Å forhandle med en smokk

Forrige uke skrev Morgenbladet om «Posthumanisme i barnehagen». Deler av barnehageforskningen er nemlig sterkt preget av en bestemt form for postmoderne teori og av svært uvanlige syn på vitenskapelig metode. I tillegg har forskningen ved barnehagelærerutdanningene generelt vært skeptiske til telling og måling, og til systematiske forsøk på å finne evidens for hvilke tiltak som fungerer for at barn i barnehage skal ha det bra og utvikle seg normalt. En oversikt over masteroppgaver i barnehagepedagogikk ved Høgskolen i Oslo og Akershus siden 1990 bekrefter dette bildet. Ut fra titlene alene er det bare to (én om stresshormonet kortison pluss en spørreundersøkelse blant pedagogiske ledere) som helt tydelig er kvantitativt orientert. Fra de siste årene finner vi titler som dette: «Å forskjellighete – En autoetnografisk etnometodologisk reise, alltid allerede underveis.» og «Å tenke/skrive/virke med Deleuzes forskjellsfilosofi: meta-ideologiske eksperimentasjoner i å stillhet(e) med affektive data/skrivninger». Vi merker oss særlig oppgaven «Smoookk! ‘Mind the gap !’ Fenomeners tilblivelse i spacetime-matterings», som omhandler hva som skjer når man legger til rette for å la barna bruke smokken (en ikke-menneskelig materialitet) som malepensel i steden for å putte den i munnen. Vår favoritt: «Et zizekiansk blikk på norske masteroppgaver i barnehagepedagogikk.»