Et spørsmål om dannelse

Vi må slutte å spørre fremmede om hvor de egentlig kommer fra hele tiden, mener Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG. Spørsmålet virker splittende, og er med på å skape et kunstig skille mellom «oss» og «dem», der barn, særlig de som har foreldre som ikke er født i Norge, plasseres i en kategori helt fra de er små.

Kommentaren har skapt debatt, for er ikke «hvor kommer du fra?» egentlig et helt vanlig spørsmål? Et av de vanligste, faktisk, på linje med småprat om været? Samtidig går diskusjonen den siste travle uken før jul, mer eller mindre rituelt, om hvor mye kristendom denne høytiden egentlig tåler. Folk kan ikke mer enn ett vers på de tradisjonelle julesangene lenger. Ungene må aktivt melde seg på skolegudstjenesten. Og noen skoler ber foreldrene om tillatelse før barna får gå rundt juletreet.

I vår sammenheng, den skravlende offentligheten, har den merkelige situasjonen oppstått at det er de som er vokst opp uten påtrengende religiøs påvirkning i hjemmet og skolen, som er mest opptatt av å forsvare den kristne kulturarven. Det er de som ikke er fortrolige med bibeltekstene fra barndommen av, som synes det er unødvendig med påmelding til den tradisjonelle skolegudstjenesten. Det er stort sett glødende ateister og troende humanetikere som engasjerer seg i saken. De som kommer fra en vanlig, lunken julaftenkristen kontekst, er fornøyde så lenge det er lov til å melde seg av.

Debatten om det kristne innholdet i den norske julefeiringen, tangerer spenninger og konflikter knyttet til tro og religionsutøvelse som vi kommer til å se flere av i årene fremover.

En parallell utvikling, som bekymrer mer enn at folk ikke lenger kan de tradisjonelle julesangene, er bortfallet av et felles pensum i norskundervisningen i grunnskolen. Norske klassikere skvises ut av læreplanen, og det er opp til den enkelte lærer å velge hvilke tekster elevene skal lese. Bekymringen for bortfallet av fellesreferanser, altså et sett med kulturuttrykk man kan forutsette at alle som har gått i norsk skole har lest, eller i alle fall har hørt om, er mer enn nostalgisk sutring. I USA, et land som har lang erfaring med innvandring og et større religiøst mangfold enn oss, innlemmes nye borgere i fellesskapet gjennom en seremoni. Fellesreferansene innenfor en kulturkrets, erfaringer man kan forutsette at alle borgere har, fungerer som kanoniserte inntak i et felles vi. Det er fellesreferansene som skaper «oss». Kanskje er det ikke innholdet i den norske julegudstjenesten som er det sentrale, men det at alle har kunnet være med på den uten å bli stilt ideologisk til ansvar for deltagelsen gjennom et aktivt valg.

Dannelse, sies det, er evnen til å snakke med hvem som helst om et hvilket som helst tema. Fellesreferansene er ikke bare identitetsskapende innenfor et avgrenset geografisk og kulturelt område. Det er også fellesreferansene som gjør det mulig å nærme seg og bli kjent med fremmede uten å stille det typisk norske og plumpe spørsmålet «hvor kommer du fra, egentlig». Neste gang du er i beit for noe å snakke med drosjesjåføren om, prøv med «hvordan skal du feire jul?»

MKS