Grådighetens forråtnelse

Teaterstykket Enron har premiere på Det Norske Teatret denne helgen. Teatret Vårt i Molde satte det opp i forrige uke, og stykket, som er skrevet av britiske Lucy Prebble, går for fulle hus i London. Enron-skandalen overgår det meste av finansiell akrobatikk og kapitalistisk råskap, der alle som skulle si nei, sa ja. Men det er ikke så lett å si nei når gud og profeten gir deg bukser med lommer som alltid er fylt med penger. Prebble forklarte til The Guardian at det var to ting som gjorde at hun ville skrive om Enron. Først og fremst inneholder historien alle elementer en teaterforestilling skal ha; det er bare et spill, en illusjon og et system av tro. Den andre årsaken var mer selvbiografisk, siden hele hennes familie er forretningsfolk.

Enron utviklet seg til et trossamfunn, der de ansatte til stadighet møtte de to store forbildene, styreformann og gud, Kenneth Lay, og toppsjef og profet, Jeffrey Skilling, på fellesmøter. Der forkynte de om stigende aksjekurs, om fremtiden i verdens mest visjonære selskap, i en pengebinge der de ansatte og deres familie kunne føle trygghet. Selvsagt investerte de ansatte i Enron, de la alle pensjonspengene i lommene til Lay og Skilling. Hvis du tror – tviler du ikke på gud. I de siste månedene før Enron-kollapsen solgte topplederne aksjer i panikk, mens de fortalte at Enrons krise var over. De ansatte kjøpte aksjer til spottpris i den tro at de gjorde en gullinvestering. Alt dreide seg om aksjekurs og personlig vinning i Enron. Kapitalismens råskap satt i kroppen til de ansatte. Ingen forsto at de var blitt lurt og var i ferd med å tape spillet før de fikk 45 minutter til å rydde kontorpultene sine 4. desember 2001. Styret trodde også på de guddommelige lederne. Så lenge aksjekursen fortsatte å stige, var det ingen grunn til å stille spørsmål. Lederne dyrket manndom og tiltrakk seg folk som likte å ta risiko. Skilling tok de utvalgte med på motorsykkelturer i Mexicos ørken. For å være utvalgt måtte du tro at profeten var en visjonær, for det var slik profeten likte å se seg selv.

Ettervirkningene etter USAs største konkurs i desember 2001 har ennå ikke gitt seg. Jeffrey Skilling soner en dom på 24 års fengsel. Kenneth Lay ble dømt til 45 års fengsel, men døde av hjerteattakk i 2006, før han startet soningen. Den største banditten, finansdirektør Andrew Fastow, ble dømt til ti års fengsel etter å ha inngått en avtale med påtalemakten. De gjorde seg selv og sine nærmeste søkkrike, og stjal pensjonen fra ansatte og småsparere etter å ha gamblet og sløst bort over 100 milliarder kroner. Å jobbe i Enron betød å berike seg selv. Fastow var ikke kvalifisert for jobben som finansdirektør, men da hans metode for å gjemme alle tap ble kjent for toppsjefen Skilling, ble han fort utnevnt til den prestisjefylte jobben. Fastow brukte den til å fylle sine egne bankkontoer i USA og på Caymanøyene. Da svindelen ble avslørt, viste det seg at Fastow hadde forsynt seg med 360 millioner kroner, provisjon for å skjule giganttapene i Enron. I tillegg kom ordinær lønn og bonuser i 100-millionersklassen.

Første steg mot undergangen skjedde på midten av 1990-tallet, da Jeffrey Skilling bestemte at regnskapet skulle føres på fremtidsmåten – mark to market. Det vil si at kontrakter som ble inngått, ble bokført som tjente penger. Enron bestemte selv hvor mye de skulle tjene på hver investering. Det var jo bare et stykke papir. Fastows store genistrek var å opprette over 100 ulike investeringsfond. De største fondene kalte han opp etter kona og barna (Lea, Jeffrey og Michael), LJM1 og LJM2. Andre fond fikk navn fra Star Wars, som Chewco, Jedi og Raptor. Hver gang et tapsprosjekt ble overført fra Enron til LJM, trakk Fastow provisjon til seg selv. Opptil ti millioner kroner kunne han gi seg selv for en verdiløs transaksjon. Han var jo tross alt direktør for LJM og finansdirektør i Enron. Han satt midt i pengesekken, og ingen stilte spørsmål.

