Den gamle mannen og verden

Da jeg møtte Fredrik Barth for første gang, var det som om å stå ansikt til ansikt med Gud, eller i alle fall en av hans nærmeste medarbeidere. Plutselig sto han der, den kanskje aller viktigste nålevende sosialantropolog, ikke bare i Norge, men i verden: høy, rank og stilig, med en prektig, hvit hårmanke og en bart som var en mann med hans etternavn verdig. Han hadde holdt foredrag om Afghanistan for en fullsatt sal på Litteraturhuset. Med professoral autoritet og uprofessoral karisma hadde han holdt publikum i sin hule hånd mens han forklarte de fremmøtte hvorfor Vestens intervensjon i Afghanistan ikke hadde lykkes.

Etterpå kom vi i snakk. Skjønt, snakk og snakk. Jeg fikk knapt frem et ord. Helt fra jeg tok mine første steg som fersk student i gangene på Institut for Antropologi i København tidlig på 2000-tallet, hadde jeg lært å forbinde Fredrik Barths navn med dyp ærefrykt. Vår norske foreleser underholdt av og til med historier om Barths ukonvensjonelle undervisningsmetoder, noe som bare bidro til å forsterke legenden. Jeg hadde vel egentlig aldri tenkt på ham som et menneske av kjøtt og blod, for meg var han et opphøyd vesen som svevde rundt et sted oppe på antropologihimmelen.

Og nå satt vesenet vis-à-vis meg og spiste kake og drakk kaffe på Litteraturhuset. På et vis klarte jeg å få fortalt at jeg nettopp hadde gjort feltarbeid i Kaukasus, som forberedelse til masteroppgaven. Han lyste opp, så et øyeblikk nesten misunnelig ut. Der hadde han alltid hatt lyst til å gjøre feltarbeid, sa han, men tiden hadde dessverre ikke strukket til.

Den har imidlertid strukket til til mye annet. De fleste sosialantropologer nøyer seg med ett eller to feltarbeid i løpet av karrieren. Ikke Barth. Alene og sammen med sin kone, sosialantropologen Unni Wikan, har han gjort feltarbeid på så forskjellige og uveisomme steder som Irak, Sudan, Bhutan, Bali, Iran, Oman, Papua Ny-Guinea, Afghanistan, Pakistan og Kina.

– Om du kunne levd livet om igjen, hva ville du gjort da? stotret jeg.

Svaret kom kontant:

– Mer av det samme, naturligvis. Et smil bredte seg under den tykke barten. – Jeg har for eksempel alltid drømt om å gjøre feltarbeid på Sokotra, men har dessverre aldri kommet meg dit.

– Sokotra? kvekket jeg.

– Det er en liten øy i Det indiske hav, utenfor Afrikas Horn, som tilhører Jemen. Sokotras befolkning er nomader – for å unngå regntiden bor de på den ene halvsiden av øya om vinteren og den andre om sommeren. Tenk bare hvordan det alene setter sitt preg på samfunnet!

Professor Barth var allerede i gang med en hel, liten forelesning:

– Øya har dessuten et uhyre interessant og særegent dyre- og planteliv, fortsatte han ivrig. – Nærmere tusen endogene planter kommer derfra, blant annet julegleden. I Hadibu, den største byen, finner man noen av verdens eldste høyhus, selv om det bare bor rundt 40 000 mennesker på hele øya. Befolkningen er en blanding av alle sjømenn og folkeslag som har vært innom i århundrenes løp, og språket deres er en nesten utdødd form for gammelsemittisk. For et sted å gjøre feltarbeid!

I sommer møtte jeg ham igjen, denne gangen på Vinderen bo- og servicesenter, hvor han har bodd det siste året. Det har gått noen år siden sist, og i mellomtiden har det gått nedover med Barths helse. En standhaftig infeksjon førte til at det avtalte møtet vårt gang på gang måtte utsettes, men med juli kom solen, og med solen kom kreftene tilbake.

Vi sitter ute på en veranda i sommerværet, med utsikt til grønne enger og gråblå skyer, bare noen steinkast fra Blinderns mursteinsmastodonter. Svikt i balansen har gjort ham avhengig av rullestol, og han er tynnere enn jeg husker ham. På nesen har han moteriktige solbriller, men ser nesten ingenting, noe en grå stær-operasjon forhåpentlig snart vil bedre på. Han snakker lavt, nesten hviskende; heller ikke stemmen er helt som før. Men hodet er like kvikt som alltid, og det samme er replikkene.

Unni Wikan, hans kone gjennom over førti år, er også med:

– Er det varmt for deg, Fredrik? spør hun hensynsfullt. – Går det bra å sitte her?

– Det går fint. Det er ingenting mot Oman, da døde vi nesten. Det var så jævla varmt.

