De lever i et land som ikke finnes

Jeg får øye på de to jentene like ved statuen av den russiske generalissimoen Aleksandr Suvorov, hærføreren som aldri tapte et større slag, og som regnes som byens grunnlegger. De er kanskje ti år gamle og går i marineblå skoleuniformer. De er – på sin måte – et bilde på normaliteten selv, med hestehale og rosa skolesekker.

Tiraspol er tilsynelatende en ganske alminnelig by. Den er litt større enn Drammen, ligger ved elven Dnestr og er i betydelig grad preget av bygninger i gammel sovjetisk stil. Den oppleves ganske lik mange andre mindre byer i Øst-Europa.

Noe er likevel annerledes med Tiraspol. Offisielt er byen Moldovas nest største, etter hovedstaden Chișinău. I realiteten er den hovedstad i et annet land, en tynn landstripe mellom Moldova og Ukraina. Slik Moldovas myndigheter ser det, krysset jeg aldri noen grense for å komme dit. Likevel gikk jeg gjennom en passkontroll, og i passet mitt ligger det nå en papirlapp der det står at jeg har lov å oppholde med i den uavhengige republikken PMR i 24 timer. Forkortelsen betyr Pridnestrovskaya Moldavskaya Respublika, som noe løst kan oversettes til den moldovske republikken i landet ved Dnestr.

På norsk kalles landet gjerne det samme som på rumensk: Transnistria. Det vil si: på den andre siden av Dnestr. Slik er det, selv om elven renner gjennom Tiraspol.

.

Lenin foran parlamentet På papirlappen fra grensekontrollen står det at jeg er turist. I virkeligheten har jeg på forhånd vært i kontakt med utenriksdepartementet i Transnistria. Jeg har sendt en søknad om kortvarig presseakkreditering, ved hjelp av et engelskspråklig skjema på den ikke-anerkjente statens nettsider. Jeg har fått svar, på russisk, og blitt bedt å sende over eksempler på tidligere journalistisk arbeid. Jeg har svart, nok en gang på engelsk, ventet, purret, og til slutt fått en bekreftelse om at jeg kan hente pressetillatelsen på et kontor i Tiraspol, i en gate som er kalt opp etter Friedrich Engels. Engels’ gate krysser Karl Marx gate.

Like i nærheten av Suvorov-statuen ligger landets parlamentsbygning. Den huser nasjonalforsamlingen, republikkens verkhovny sovjet, øverste sovjet. Utenfor står en statue av Lenin, og man kan se vakter kledd i det som til forveksling ligner på sovjettidens KGB-uniformer.

På motsatt side av gaten finner man et lite ortodoks kapell, og et minnesmerke over de falne i landets uavhengighetskrig på 1990-tallet. Der står det dessuten en T34-panservogn fra andre verdenskrig. Et stort veiskilt prydet med landets våpenskjold gjør følelsen av å være midt i et slags utendørsmuseum komplett. Med hammer, sigd og rød stjerne. Pluss to årstall: 1990 og 2018.

Det første årstallet er fra da Transnistria erklærte sin uavhengighet. Siden den gang – og etter russisk intervensjon i en kortvarig krig først på 1990-tallet – har området i praksis vært uavhengig. De har et fullverdig statsapparat. De har sin egen hær. De har sitt eget flagg. De har sin egen valuta, transnistriske rubler. Nær en halv million mennesker lever sine liv i et land som ifølge omverdenen ikke finnes.

.

Et underlig dagligliv Den ene av de to jentene jeg har fått øye på snur seg i min retning, og sender meg et stort og skinnende smil. Hodet mitt fylles av spørsmål: Hvordan er det å leve i et land som ikke finnes? Hvordan er det å vokse opp i et slikt land? Hvilken fremtid har de to jentene i vente?

Alexandra Telpis arbeider for organisasjonen Apriori, som blant annet har fokus på menneskeretts- og demokratiopplæring. Hun arbeider dessuten med dokumentarfilmfestivalen Chesnok. Hun er i siste halvdel av tyveårene, omtrent like gammel som landet selv.

– Hvis du lever her hele livet, blir du vant til til det, sier hun. – Vant til å se panservogner, vant til å ha flere statsborgerskap, vant til å se på utvandring som den eneste muligheten for fremtiden.

Offisielt er arbeidsledigheten i landet lav. I virkeligheten er den like høy som ellers i Moldova, kanskje enda høyere. På hjemmebane er mulighetene få. Spesielt mange yngre voksne forlater landet, de flytter ofte til Russland.

.

Et russisk verktøy Russerne inntok dette området, øst for Dnestr, på 1790-tallet. De la til rette for innvandring, og det som i dag er Transnistria ble et etnisk lappeteppe.

På vestsiden av Dnestr lå prinsedømmet Moldova, en vassalstat under det veldige ottomanske riket. Etter den russisk-tyrkiske krigen mellom 1806 og 1812 måtte ottomanene imidlertid godta at elven Prut, som i dag ligger på grensen mellom Moldova og Romania, ble ny grenseelv.

Landskapet mellom de to elvene ble en provins i det russiske imperiet, Bessarabia. I kjølvannet av omveltningene i Russland i 1917 ble imidlertid Bessarabia en uavhengig, moldovsk republikk. Året etter, tidlig i april 1918, ble republikken innlemmet i Romania. Transnistria, landområdet øst for Dnestr, hadde også en betydelig moldovsk befolkning, men havnet under sovjetisk kontroll, som en del av Ukraina. Snart ble det et våpen i en propagandakrig.

