Feministisk alternativ

Hun har vært der så lenge at hun er blitt en del av inventaret, en politisk bestemorsklokke som uavvendelig tikker videre. Men stans klokken noen sekunder, og tenk over følgende: USA har hatt nærmere 2 000 senatorer siden landets øverste politiske organ ble opprettet i 1789. 46 av dem har vært kvinner. Selv i dag er bare 20 prosent av de folkevalgte i begge kamre av Kongressen kvinner, og USA er på 97. plass i verden i kvinnelig representasjon i nasjonalforsamlinger. Aldri har landet hatt en kvinnelig presidentkandidat for et av de to største partiene.

Før denne uken. Nå er det offisielt, så godt som: Hillary Clinton er Demokratenes presidentkandidat. En slik milepæl i kvinnekampen burde vært feiret. Men entusiasme er vanskelig å finne. Overskriften til kommentarredaktør Jill Lawrence i USA Today er dekkende: Hillary Clinton skal ha for at hun er historisk. Underforstått: Ellers er det lite å juble for.

I stedet er det den 74 år gamle Bernie Sanders som fremstår som forandringens røst. Det er ikke rart. Sanders er det nærmeste USA har vært å få en skandinavisk sosialdemokrat som presidentkandidat. Inntrykket av Clinton er redusert til private e-poster, hemmelige taler for Goldman Sachs og hennes evinnelige «bagasje» – ektemannens skandaler, alt hun har sagt og ikke villet si, årevis med svertekampanjer.

I en tid der den økonomiske ulikheten i USA er skrikende, er det ikke utpreget sjarmerende med en presidentkandidat som tjener 1,5 millioner kroner på ett foredrag for Goldman Sachs og krever tredoble suiter og privatfly på toppen – for så å nekte å offentliggjøre manus. Det er ikke utpreget betryggende at hun brukte sin private e-postkonto som utenriksminister og så benektet at det var et problem.

For en som elsker trepartssamarbeid og det meste annet den nordiske velferdskapitalismen har frembragt, hadde det vært en drøm å ha Bernie Sanders som presidentkandidat i selveste Amerika. Eller Elizabeth Warren, finanseliteknuseren som ble senator og nesten kandidat, og som til og med er kvinne.

Barack Obama var også en symbolpolitisk drøm. Men viste seg å være en middels god politisk håndverker, i det mest giftige og krevende politiske samarbeidsklimaet USA har hatt i nyere tid. Dette klimaet arver Clinton om hun blir president. Så en kan snu på innvendingene mot henne: Kanskje er det akkurat en 67 år gammel politiker med bagasje, en som gjennom tretti år har lært seg å mestre giften i valgkampen og renkespillet i den praktiske politikken, som har best mulighet til å bli USAs første kvinnelige president. Og, enda viktigere: Som har størst mulighet til å bli en effektiv president i USA i 2017. At Clinton er en kunnskapsrik politiker med stor kontaktflate og teft for det politiske spillet, er det i hvert fall ingen tvil om.

At hun er kvinne, får også mer enn symbolpolitisk betydning når motkandidaten hennes er den mest antifeministiske politikeren USA har hatt i moderne tid. Donald Trumps kvinnepolitiske CV består i å drive Miss Universe-konkurranser, hans karakteristikker av kvinner inkluderer ord som fet, gris og avskyelige dyr. Dette er mer enn ord. Når Trump utbroderer sitt slagord om å «make America great again», maner han frem en lengsel tilbake til tiden da hvite menn bestemte alt.

Målt mot Donald Trumps flyttelass av ufyseligheter, blir Clintons bagasje som en håndveske å regne.

IAI