– Ja, der var det varmt! istemmer Wikan – Temperaturen var aldri under kroppstemperatur om natten, og det var hundre prosent luftfuktighet. Et sted var det over femti grader i skyggen, husker jeg.

– Skygge? Det var ingen skygge der! Det var jo det som var problemet.

– Jeg husker vi fikk låne et hus med aircondition. Vi frøs, selv om temperaturen var stilt inn på 35 grader.

– Så dro vi opp i fjellene, minnes jeg. Der var det kaldt, der. Vi frøs og frøs, til slutt måtte vi rømme!

Wikan og Barth forsvinner inn i minnene fra ubehagelige feltarbeid og felles eventyr. De møttes for første gang på slutten av 1960-tallet, da Wikan studerte sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. Hun gikk på et par forelesninger med ham, men de hadde ingen kontakt utover det. Så dro Barth på feltarbeid til Papua Ny-Guinea, og Wikan dro til Egypt for å studere arabisk. Under oppholdet fikk hun brev fra en viss professor Barth, som i mellomtiden var kommet hjem fra regnskogen. Han hadde merket seg Wikans eksepsjonelt gode grunnfagseksamen og oppfordret henne til å gjøre feltarbeid i Egypt, selv om hun ikke hadde mellomfag ennå. Først da Wikan var tilbake fra Egypt, våren 1971, ble de personlig kjent. På daværende tidspunkt var Barth gift med Mary Allee, som han hadde møtt under studiene i USA og hadde fire barn sammen med. Det lå derfor ikke i kortene at det skulle bli ham og Unni, men så måtte det bli slik, likevel. I 1972 flyttet de sammen, og så snart Barths skilsmisse var i orden, giftet de seg. Siden har det vært de to.

– Jeg falt for kvinneligheten hennes, for livligheten, temperamentet, intelligensen og humoren, opplyser Barth.

– Og jeg som trodde det bare var intelligensen min du falt for! utbryter Wikan.

– Som enhver sosialantropolog vet, kan feltarbeidssituasjonen ofte være en stor påkjenning, både psykisk og fysisk, bryter jeg inn.

– Man skal bo blant fremmede i lang tid og forsøke å leve som dem. Dere har vært på feltarbeid sammen på Papua, Bali, Bhutan og Oman, for å nevne noen steder. Hvordan har det vært å stå i denne ekstreme situasjonen sammen så mange ganger?

– Det kreves mye toleranse, særlig fra meg, kommer det fra Barth. – Jeg har nok mer tålmodighet enn henne. Så da bruker jeg den.

– Antyder du at Unni kan være litt vanskelig?

– Hun er den minst utholdende av oss dersom det er jeg som utøver slitasjen.

Fredrik Barth er nok mest kjent i det sosialantropologiske miljøet, hvor han regnes som et av de virkelig store dyrene. Han grunnla Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Bergen, hvor han i 1965 ble ansatt som Norges første professor i sosialantropologi. Barth er imidlertid kjent langt utover Norges grenser, både som teoretiker og forfatter. Han har over hundre internasjonale publikasjoner på samvittigheten, og hans innledningskapittel til artikkelsamlingen Ethnic Groups and Boundaries– The Social Organization of Cultural Differences (1969), er en av de mest siterte samfunnsvitenskapelige artikler noensinne.

Det ville bli for omfattende å skulle liste opp alle merittene fra Barths karriere, som etter hvert strekker seg over mer enn et halvt århundre, så jeg nøyer meg her med noen utvalgte høydepunkter fra cv-en: I 1957 tok han doktorgraden i sosialantropologi ved University of Cambridge. Fra 1965 til 1974 var han ansatt som professor i sosialantropologi ved Universitetet i Bergen. I 1974 flyttet han til Oslo, hvor han i en årrekke var bestyrer av Etnografisk museum. Da han i 1985 ble statsstipendiat, kunne han bruke tiden sin til det han aller mest hadde lyst til, nemlig å forske. I dag er han professor emeritus ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Emory University i Atlanta og Harvard University, og har æresdoktorater fra universiteter i en rekke land.

I tillegg til en lang rekke vitenskapelige artikler og bøker, har Barth også skrevet bøker beregnet på et allment publikum. I motsetning til en del andre akademikere har han alltid vært opptatt av kunnskapsformidling, og i 1979 hadde han sågar sitt eget tv-program på NRK, Andres liv – og vårt eget. I beste sendetid satt alene med en globus og foreleste for det norske folk om verden. Et slikt program ville neppe fått skjermplass i dag, men den gang var det en stor suksess, og boken med samme navn ble en bestselger.

