Den siste tiden har vi fått vite/bekreftet at konformitetspresset i Norge er sterkt, både under pandemier og på Tinder. Men kan man virkelig være lykkelig når man lever et liv helt identisk med alle andres?
Hilsen utskudd
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker
Alle som har vore ungdom kan vel minnes kor viktig det var å vere original og alternativ – så originale at me alle såg ut og tedde oss heilt likt. Likeins har sosiologar og antropologar lenge fortald oss at globalisering og kulturkontakt fører til mindre, ikkje større, mangfald.
Det same gjeld internett og sosiale medier. I staden for å skape nye eller alternative arenaar, fann UiA-kollegaer Stefan Fisher-Høyrem og David Herbert for nokre år tilbake at sosiale medier faktisk heller stadfesta eksisterande sosiale hierarki. I Kristiansand, som dei undersøkte, var det ikkje overraskande kyrkjelyd, natur og kjernefamilien som dominerte blant brukarane med flest følgjarar.
«Uten «likes» og kommentarer er du usynlig. Synlighet får du ikke uten konformitet. Man hører ofte om sosiale medier som et sted der alle kan møtes på lik fot. Men algoritmene gjør det umulig», uttalte Fisher-Høyrem til uia.no.
Ei liknande feiring av einsrettinga kan me òg sjå i ordensvesenet, som er viktig til dømes i buddhisme og kristendom. Her ligg vegen til frelse og eit godt liv i fellesskap, regelmessig livsførsle og fornekting av individet. Grovt sagt har alle same klede, gjer dei same aktivitetane, et same maten, har same meining og seier dei same bønene. Her er lukka nettopp det å leve eit liv heilt identisk med alle andre.
---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.
---
Samstundes syner mykje forsking på sekter og mindre religiøse grupper at grensa mot resten av verda er viktig for identiteten og sjølvforståinga. Innad er medlemmane kanskje like, men avstanden til andre er tilsvarande stor. Dette gjeld òg for nonner og munkar, der klede, livsførsle og bustad òg skil dei tydeleg frå samfunnet rundt. Til og med i Kristiansand fann Fisher-Høyrem og Herbert små rom i sosiale medier som var viktige for grupper som ikkje passa inn i standardskjemaet.
Så kanskje treng me begge delar, både folk me kan spegle oss i og folk me kan skilje oss frå. Ein gyllen middelveg mellom tilhøyrsle og fridom.
Heidi Holmen, helseforsker
Fra et helseperspektiv er kanskje et helt konformt liv målet, i alle fall om du spør de som er ansvarlig for helserådgivningen. Tiår med forskning har funnet ut hvilket kosthold som er å anbefale, at regelmessig mosjon er godt for både fysisk og psykisk helse, og at et helsevesen som er tilgjengelig for alle gir positive effekter på helsa. Om alle hadde fulgt de samme helserådene på samme måte - spist sunt og variert, mosjonert regelmessig og levd ganske så like liv med mål om god helse, så ville forutsetningene for lykke muligens vært bedre. Om ikke annet ville Bent Høie vært lykkelig.
Men dessverre finnes det ikke et forskersvar uten forbehold, kjære utskudd. For om man blir lykkelig av å ha god helse og leve et sunt og aktivt liv slik det kan se ut til at de Swix-kledde single på Tinder gjør, det er ikke sikkert. Vi kan vel alle kjenne på at en hverdag og et liv helt i tråd med gjeldende helseråd og uten usunne utskeielser kan være rett så utfordrende og slettes ikke det vi setter i sammenheng med en følelse av lykke. Trening i seg selv kan gi en kortvarig «rus» av endorfiner i etterkant som kan beskrives som en lykkefølelse – men om denne øker ytterligere dersom man deler treningen på Instagram eller ved et nytt Tinderbilde, det er uvisst.
Umiddelbart er det et nytt kunnskapshull som åpenbarer seg – er det sammenheng mellom grad av lykke og likhet i profilbilde på Tinder?
