Et litt underlig spørsmål: Jeg har alltid drømt om at Mjøsa ble forbundet med havet gjennom for eksempel Sognefjorden. Hvilke konsekvenser ville det fått?
Havlig hilsen fra østfolding
Simen Å. Ellingsen,
fysiker med spesialisering i fluidmekanikk, NTNU Trondheim
Først burde vi vel si «forbundet med havet igjen». Etter siste istid lå mye av det som i dag er Østlandet, under havoverflaten, men etter hvert som landet steg, ble Mjøsa demmet opp. Aller dypest nede har Mjøsa et lag med saltvann fra den tiden.
Skulle noen finne på å lage en sammenhengende renne mellom Mjøsa og havet, er Sognefjorden et dårlig alternativ. Riktignok trenger Sognefjorden langt inn i landet, men den rundt 15 mil lange luftlinjen mellom Lillehammer og Årdalstangen går over Filefjell og tangerer E16 omtrent på sitt høyeste punkt, omtrent 1000 meter over havet. Det er temmelig mye fjell å sprenge bort.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
[ Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her. ]
---
Forresten måtte en grave lenger enn til Lillehammer, ja faktisk helt sør til Moelv. Forbandt man Mjøsa med havet, ville vannstanden i Mjøsa nemlig synke cirka 120 meter, og hele den nordlige armen ville blitt tørr, bortsett fra Lågen (og eventuelt den nye «renna») som nå ville munnet ut sør for Mjøsbrua. Lillehamringer måtte kjøre en liten halvtime for å se Skibladner, Furnesfjorden ville blitt tørrlagt, og Helgøya ville blitt Helgodden. Hamar ligger i en grunn vik og ville fått flotte nye tomtearealer, i motsetning til Gjøvik, som fikk navnet sitt («Djup vik») med god grunn: Noen åretak fra land (i en sprøkkin holk) stuper dybden her ned mot 200 meter. Mjøsa ville falt to plasser på listene over Norges største og dypeste innsjøer, til henholdsvis 3. og 6. plass. Om man angret seg, ville det tatt mellom to og tre år å fylle Mjøsa opp igjen.
Var man først så tulling å tappe ut de rundt 25 milliarder kubikkmeterne med Mjøsvann som ligger over havnivå, kunne en tenkes å få litt vannkraft ut av det. Med et grovt overslag finner jeg at Mjøsa utgjør et energireservoar på rundt fire terawattimer, litt mer enn all vindenergi Norge produserer på ett år. Men denne energien ville vi bare få én gang, og slett ikke alt kunne utnyttes. Og for å grave ei renne til Oslofjorden, måtte en flytte så store landmasser og så mye vei og bebyggelse at energiregnskapet neppe går i pluss. Uansett løsning mistenker jeg at prosjekt Mjøshav vil kunne vekke noe offentlig debatt.
Anne Tjønndal,
idrettssosiolog, Nord universitet
Hvilke idretter folk bedriver og blir gode i, har sammenheng med geografien, ressursene og naturforholdene der man bor. Det er kanskje ikke så overraskende at Norge har vunnet flere medaljer i vinter-OL enn noe annet land. Vi har rett og slett bedre forutsetninger for å drive med vinteridrett enn for eksempel nasjoner som Jamaica. Hvis Mjøsa hadde strukket seg helt ut i havet via Sognefjorden, ville mange flere i Viken, Sogn og Fjordane og Innlandet fått større nærhet til vann. Hvilke konsekvenser ville det fått for norsk idrett? Det absolutt beste utfallet ville være at det drev frem et toppidrettsmiljø innen olympiske vannidretter som praktiseres i åpent vann: seiling, roing, surfing og maratonsvømming. Da kunne vi blitt verdens beste nasjon i sommer-OL også. Før i tiden kom alle de beste skiløperne fra Trøndelag, men med «prosjekt Mjøshav» kan vi se for oss en fremtid hvor alle de beste vannidrettsutøverne kommer fra innlandet. Det er jo nesten litt komisk(?).
Svømming handler minst like mye om å være trygg utendørs som idrett. Både norsk og internasjonal forskning på kroppsøving viser at svømmeopplæring utendørs er viktig og nødvendig for å forhindre drukning. Folk drukner sjelden i et oppvarmet basseng med en badevakt i nærheten. Samtidig vet vi også at en stor andel norske barn ikke kan svømme 200 meter i oppvarmet basseng innendørs. Derfor ville en langt viktigere konsekvens av «prosjekt Mjøshav» (utover det å etablere Norge som verdens beste vannidrettsnasjon) være at flere barn kunne fått tilgang til utendørs svømmeopplæring som en del av sin skolegang. Det hadde vært fabelaktig.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistorikar ved Universitetet i Agder
Tilgang til havet har gjennom historia lova handel, idéutveksling og framsteg. Søket etter kommunikasjonen det opnar for, har bygd og knekt imperium frå den romerske øydelegginga av Korint til den fransk-britiske Suezkanalen, for ikkje å seie Nordaustpassasjen og kinesarane sitt store silkevegprosjekt i dag.
Førestillinga om å opne norske vassdrag og dalføre for skipsfart, handel og industri høyrer til det norske industrieventyret, med Sam Eyde og Norsk Hydro på Notodden. Eg er sjølv vaksen opp i Suldal der ein skipstunnel til Suldalsvatnet var trudd å love ei industriblomstring lik Chicago, inspirert av nabokommunen Sauda, kjend frå Kjartan Fløgstad sin Dalen Portland (2020) eller min føretrekte variant fjernsynsserien Vestavind. Kanskje Gjøvik ville blitt det nye Shanghai?
Diverre har religionar sjeldan slik teknologioptimisme og tiltru til menneska si skaparkraft (med somme uheiderlege unnatak). Store byggeprosjekt og ingeniørkunstar vitnar heller om hovmod og utfordrar gudar si makt. Tårnet i Babel, som ein kan seie hadde mykje fint med seg i at det samla heile verdas folk om eitt felles prosjekt, vart berre byrjinga på mykje vondt, og det var på dei mest avanserte, mekaniske venger at Ikaros flaug for nære sola slik at han styrta i havet og døydde.
Nei, ein skal bli ved sin lest og respektere skaparverket, og når eg les Simen sitt svar her, så verkar dette ikkje så surmaga som eg i utgangspunktet tenkte, men kanskje faktisk fornuftig. Frå Vestavind veit me jo at industrieventyr krev sitt, og fører med seg både kållekktiv, fråflytting og dialektkaos.