I boken Vi mennesker. Fra en antropologs reiser (2005) oppsummerer Barth erfaringene fra sitt lange virke. Bokens innledende linjer gir et godt inntrykk av hans relativt lettfattelige og alltid konsise skrivestil:

Vi mennesker lever de mest mangfoldige liv. […] Fysisk og mentalt er vi mennesker omtrent likt utstyrt og like avhengige av hverandre; men innenfor våre forskjellige små fellesskap produserer vi ekstremt forskjellige liv. Mens kjøttmeiser alltid bygger rede på sin karakteristiske måte, forskjellig fra hakkespett og svale, bor mennesker i de mest varierte boliger, fra huler og stråhytter til høyhus og langhus og telt og villaer. […] Vi tilpasser oss alt fra Arktis til tropene, som medlemmer av små, omflakkende horder eller i massesamfunn, innenfor ulike fellesskap adskilt av gjensidig uforståelig språk og kunnskap.

I dag, ikke minst takket være Barths innflytelse og innsats, er sosialantropologi et stort fag her hjemme. Norge er faktisk det landet i verden med flest sosialantropologer i forhold til innbyggertallet. Men den gang, i 1949, da Barth som 21-åring avla sin mastergrad ved University of Chicago og bestemte seg for å satse på sosialantropologien, var det et lite fag, også i USA.

– Hvorfor tror du sosialantropologi er blitt et så populært her i Norge?

Barth tenker seg om et kort øyeblikk:

– Kanskje fordi nordmenn er så sjenerte. Antropologien gir dem en metode til å komme litt nærmere folk. Jeg tror de lengter etter det.

– Hvorfor valgte du selv sosialantropologien?

– Først og fremst fordi jeg tror at menneskets tilværelse i stor grad er påvirket av det kulturelle. Jeg er fascinert over hvor annerledes alt kan være. Jeg har villet vite hvordan det smaker å leve slik som andre. Nysgjerrigheten drev meg. Jeg ville formulere og forstå hvorfor det er sånn, men ikke forklare.

– Ikke forklare, hva mener du? Strider ikke det mot hele sosialantropologiens vesen og hva du tidligere har forsøkt å få til – du har jo vært kjent som en som nettopp ønsker å forklare hvordan ulike kulturer er blitt til?

– I stor grad er det ingen forklaring på hvorfor det menneskelige mangfold er som det er, tenker jeg. Variasjonen er for stor. Jeg er mer interessert i hvordan folk lever enn å forklare hvorfor det er blitt slik eller slik. Det blir for enkelt, for fattig, når man prøver å forklare.

Fredrik Barth, eller Thomas Fredrik Weybye Barth, som er hans fulle navn, ble tidlig en verdensborger. Han ble født 22. desember 1928 i Leipzig, hvor faren, som bar samme navn og hadde doktorgrad i geologi, arbeidet på det tidspunktet. Kort tid etter fikk faren en stilling i Washington. Barths tidligste barneår ble derfor tilbragt i USA. I 1936 flyttet den lille familien til Oslo, hvor de ble værende i ti år, før Barth igjen fulgte faren over Atlanterhavet, denne gangen til University of Chicago.

– Jeg var syv-åtte år da vi flyttet tilbake til Norge. Det tok en tid før jeg lærte å lese, for jeg hadde så god hukommelse at jeg husket tekstene vi skulle lese utenat. Skolen gikk ellers bra, jeg hadde lett for det, men jeg strevde med det tyske sprog. Det saboterte jeg.

– Hvordan var det å bo i Norge under krigen?

– Krigsårene minnes jeg som en lykkelig tid. Vi barn og ungdommer fikk mer respekt, landet var solidarisk, folk sto sammen.

Da Barth var ferdig med studiene i Chicago, fikk han tilbud om å være med en av professorene som assistent under en utgravning i Kurdistan. Da utgravningene var over, ble den da 22 år gamle Barth værende for å studere stammebefolkningen. I motsetning til hva som var og er sedvanen innen sosialantropologi, ble han ikke værende i én stamme eller gruppe, men var innom mange ulike stammer. Målet var å studere variasjonene i den sosiale organisasjonen blant stammer som var kulturelt like, for å kunne forklare årsaken til denne variasjonen. Allerede da, antagelig uten å vite det, var han i gang med det som skulle bli hans livslange akademiske prosjekt og store, teoretiske bidrag til sosialantropologien: Fokuset på individet som en selvstendig aktør som tar rasjonelle valg utfra de muligheter og begrensninger han har. I dag lyder dette kanskje selvsagt, men den gang var mer deterministiske modeller rådende i faget.

– Folk innen en kulturell gruppe er ofte ikke enige seg i mellom, og mange ganger tviler de på vedtatte sannheter, utdyper Barth. – Jeg har hørt veldig interessante uenigheter mellom mennesker i samme, lille gruppe. De tilhører samme kultur, men den ene tror Gud kommer til dem i en tunnel fra underjorden, mens en annen tror Gud er der med en vilje, en mening, en omtanke. Virkeligheten er ikke ensartet. Jeg tviler på at de kulturelle trekkene kan være determinert når du ser de enorme variablene man finner i ethvert område over tid.