En såkalt autonom sovjetrepublikk ble satt opp i det vestlige Ukraina, inkludert Transnistria. Den fikk en moldovsk identitet. Før 1920-tallet var det få som hadde sett på moldoverne som noe annet enn en østlig avlegger av rumenerne, påpeker Charles King i boken The Moldovans, men i løpet av det tiåret ble ideen om en særegen moldovsk identitet dyrket frem av sovjetiske myndigheter. De brukte også ideen for å argumentere for en samling av alle moldovere. Fra 1929 til 1940 var Tiraspol denne sovjetrepublikkens reelle hovedstad.

I august 1940 ble Romania presset av både russerne og tyskerne til å oppgi Bessarabia. Den autonome, moldovske sovjetrepublikken ble erstattet av den fullverdige sovjetrepublikken Moldova, som også omfattet Transnistria. Slik ble også situasjonen etter andre verdenskrig.

.

En sovjetisk levning Den moldovske sovjetrepublikken fikk rødt flagg med en grønn, vannrett stripe i midten, og – selvsagt – hammer og sigd i øverste venstre hjørne. Dagens transnistriske flagg er til forveksling likt. I det sovjetiske Moldova ble rumensk skrevet med kyrilliske bokstaver. Da Sovjetunionen falt tok de det latinske alfabetet tilbake. I Moldovas uavhengighetserklæring fra 1991 ble språket omtalt som rumensk. Men i grunnloven fra 1994 heter det moldovsk. Det gjør det også i Transnistria, der det er ett av tre offisielle språk – ved siden av russisk og ukrainsk. Men i Transnistria skrives det stadig med kyrilliske bokstaver.

Transnistria er som en slags levning av Sovjetunionen, men også et ingenmannsland, et sort hull på Europa-kartet. De eneste statene som anerkjenner Transnistria er stater som selv eksisterer i en tilsvarende limbotilstand: Sør-Ossetia, Abkhazia, Artsakh. Russland anerkjenner ikke landet, men de er avhengige av Russland, ikke minst økonomisk. Mange ser på Transnistria som et geopolitisk våpen, som russerne kan bruke for å sikre seg innflytelse i regionen og bremse tilnærmingen mellom Moldova og EU.

Sammen med Lenin-statuen foran parlamentet danner det hele et karikert bilde. Det blir ikke bedre av at det ikke-anerkjente landet ofte omtales i forbindelse med organisert kriminalitet, særlig smugling. At hovedstadens mest kjente restaurant, en sushi- og pizzasjappe, heter Mafia hjelper neppe, men kan nok sees på som et utslag for transnistrisk humor.

Mafia og Sheriff. På overflaten oppleves ikke Transnistria som noe skummelt mafialand. Tiraspol fremstår som en normal, relativt velfungerende by. Med trolleybusser, skoler og sykehus, med kafeer og butikker. Under overflaten? Mange av butikkene eies av kjeden Sheriff, som ble etablert av to tidligere KGB-menn tidlig på 1990-tallet. Gravejournalistene i RISE Moldova omtaler kjeden som «en stat i staten», og som involvert i alle deler av den transnistriske økonomien, fra dagligvarehandel til alkoholproduksjon, fra hotellnæringen til telefoni.

Sheriff blir også ansett å ha tette bånd til Transnistrias dominerende politiske parti etter 2005, partiet Fornyelse.

– Det finnes ingen idémessig pluralisme i Transnistria, sier Ion Manole, som leder den moldovske menneskerettsorganisasjonen PromoLEX, en organisasjon som også har arbeidet med menneskerettsspørsmål i Transnistria.

Manole forteller at dette arbeidet er blitt vanskeligere de senere årene, fordi de er blitt nektet fri tilgang:

– Hindrene som blir påført oss fører også til at det er praktisk talt umulig å vite hvordan menneskerettighetssituasjonen faktisk er, og vanskelig å foreslå tiltak som kan skape endring.

Han beklager det han omtaler som omverdenens manglende interesse for menneskerettsbrudd i Transnistria, og det juridiske vakuumet innbyggerne lever i.

.

Møte med presidenten – Folk i Transnistria har liten kjennskap til menneskerettighetene, sier Alexandra Telpis. Hun sier seg enig i at det mangler pluralisme i området. – Og selvsagt skjer det menneskerettsbrudd, legger hun til.

Hun forteller at det er vanskelig å arbeide innenfor feltet, men øyner et visst håp om bedring. – For ikke lenge siden ble det organisert et møte mellom presidenten og NGO-representanter. Det har ikke skjedd på 27 år.

– Har det ført til noe mer?

– Vil det føre til noe? Jeg vet ikke. Jeg vet ikke om noen vet.

Jeg spør henne hva hun tror om Transnistrias fremtid, og hva hun selv håper på. Hun svarer på at hun håper på å utvandre, og på at det vil gå bra. – Transnistrias fremtid ser jeg på som ustabil. Dersom det skjer noe her – gjenforening med Moldova, uavhengighet eller noe annet – så vil det være et resultat av stormaktenes spill. Det er ikke her Transnistrias fremtid avgjøres.

Øyvind Strømmen

Øyvind Strømmen er forfatter.