Og Enron var full av elendige investeringer. Kurt Eichenwald beskriver flere av dem i boken Conspiracy of Fools: A True Story. Enron skulle for eksempel gjøre store penger på å selge vann. Senere ble det gjort forsøk på å selge vær. Selskapets vanndivisjon ble kalt Asurix. I 1999 kjøpte Asurix det argentinske statseide vannforsyningsselskapet AGOSBA (Administracion General de Obras Sanitarias Buenos Aires), som var verdsatt til 333 millioner dollar. Asurix betalte 438,6 millioner dollar. Da handelen var i boks reiste en delegasjon fra Asurix/Enron til Buenos Aires for å ta over firmaet. Enron-teamet møtte tomme lokaler – et kontorbygg herjet av hærverk, alt av datamaskiner og materiale var robbet, alle ansatte hadde forduftet og det fantes ingen adresselister over kundene. Argentina-miseren skjedde kort tid etter at Enron hadde betalt 1,5 milliarder dollar for det sjette største energiselskapet i Brasil, Elektro Eletricidade e Servicos S.A. Etter en lukket budrunde vant Enron. Nest høyeste bud var 750 millioner dollar.

Grådigheten hadde ingen grenser i Enron. Avlønningen var prestasjonsbasert, og spesielt energimeglerne på gulvet kunne få enorme bonuser. Selv om det var mye penger i omløp i Enron, forsvant det meste i bonuser til toppfolkene og i en uendelig rekke av feilinvesteringer. Enron sto bak energikrisen i California i 2000 og 2001. Meglerne i Enron manipulerte kraftforsyningen til delstaten. De førte store energimengder ut av staten for så å selge det dyrt tilbake. Ble prisene for lave, tvang de kraftverk til å stenge i perioder for å drive prisene opp. Jeffrey Skilling og Kenneth Lay hadde neppe oversikt over hvor omfattende manipuleringen var, men registrerte at pengene strømmet inn og lukket øynene. Men hvordan kunne dette skje?

Under studiene på Harvard ble Jeffrey Skilling spurt av en professor om hvorvidt han var smart. «I'm fucking smart,» svarte Skilling. Så smart var han at han sørget for at Enron råtnet fra toppen. Han bygget opp et prestasjonssystem, der det å tjene penger var den eneste verdien som ble vurdert når ledelsen satte karakterer på de ansatte og fordelte bonuser. Det ble gjort under en gigantisk seremoni hvert år, der de vellykkede fikk stå på scenen og sole seg i glansen fra Skilling og Lay. Skilling var darwinist og mente at bare de sterkeste skulle verdsettes, og at bare de kunne bringe Enrons aksjekurs inn i himmelen. Statoil skal også sette karakter på sine ansatte, ifølge en avsløring i Teknisk Ukeblad i desember i fjor. Kanskje ledelsen i Statoil burde studere fenomenet Enron før selskapet sender ut karakterboken. Det er en klar sammenheng mellom testosteron og evnen til å ta risiko/sjanser. Skilling valgte å ha risikovillige folk rundt seg, og en spillekultur dyrker slike mennesker – det er ikke virkeligheten. De levde i en illusjon og så seg selv som uovervinnelige. Avgjørelser om investeringer opp i 20-milliardersklassen ble avgjort etter korte samtaler mellom Skilling og Lay. Styret ropte halleluja.

Revisorfirmaet Arthur Andersen fakturerte Enron med seks millioner kroner hver uke – 312 millioner kroner årlig. Skilling ga klar beskjed da han trengte en revisorgodkjennelse på mark to market-metoden: «Godkjenn, eller dere mister oss som kunde.» I månedene før Enron gikk over ende ble Houston-kontoret til Arthur Andersen beordret til å makulere alle papirer som berørte Enron. I løpet av én dag, 23. oktober 2001, ble over ett tonn papirer makulert. Arthur Andersen ble tiltalt og dømt, mistet alle kundene og ble nedlagt. 18 000 mennesker mistet jobben over hele verden. Styret i Enron var informert om Fastows svindel, men de forsto den ikke. De hadde godkjent at Fastow skulle forvalte alle fondene ved siden av jobben som finansdirektør. Fastow sørget også for at han hadde lojale medarbeidere – eller han kjøpte seg lojalitet. Når han trengte hjelp, ba han om at vedkommende investerte 5000 dollar i et fond han kalte Southampton, som så fikk en million dollar inn på konto etter et par uker. Etter en slik vellykket investering, stiller du ikke spørsmål. Når Lucy Prebble legger inn litt sang og dans i teaterforestillingen, er det kanskje like godt, for det krever litt fantasi å forstå hvordan dette var mulig.

Børre Haugli

morgenbladet