Annonse
Aktuelt
«Bør man kunne forhandle med sin egen samvittighet?»
Etikeren svarer.
Publisert
Sist oppdatert
Kjære etiker. Jeg har i radio i dag hørt noen foreslå en kjøttfri dag i uken, for dermed å få råd til å fly til Amerika for å se på en solformørkelse i to minutter. Dette handlet ikke om penger, vel å merke, men om samvittighetsøkonomi. Denne typen forhandlinger med egen samvittighet er velkjent også for meg. Jeg griper meg selv i å tenke at det er helt greit at jeg flyr ofte, jeg som kaster så lite søppel, og i hvert fall aldri mat. Dette er et barnslig argument, føler jeg, som bunner i en lite ærefull moralisme. Fortsettelsen på resonnementet må jo bli at alle de som kaster mye søppel, er noen svin som allerede har brukt opp kvoten sin, og bør nektes adgang til et fly. Moralsk forsvarlig, kanskje på et vis, men etisk sett mer tvilsomt? Jeg ønsker meg her på nyåret en litt ryddig drøfting av skillet mellom etikk og moral, slik vi bruker ordene i dag. Finnes det, og i så fall hvor går det? Er dette en reell problemstilling for en profesjonell etiker, eller er det bare i mitt amatørhode det eksisterer?
Med vennlig hilsen Nina Broch
Etikeren: Samvittighetsøkonomi var et nytt ord for meg, men selve saken er nok alle fortrolig med – at man forhandler med egen samvittighet og påtar seg et ubehag for å slippe unna andre og mer uønskede forbud: Jeg kan fly så ofte jeg vil, jeg som sorterer søpla mi så samvittighetsfullt. Strengt tatt har handlingene ikke noe som helst med hverandre å gjøre. Å koble to ubehag, slik at man kan kjøpe seg bort fra det ene ved å påta seg det andre, er som du sier en temmelig barnslig handel. Men at et argument er barnslig, har aldri vært et absolutt hinder for å bruke det overfor andres eller egne innvendinger. Samvittigheten kan være merkverdig føyelig og forhandlingsvillig hvis det står større gevinster på spill.
Hvis man vil bli lurt, er det fort gjort å lure seg selv. Samvittigheten i rollen som handelsmann er en dyktig overtaler. Skal ikke jeg, som nettopp har hjulpet en gammel dame over veien, ta meg et lite glass på formiddagen? Man kan gjerne kalle det for samvittighetsøkonomi, fordi adskilte handlingsalternativer likedannes før de fraktes til et marked hvor alt kan byttes mot alt. Jeg mener vel at tankefeilen ligger i å gjøre alle former for rosverdig ubehag beslektede og utskiftbare. Det skjer en glipp allerede gjennom forestillingen om et slikt marked. Skal ikke jeg, som stemte miljøpartiet, ha rett til å kaste sigarstumpene mine hvor jeg vil?
Hvor har vi det fra, at det ene skulle oppveie det andre? Er det ikke rimeligere å tenke seg at alle rimelig begrunnede forbud og påbud er individuelle og uutskiftbare? En selvfornektende gestus på ett felt kan ikke rettferdiggjøre et egosentrisk valg på et annet felt. Allerede det å forestille seg et sted hvor det kan byttes, kjøpes og selges gode gjerninger av forskjellig karakter, er en innrømmelse fra samvittighetens side om at man er i markedet for en byttehandel. Der hvor man selv kan bestemme prisen, er det ikke sikkert at det blir så dyrt. Hvorfor skal ikke jeg knulle naboens kone, når han lufter bikkja si på min plen? Som man skjønner, finnes det store muligheter for at man får det som man vil for et beskjedent samvittighetsøkonomisk utlegg om man først sitter på begge sider av bordet og selv kan bestemme prisen.
I eldre tider, da samvittigheten fremdeles hadde noe å si, var slike overveielser en helt sentral del av moraltenkningen. Man vokste opp med større mistenksomhet overfor seg selv og egne tilskyndelser enn de fleste gjør i våre dager. Derfor var vel også mulighetene for selvbedrag mer etterspurte. Slik fikk moralfilosofien en litterær dybde som vi savner i den moderne verden. Nietzsche formulerte en vakker meditasjon over temaet samvittighetens korrupsjonsberedskap: «Jeg har gjort det, sier Hukommelsen. Jeg kan ikke ha gjort det, sier Stoltheten. Til slutt gir Hukommelsen etter.» – I en filosofisk drøfting bestemmer vi selv hva ordene skal bety. Ordene er ikke bundet til en bestemt betydning fra naturens side. Når vi trenger et forstørrelsesglass på nye fenomener, kan vi justere språkbruken slik at vi treffer nøyaktig det vi vil belyse. Men også språket er rede til forhandlinger. Det kan la seg bruke til å usynliggjøre fenomener som man ønsker å glemme.
Fra 2010 til 2018 var Trond Berg Eriksen Morgenbladets etiker og svarte på lesernes spørsmål om dilemmaer i hverdagen.
