å «få tilgang til» seremoniprogrammet fra begravelsen til Hjorths egen far, som den kunne avsløre at var identisk med programmet som beskrives i romanen. Aftenposten leter etter «virkeligheten» i et romanunivers med samme metode som faktasjekkerne leter etter sannheten i politikken. Hvorfor det?

Vi er vant til at litteraturen forsyner seg grovt og fritt av virkeligheten. Når politikere tar seg fiksjonens friheter, får det brått samfunnsmessige utslag. Donald Trump beskrives hyppig som en tegneseriefigur eller fiksjonsfigur, og hans omgang med fakta tyder på at det er slik han ser seg selv også. Trump driver en kampanje der politikk, i likhet med litteratur, handler kun om å skape en god fortelling. Trump er et eksempel på hvor destruktiv politikk kan bli i sin faktaforakt. Men hans fremgang peker også til det virkelige landskapet, som finnes utenfor rasjonalitetens kontroll – den virkeligheten han snakker om, er tydeligvis sann nok for hans velgere.

Ukens debatter viser hvordan sammenbruddet av skillet mellom privat og offentlig arter seg, både i litteraturen og politikken. Offentlige personer skal ikke representere en posisjon, men «være seg selv», og gjerne snakke «rett fra levra» i politikken og by på intime avsløringer i litteraturen. Forfatteren og politikeren er nå bare sitt eget brand. Frps Sylvi Listhaug forklarte på NRK denne uken hvorfor hun på Facebook la ut realpolitikk og gladmeldinger om sin egen graviditet i skjønn forening. Nå er det «hardere kamp om oppmerksomheten», sa hun. Jeg-et er den merkevaren som ikke umiddelbart kan erstattes av en annen.

I rekken av virkelighetsforskyvninger kan harde fakta fort bli de faste holdepunkter vi klamrer oss til. Den nye faktabransjens fremvekst kan leses i dette lyset, og faktasjekkere driver en tapper kamp. Men faktasjekken har sine begrensninger, for det faktuelle og det sannferdige er to forskjellige ting. Alle kan finne en haug med fakta som understøtter egen mening, konspirasjonsteoretikere er ofte de verste faktarytterne. Sannheten er like perspektivrik og kompleks som mennesket. Kunsten kan, fordi den er et eget felt, med egne verktøy, skape dyp sannferdighet, der fakta bare blir stumper av informasjon. Derfor er det porøse skillet mellom litteratur og virkelighet viktig å respektere, på litteraturens premisser. Aftenposten brøt ned det skillet mellom virkelighet og roman som Hjorth selv ikke hadde overtrådt. For Hjorth hadde ikke, som en annen amerikansk politiker, fremsatt noen faktapåstand, hun er jo romanforfatter. Faktasjekken kan slik, paradoksalt nok, også skade den «høyere sannhet» som litteraturen forsøker å nå. Sannheten er satt på prøve, og politikk skal bygge på fakta. Men kunstens frihet og autonomi må også forsvares hvis den skal kunne trenge inn dit faktaene ikke slipper til. Det er flere veier til målet.

LL