Om det enda er uvisst om det er sammenheng mellom Tinder-bilde og lykke, så er det gjort forsøk på å se om helse og lykke henger sammen. Helse blir gjerne målt i leveår, fordi vi ofte antar at friske folk lever lengre. Men en ikke helt uvesentlig faktor spiller inn i slike studier – og det er at man gjerne studerer mennesker i dels kontrollerte former. Man ser for eksempel på om nonner er lykkeligere og lever lengre enn andre. De både lever lengre og er lykkeligere, men de er også en gruppe som er særs lik hverandre. Men det er ikke umulig at de er lykkelige fordi de er lik hverandre – som Nils sier om tenåringer over – at de har funnet en tilhørighet, som i tillegg gir et helsemessig godt liv.
Det man derimot kan anta, er at trygghet er viktig for lykke – man ser blant annet på FNs lykkeindeks at høy grad av trygghet og frihet er viktige faktorer i et lands lykke. Kanskje er det frihet til å velge et liv så likt eller ulikt andre, og trygghet til å kunne velge dette uten negative konsekvenser som er det som virkelig betyr noe?
Stefka G. Eriksen, filolog og kulturhistoriker
Jeg er egentlig middelalderforsker, men har hatt gleden av å samarbeide med spesialister fra kognitive studier. Fra dem har jeg lært at når man standardiserer måten man oppfører seg på eller ser ut på, er det fordi vi mennesker trenger forutsigbarhet for å kunne forholde oss til hverandre i grupper. Når vi er ‘like’ hverandre, er vi mer forutsigbare for hverandre; når vi er forutsigbare, forstår vi hverandre bedre og føler oss tryggere; når vi er tryggere, føler vi større grad av tilhørighet, og det føles godt og det gjør oss lykkelige!
Men: De kognitive psykologene forteller også at behovet for å høre til ofte er i konflikt med et annet instinkt vi har, nemlig å være kreative, å komme på nye ideer, å finne på nye ting, det vil si å skille oss ut. Det er noe vi gjør kontinuerlig og instinktivt, og man trenger ikke å være en kognitiv psykolog for å vite at det kjennes veldig godt!
Det kan derfor virke som at den beste oppskriften for lykke er å ha en god, sunn balanse mellom konformitet og annerledeshet. Man skal være lik gruppen, men man skal være lik seg selv også. Klarer man ikke denne fine balansegangen, går det neppe bra!
Og for å gå tilbake til middelalderen: En av de største kulturelle nyvinningene i denne perioden var religionsskiftet. Det var ikke så lett verken for de som kom med ideen først, og heller ikke for de som var noe trege til å akseptere den.
I Norge var religionsskiftet, omkring år 1000, en politisk prosess. Helgener som Sankt Sunniva, Sankt Hallvard eller Sankt Olav mistet sine liv for å fremme denne nye ideen, altså å ikke være konforme med de hedenske gruppene. Samtidig må det jo sies at Olav Haraldsson, som senere ble Sankt Olav, torturerte og drepte mange av sine motstandere, som ville beholde sin hedenske tro.
Dette eksemplet illustrerer kanskje problemet med konformitet og annerledeshet veldig godt: De er alltid avhengige av hvem som ser. Om man er ‘lik’ en gruppe, vil man alltid være ‘annerledes’ i forhold til en annen gruppe. En ting er derfor sikkert: Det kan kjennes godt å være annerledes, å skille seg ut av gruppen og å være tro mot seg selv, men blir man for annerledes, blir man også mer uforutsigbar og båndene til gruppen blir færre.
Så svaret er ikke helt ulik det Nils kommer med: Å være helt lik alle andre garanterer kanskje ikke lykke, men risikoen for å miste livet blir mindre; å skille seg ut, derimot, kan øke lykkerusen, men det kan bringe med seg sosial utestengelse.
Lykke til med balanseringen!
Har du spørsmål til forskerne? Send til ukens@morgenbladet.no