Men paradoksalt nok synes mennesker alle steder at deres måte å se tingene på er den eneste naturlige og riktige for mennesker, og at andre måter er forkastelige og feilaktige. For hvert menneske lever egosentrisk forankret i sitt historiske øyeblikk, i sitt samfunn og sitt fysiske miljø, kort sagt: lukket inne i en boble av sin erfarte virkelighet og sin kunnskap. […] Men jeg har bygget mitt virke som antropolog nettopp på at det skal være mulig, i alle fall et langt stykke på vei, å overskride vår egen verden og bli med inn i andre menneskers verden. […] Drevet av eventyrlyst og nysgjerrighet har jeg faktisk ofte oppsøkt steder og menneskesamfunn som er mest mulig forskjellige fra mitt eget, på ulike måter; jeg har kastet meg mot de største hindre for å oppleve mest mulig fremmede menneskeliv.

Fra Vi mennesker. Fra en antropologs reiser av Fredrik Barth. Gyldendal, 2005.

Av alle de ulike stedene Barth har gjort feltarbeid, var året blant baktamanene på Papua Ny-Guinea i 1968 det kanskje mest skjellsettende og det mest utfordrende, både fysisk og psykisk. Da han kom hjem igjen, var han sterkt feilernært, skranglete og mager, med stor, oppblåst mage.

– Hvordan holdt du ut?

– Nei, det kan du spørre om. Jeg har stor tålmodighet når det gjelder fysisk ubehag. Jeg er ikke interessert i mat og komfort.

– Få med det, skyter Wikan inn. – Antropologer kan ikke være interessert i mat og komfort!

– Papua var tøft, medgir Barth. – Det var nesten umulig å forstå dem. For å være sammen med folk må du et stykke på vei oppleve at du er i den verden de er i.

– Var det ikke ensomt?

– Kolossalt. Men et par av dem ble veldig gode venner, og jeg ble glad i dem.

– De var pygmeer og gikk rundt med penisfutteraler, utdyper Wikan.

– Det gjorde ikke noe.

– De hadde hodeskaller i hyttene, fortsetter Wikan. – Kvinnene ammet griser. Fredrik ville tilbake og gjøre mer forskning, og i 1981 var vi der i fire måneder, hele familien, Fredrik, jeg og den lille sønnen vår. Alt var vått og fuktig der, sengen var aldri tørr. Fredrik hadde nok helst lyst til å fortsette en stund til. You can have it, sa jeg. Etter alt dette slitet i slummen i Kairo og den skrekkelige varmen i Oman, ville jeg til Bali. Så ble ikke dét så behagelig heller, da. Vi var i nord. Det regnet og regnet.

– Det gjorde det. Barth smiler ved minnet. – Det var mye gøyalt der. Et veldig pittoresk sted. Balineserne var veldig filosofiske, de likte å si relativt flotte ting. I ettertid har jeg tenkt at de kanskje ikke alltid trodde på det de selv sa.

Det siste feltarbeidet var i Kina, på begynnelsen av 2000-tallet.

– Det er fælt å være strandet, sier han lavt, men bestemt. Han nikker mot rullestolen, den jævla stolen, som han gjerne kaller den.

Så blir han stille.

– Om du kunne leve livet om igjen, ville du fremdeles gjort mer av det samme? spør jeg.

– Ja, absolutt, men jeg tror jeg ville prioritert å reise til mer primitive steder. Jeg har vært såpass mange siviliserte steder, så jeg ville nok oppsøkt steder hvor menneskene lever enklere og mer isolert enn de fleste av oss gjør i dag.

– Sokotra, for eksempel?

– Jeg vet ikke om jeg ville dratt dit, det er litt for sivilisert. Han drar på det, smiler.

– Jo, jeg ville vel dratt dit også.

– Som sosialantropolog har du vært vitne til mange ulike forestillinger og ritualer rundt døden. Hva tenker du selv om døden?

Svaret kommer på ny kontant:

– Det tenker jeg ikke på så ofte. Det er ikke å interessant. Ikke kan jeg vite noe om den og ikke vil jeg vite noe.

– Er det noe du angrer på?

– Det er vel alltids noe man angrer på, men jeg bruker ikke mye tid på det. Jeg har sagt ja til så mye. Og hvis jeg klarer å ikke sitte og synes synd på meg selv, må jeg innrømme at jeg har det noenlunde all right bra nå også. Om jeg ikke blir permanent krøpling, kan jeg ha mye god tid igjen.

Han strekker ut hånden og rører ved Unni.

– Hun her vil jeg ikke gi slipp på. Jeg lever for henne.

Erika Fatland

Forfatter og sosialantropolog

Christian Belgaux

Fotograf og journalist