Analyse: Hadia Tajiks partilederforedrag

Ingen virket særlig skuffet over at Jonas Gahr Støre sendte sin nestleder for å holde partilederforedrag på Arbeiderpartiets vegne. En av grunnene er at det allerede hviskes i de politiske krokene om at Hadia Tajik har format til å bli statsminister. Ingen blir nestleder i Arbeiderpartiet uten at man tar høyde for at det kan skje, men i Tajiks tilfelle er hviskingen mer håpefull, som et ønske.

Tajik viste seg som en politiker av den obamske skole. Foredraget begynner med henne selv: «Det at jeg står her nå, og er nummer to for partilederen i landets største parti, det er vel det Leif Juster ville kalt ‹mot normalt›. Jeg kommer fra et lite sted på Vestlandet der det sikkert bor flere kyr enn mennesker. Foreldrene mine er fra Pakistan. Da jeg ble voksen, forstod jeg at jeg hadde det statistikerne kaller en økonomisk og sosialt svak bakgrunn.»

Merkevarebyggingen av Hadia Tajik, det moderne Norge i egen person, er noe av det mest spennende som skjer i norsk politikk. På Obamas vis trakk Tajik fortellingen om sitt eget liv inn i fortellingen om hennes politiske ideer. For er det ikke nettopp sosialdemokratiets inkluderende utdanningssystem og arbeiderbevegelsens seire innenfor likestilling som gjør dette mulig?

Statistikerne Tajik nevnte vil nok stønne litt i møte med slike slutninger fra ett enslig datapunkt. Men de færreste lar seg engasjere av mål på statistisk validitet. Møter med levende beviser, derimot, det er kommunikasjon etter boken.

Tajik er Gerhardsen-ungdommen i moderne, rød og elegant drakt. Hun kom flere ganger tilbake til at man måtte gjøre sin plikt for å kreve sin rett. Hun snakket om dugnad, og samarbeid foran alenegang. Om at lave forventninger er en bjørnetjeneste. Hun er bekymret for at den tradisjonelle protestantiske arbeidsetikken er på vikende front, og siterte noe Haakon Lie skal ha sagt til Martin Kolberg:

«I gamle dager kunne Einar Gerhardsen gå inn på arbeidsplassene og si ‹denne gangen, gutter, ble det bare ti øre mer i lønn›, og alle ville gitt ham applaus. Nå gidder de faen ikke komme ned fra hytta for å stemme engang!» [28:40]

En interessant kontrast til dette var Tajiks forsvar for føleriets plass i politikken. «[I integreringsdebatten] er de opplevde forholdene like viktige som de faktiske.», sa hun. «Følelser er like viktige for de som lever med de følelsene, som det virkeligheten er. Og akademikere i SV er blant de som, med respekt å melde, har problemer med å forstå det. Derfor sier jeg det en gang til: Følelser er like viktige som fakta.»

Kommunikasjonsrådgiverne og reklamefolk har sagt dette lenge. I lærebøker om moderne politisk retorikk illustreres dette gjerne med «Morning in America», Ronald Reagans tv-kampanje i 1984-valgkampen. Der andre politikere brukte reklame til å snakke om tall, fakta og argumenter, forteller Morning in America en kortfilmhistorie, om et Amerika som har blitt «prouder, stronger and better» i de fire årene Reagan har styrt.

Det nye er at dette prinsippet tar steget over fra å peke ut retningen for reklame og inn i politikernes munn.

At Tajik koblet dette sammen med integreringsdebatten, er ikke tilfeldig. Tajik peker på at følelsen av at innvandrerne snylter på velferdsordningene, i seg selv kan undergrave velferdsordningene. Det er sant, men en sirkelslutning. Tajik mente at Arbeiderpartiets oppgave var å male et bilde av samfunnet som flere kjente seg igjen i. Men samtidig understreket hun at dette skulle gjøres for å ta definisjonsmakten fra dem som spiller på frykt (med en åpenbar undertone av «Fremskrittspartiet»).

Spørsmålet blir da: Når Tajik skal male bilder, skal hun male ekspresjonistiske følelser eller fotorealistiske skildringer? Blir det Munchs Vampyr som skal forklare oss om snylting på velferdsstaten?

Eller, litt mer alvorlig: I politikken hjelper det ikke å ha rett løsning. Du blir valgt på å ha riktig problembeskrivelse. Tajik har naturligvis rett i at vi velgere velger parti basert på hvem som skildrer den opplevde virkeligheten deres, mer enn vi faktisk har forutsetninger for å objektivt evaluere hvilken av de politiske pakkeløsningene som faktisk vil ha den mest ønskede effekten på våre liv.

Men en politikk som baserer seg på dette, er ren populisme: En politiker som løper etter folket i stedet for å lede an og se hvem som følger. Det er ikke demokratiets ideal. Det vil forsterke enhver magefølelse, i stedet for å oppfordre til kritisk refleksjon.

Nå er det selvsagt ikke slik at Tajik mener at følelser skal regjere alene. Hun har også prinsipper, og trakk selv en akse som skiller henne fra høyrepartiene: Synet på frihet. Er frihet å la folk være i fred, eller er det å brøyte vei? Tajiks sosialdemokrati brøyter vei, fordi det er en politisk oppgave å gi folk flere muligheter, som hun selv formulerte det.

I alle partilederforedragene, fra Rødt til Frp, er valgfriheten målet. Og selv om Tajik har rett i at dette blant annet skyldes forvirring om hva man mener med «frihet», er det påfallende hvordan interessemotsetningene faller ut av synsfeltet. Politikk er ikke lenger kamp for noen grupper mot andre krefter, men et seminar om hvilken tilnærming til frihetsbegrepet som maksimerer folkets valgmuligheter.

Det kan kanskje være noe av forklaringen på at politikerne nå må bedrive maleri for at folk skal kjenne seg igjen i den politiske kampen deres.

Se hele foredraget:

Sigve Indregard

Journalist. Førstedivisjonsspiller i curling.