---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
[ Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her. ]
---
Kjære akademi. Kan dere få tre historikere til å svare om tidligere pandemier og hvilken positiv påvirkning de har hatt på menneskeheten? Har vi forsket frem noe nyttig som følge av en pandemi?
Hilsen positiv
Kjære positivist. Nei, vi spør aldri tre historikere. Men du får en historiker og to bonusinnspill. Vennlig hilsen Akademiet for yngre forskere.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistorikar
Kriser tvingar fram kreativitet. Det siste tiåret har disrupsjon, dette lite elegante ny-/lånordet, stått i mang ein prosjektsøknad i humaniora. Me utforskar kollaps for å finne framdrift og utvikling. Der er dei som har kritisert dette for å kvile i eit positivistisk, framtidsoptimistisk historiesyn, men me kan vel alle trenge litt positivitet no.
På skulen lærte eg at svartedauden særleg råka religiøs infrastruktur i Noreg, og dermed la til rette for reformasjonen to hundre år seinare. Ein kan diskutere om dette var av det gode, og ein kan nok òg stille spørsmål ved kausaliteten i denne førestillinga. Difor syner eg heller til kollega May-Brith Ohman Nielsen ved Universitetet i Agder.
I boka Bugs and Borders tek ho opp sosiale, kulturelle og politiske følgjer av koleraen, tuberkulosen og til slutt spanskesjuka som plaga Vesten på atten- og byrjinga av nittenhundretalet. Det kom store endringar i medisin og ikkje minst sjukepleie, som vart eit yrke og eit fag i denne perioden. Vidare vart hygiene og sanitær infrastruktur prioritert i bustads- og byutvikling. Fleire ser òg kimen til offentlege velferdssystem i omsorga for enker og foreldrelause etter dei mange kolerautbrota.
Eit anna tema Ohman Nielsen peiker på, er korleis epidemiane vart ein prøvestein for balansen mellom offentleg kontroll og private rettar. Til dømes hadde Noreg, med vår historie som einevelde, tidlege og strenge smittevernlover, medan liberale England gjorde langt mindre inngripande tiltak. Er det restar av dette me ser i dag?
I sum finn ein mange trekk ved våre moderne samfunn i tiltaka mot desse epidemiane. Men det var hard lut. Likevel får me håpe at òg gode ting kan komme frå covid-19-utbrotet, og det helst utover ein bonanza i digitale læringsverktøy.
Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no
Alexander H. Sandtorv, kjemiker
Likevel er det også intens krigføring på gang. Skadelige mikroorganismer kan infisere oss, og vi kan bli alvorlige syke. Den moderne forskeren bruker all sin kløkt til å lage nye legemidler og terapier, men uansett hvor raskt vi arbeider, er mikroorganismene et steg foran oss. De muterer. Vi har ikke før lansert en ny antibiotika, før vi opplever at den ikke virker mer fordi bakteriene er blitt resistente. Her må vi også skylde på oss selv, vi er nemlig ikke spesielt smarte med måten vi bruke antibiotika på heller. Hver sesong kommer influensavirusene i ny innpakning også.
En pandemi oppstår når hele land eller nasjoner opplever en høy grad av infeksjon eller sykdom. Vi mennesker er vant med pandemier, de skjer hele tiden. Spanskesyken, den famøse svartedøden, hiv/aids-krisen, kolera, og tuberkulose er noen få eksempler.
Som naturviter mener jeg at vi mennesker kan lære noe av alt, og pandemier har vi lært mye av fordi vi var tvunget til å lære mye av dem. Hiv/aids-krisen ledet til utviklingen av legemidler som nå gjør at mennesker som har tilgang på medisinene, kan leve så å si normale liv. Alexander Flemings oppdagelse av penicillinet revolusjonerte liv og helse for mange millioner mennesker, og var en av 1900-tallets aller viktigste oppfinnelser.
Det eneste som gjør at jeg holder litt tilbake i min entusiasme for oss mennesker, er at vi har en tendens til å sette innovasjonsapparatet vårt til bruk bare når vi absolutt må. På horisonten ulmer flere store problemer for det globale samfunnet. Vi har hatt plenty med varselssignaler. Tenk hvor mange menneskeliv vi kan spare hvis vi gjør noe med disse utfordringene før tiden har rent ut og vi ikke lenger har noe valg.
Sofie A. E. Høgestøl, jurist
Nå innser jeg at spørsmålet var hvilken positiv påvirkning pandemier har hatt på menneskeheten. Og jeg forsøkte virkelig å finne en positiv spinn på dette svaret, jeg gjorde egentlig det. Men jeg er en simpel jurist som forsker på krig, terror og grove menneskerettsforbrytelser, positive perspektiver er liksom ikke helt min greie. Jeg er også oppriktig bekymret for en del av de lovene som nå blir innført for å bekjempe koronaviruset.
Fra et juridisk perspektiv har de første ukene av pandemien føltes litt som å se verden innføre kriselover minutt for minutt. Mange av disse kriselovene er selvfølgelig helt nødvendige for å sette myndighetene i stand til å bekjempe smittefaren i en presset situasjon. Det virker for eksempel helt legitimt at den italienske regjeringen innfører strenge begrensninger i bevegelsesfriheten, gitt dødeligheten av koronaviruset i Italia. Men Ungarns påstand om at koronaviruset gjør det nødvendig å fengsle personer som sprer «falske» nyheter om myndighetene, virker å være en mer tvilsom bruk av krisefullmakter.
Enkelte har gått så langt som å spørre om pandemien i praksis vil føre til EUs første diktatur på grunn av de nesten grenseløse fullmaktene Ungarns statsminister Viktor Orbán nå har som følge av landets kriselover. Ungarn er heller ikke alene om å ha innført ymse unntakslover. Flere menneskerettighetsorganisasjoner varsler om lignende tendenser i en rekke andre land.
Anne Applebaum tillegger et historisk perspektiv i The Atlantic når hun argumenterer for at myndigheter gjerne bruker pandemier som et skalkeskjul for å grafse til seg mer makt. Kriselover som verktøy for å innskrenke grunnleggende menneskerettigheter er også en kjent størrelse i faglitteraturen. Men forskning på dette feltet har de siste tiårene gjerne fokusert på unntakstilstander knyttet til terror. Hvordan man ivaretar rettsstaten og menneskerettighetene i en global pandemi, har fått mindre oppmerksomhet.
I lys av lovene som nå trer frem som følge av covid-19, må vi nesten tro at det snart vil endre seg. Jeg vet ikke om behovet for mer forskning på unntakstilstand og kriselover, teller som en måte pandemier har hatt en «positiv» påvirkning på menneskeheten. Men det var den eneste positive konsekvensen jeg klarte å hoste opp på kort varsel.