Farvel til drømmen

Dette skulle egentlig handle om Obamas resultater som president. Den observante seer kan ha fått med seg at Barack Obama holdt sin avskjedstale tirsdag, der han skulle oppsummere hva han har oppnådd politisk gjennom åtte år som president i USA. Talen var innslag nummer 15, 25 minutter ut i Dagsrevyens sending dagen etter. Innslag nummer én var Donald Trumps pressekonferanse morgenen etter Obamas tale.

En kan ikke bebreide hverken Dagsrevyen eller andre for å prioritere en pressekonferanse der USAs påtroppende president sammenligner sitt eget lands etterretningsapparat med Nazi-Tyskland. Men politikk må være mer enn retorikk. Så setter en seg ned for å lese hele Obamas tale og reflektere over hva denne mannen faktisk har oppnådd gjennom åtte år som president – og oppdager at talen ikke er noen politisk selvangivelse, men et nødrop fra Det ovale kontor.

Etter å ha brukt fire setninger på å liste opp hva han har oppnådd som president, bruker Obama 40 minutter på å advare sine landsmenn om at USAs demokrati er truet. Riktignok mykt pakket inn i kjent retorikk om håp og optimisme. Men en advarsel like fullt, strukturert rundt fem hovedtrusler: økonomisk ulikhet, rasisme, mentale bobler, terrorister/autokrater, og til sist unnfallenhet. Disse punktene er også en del av president Obamas ettermæle, et vitnesbyrd over at selv ikke verdens mektigste mann er herre over sin samtid.

At økonomisk ulikhet har skapt eliteforakt og gjort det mulig for en person som Donald Trump å bli president, er blitt en etablert analyse. Hvor viktig rasisme og fremmedfrykt var som drivkraft i valgkampen, har Obama i mindre grad vært villig til å uttrykke offentlig, i sin søken etter å bli den store brobyggeren. Nå må han selv konstatere at den velmente drømmen om at hans presidentskap skulle føre til et post-racial USA, aldri var realistisk: «Race (hudfarge) er fortsatt en kraftfull og ofte splittende kraft i samfunnet vårt», konstaterte Obama, og ba folk om å «prøve hardere».

Drømmen om Obama var også en drøm om en politisk debatt der forakt og mistro skulle vike plass for samarbeid og fornuft. At det ville bli vanskelig å endre polariseringen i Kongressen, var nok Obama fullt klar over også for åtte år siden. At han i sin avslutningstale skulle fremheve falske nyheter på sosiale medier som en hovedtrussel mot amerikansk demokrati, hadde han neppe sett for seg.

Radikal islamisme og terrorisme er gjerne standardsvaret når en vestlig politiker skal si hva som er den største trusselen mot demokratiet i dag. Obama er innom også dette, men det er det siste leddet i denne standardsetningen som er mest talende: Den liberale verdensordenen utfordres nå «først av voldelige fanatikere som hevder de snakker for islam, mer nylig av autokrater i utenlandske hovedsteder som ser på frie markeder og åpne demokratier og sivilsamfunnet i seg selv som trusler mot sin makt».

Etter en amerikansk valgkamp der Vladimir Putin endte opp som den mest debatterte deltageren, ender Obama sin avslutningstale med å fastslå at «demokratiet vårt er truet når vi tar det for gitt». Og med en oppfordring, nærmest bønn, om at folk skal engasjere seg, også når den politiske retorikken er som mest frastøtende.

Neste morgen skriver Obamas etterfølger en twittermelding som avsluttes med setningen «Lever vi i Nazi-Tyskland?». En ny tid har begynt i amerikansk politikk.

IAI