Lønnsomme idioter

Er du rød, gul, grønn eller blå? Bestselgeren Omgitt av idioter, skrevet av svenske Thomas Erikson påstår at det finnes fire hovedtyper innenfor menneskearten. Den dominerende er rød, den inspirerende er gul, den stabile er grønn og den analytiske er blå. Til sammen utgjør de DISA, et slags verktøy for personlighetstesting. Eriksons fargelære har ligget på bestselgerlistene i Skandinavia i månedsvis, og nå er oppfølgerne Omgitt av psykopater (som visstnok er mange, ifølge Erikson, rundt 200 000 bare i Sverige) og Omgitt av dårlige sjefer på markedet.

DISA stammer fra 1920-tallets USA, og er utviklet av en i seg selv fargerik skikkelse ved navn William Marston. Marston skapte løgndetektoren og tegneserien Wonder Woman, som skal ha vært inspirert av hans to koner, som han levde under samme tak med hele livet. I dag kaller norske psykologer DISA for «et utdatert pølsevev» og sammenligner metodens presisjon med horoskop.

Man kan velge å se fargelæren som en ren selskapslek, velegnet for å smøre seg selv og andre inn med flatterende omtrentligheter. Eller man kan, som psykolog Ole Jakob Madsen nylig gjorde i Morgenbladet, se fenomenet som en kamuflasje for et hardere og mørkere arbeidsliv. For DISA brukes også som verktøy i kursing av norske jobbsøkere. Aftenposten skrev denne uken at DISA brukes av flere selskaper som har Nav på kundelisten. Et av disse er Sonans karriere, som har mottatt 236 millioner fra Nav de to siste årene. Havner man på arbeidsmarkedstiltak hos Nav, er det stor sannsynlighet for at man får servert fargerike testresultater om personlighet. Dette kan gi helt gale råd til jobbsøkere, sier norske psykologer; gi folk livslange stempler på uvitenskapelig grunnlag.

Som det moderne arbeidslivets overtro kan fargelæren utgjøre en åndelig erstatning for meningsløse jobber. I sin bok Bullshit jobs. A Theory (2018) beskriver antropolog David Graeber en sterk økning av arbeidstagere som ikke oppfatter at jobben de gjør, tilfører samfunnet noen verdi. En «bullshit-jobb» er ikke det samme som de mange «shit-jobbene» som kan ha lav lønn og status, men som faktisk gjør nytte for seg. Tvert om befinner mange høylønnsjobber seg i avdelingen for avansert bullshit. De siste årene har de også kommet til syne i den norske arbeidsfloraen, gjerne gjennom kostbare pr-aktige «prosesser» som skal hjelpe selskaper å finne sitt purpose og why – åpenbart fordi den samfunnsmessige nytten ikke er lett å få øye på.

Bullshit er en undervurdert påkjenning ved moderne arbeidsliv fordi vi investerer så mye identitet og verdi der. Veien kan føles kort fra en meningsløs jobb til en meningsløs person. Og det er ikke slik at arbeidstagere ikke gjennomskuer sine egne jobber: I Storbritannia og Nederland mener for eksempel nesten 40 prosent at deres jobb ikke bidrar positivt til samfunnet.

Også det norske arbeidslivet har betydelige utfordringer. Den egalitære modellen presses av økte lønnsforskjeller: For tyve år siden tjente den best betalte ti-prosenten 2,8 ganger mer enn den lavest betalte tidelen, i dag er gapet blitt 3,8 ganger. Byråkratiet fortsetter å ese ut: Erna Solberg som hadde «krig mot byråkratiet» som hovedsak – de siste årene har hun ansatt 1000 nye byråkrater. Fagmiljøer i alt fra sykehus til universiteter opplever et sterkere mistillitsregime med kontroll ovenfra. Og da har vi ikke engang sagt robot.

I dette perspektivet forteller fargelærens spredning om et avmaktsfellesskap. Da hjelper ikke personlighetstesting, bare politikk.

LL