Håndtering av diktaturer

Per Sandberg har vært skjødesløs. Han skulle ha meldt fra til regjeringen før han reiste på ferie til Iran. Han skulle ikke ha tatt med jobbtelefonen. Han skulle ha klarert deltagelsen på feiringen av revolusjonsdagen ved den iranske ambassaden. Han skulle ikke ha bagatellisert egne feil i etterkant. Men norske myndigheter har begått verre unnfallenheter overfor religiøse diktaturer den siste uken.

Mye av kritikken mot Sandberg de siste dagene er berettiget. Men diskusjonen om ferieturen hans er blitt en diskusjon om Norges forhold til Iran, der det kan virke som det viktigste er å kaste de verste besvergelsene over det iranske styresettet. Der får mange av Sandbergs kritikere svingdøren i fleisen.

USA har denne uken formelt gjeninnført sine økonomiske sanksjoner mot Iran, og forsøker å presse Europa til å følge etter. EUs svar har vært tydelig og prisverdig: En oppfordring til europeiske selskaper om å handle mer med Iran, med muligheter for økonomisk støtte for dem som blir rammet av USAs boikott. Norge har fulgt EU, og logikken bak den norske politikken er tydelig og uttalt: Mer, ikke mindre, kontakt er veien å gå om en ønsker å påvirke iranske myndigheter til å stanse sitt atomprogram og bli mindre undertrykkende mot egne borgere.

Da er det ikke åpenbart feil at en norsk statsråd deltar på et arrangement ved den iranske ambassaden, selv om det selvfølgelig ikke skal være opp til fiskeriministeren å bestemme norsk utenrikspolitikk på egen hånd. Det er heller ikke galt å reise på ferie til Iran. Tvert om, å se landet med egne øyne utenfor rammene av en offisiell reise og oppdage at virkeligheten er mer sammensatt enn det kan virke som hjemmefra, bør være en svært nyttig erfaring. Ikke minst for en statsråd.

Mens hele Norge har snakket om Per Sandberg, kjæresten hans og Iran, har Saudi-Arabia fortsatt å arrestere menneskerettighetsaktivister. Canadas utenriksminister reagerte spesielt på arrestasjonen av Samar Badawi, søsteren til aktivisten Raif Badawi, hvis familie bor i Canada. Hun krevde at Badawi ble løslatt. Saudi-Arabia svarte med en voldsom diplomatisk motoffensiv: Den kanadiske ambassadøren er utvist, all handel er stanset, saudiarabiske pasienter ved kanadiske sykehus er flyttet til andre land og alle saudiarabiske studenter i Canada, rundt 12 000, blir kommandert ut av landet.

Den saudiske reaksjonen er ute av alle proporsjoner, og en skulle tro Canada ville få unison støtte fra sine allierte. Men fra USA og Storbritannia har det vært stille. Også fra Norge. Utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide sier riktignok i et intervju med NTB at Norge «jevnlig tar opp menneskerettighetssituasjonen» med landets myndigheter. Men hun vil avvente mer informasjon før hun eventuelt støtter Canadas konkrete krav om at Badawi løslates.

Hun bør ikke vente lenge. At norske myndigheter lar Canada stå alene og dermed lar Saudi-Arabia forsøke å true sine kritikere til taushet, er langt mer opprørende enn at fiskeriministeren har vært på ferie i Iran uten å si fra på forhånd.

IAI