Hets og trusler gjør jobben verre – men det er verdt det, skriver Lan Marie Nguyen Berg.

For tre år siden hoppet jeg ut i det ukjente. Som en av mange politisk uerfarne og engasjerte mennesker valgte jeg å stille til valg for et parti. Akkurat nå står mange unge mennesker overfor det samme valget. Partiene har begynt prosessen for å lage lokale lister, nominere tillitsvalgte og spore opp nye talenter. De som lurer på om de skal ta spranget, vil trolig ha et verre inntrykk av politikken enn jeg hadde i november 2014. De har sett tonen i kommentarfeltet, og kanskje lest at fire av ti topp-politikere har mottatt trusler, og at én av ti har vurdert å trekke seg. I tillegg får de med seg at mange partier har sviktet i møte med trakassering og overgrep i egne rekker.

Forrige torsdag var jeg på utdelingen av Zola-prisen for sivilt mot. Prisen er oppkalt etter Émile Zola, som rystet Frankrike med sitt engasjement for den jødiske offiseren Alfred Dreyfus, som ble utsatt for et antisemittisk justismord. I år gikk prisen til Sumaya Jirde Ali, som i løpet av et kort år er blitt en kraftfull stemme i norsk offentlighet. Bare 20 år gammel har hun rukket å havne i direkte konflikt både med Sylvi Listhaug og med en armé av aggressive nettroll. Sumaya sprenger de fleste barrierer. Hun har somalisk bakgrunn og kler seg i hijab, men oppfyller ingen av fordommene folk kan ha mot muslimske minoritetskvinner. Som poet og spaltist har hun både utfordret rasisme og fordommer mot minoritetsnordmenn, og om krav og press internt i minoritetsmiljøer.

Sumayas tale var sterk. Hun fortalte hvor mye det har kostet henne å heve stemmen. Om falske nyhetssider som har drevet kampanje mot henne. Om hvordan hun har mottatt utallige former for hets, rasisme og sexisme. Om mannen som sendte henne et bilde av et barberblad og fortalte at han skulle skrelle av henne den svarte huden. Om alle som protesterte da hun ble kåret til «årets bodøværing». Og om hvordan hun følte seg som en sviker når hun anbefalte andre unge minoritetsnordmenn å engasjere seg, fordi hun visste hva de kunne bli utsatt for.

Men hun fortalte også om hvorfor det var verdt det. Om minoritetsungdommene som fortalte at de ikke visste at «sånne som dem» kunne skrive bok, og om majoritetsnordmenn som fortalte at hun hadde åpnet øynene deres. Og om gleden ved å hjelpe en nyankommet flyktning med å finne et nytt ord. «Jeg fortsetter ikke på tross av hatet, men på grunn av kjærligheten», sa hun.

Hvis Sumaya hadde visst hva kostnadene ville være for å engasjere seg, hadde hun da turt å skrive sitt første avisinnlegg som 19-åring? Jeg har ikke spurt henne, men jeg kan svare for meg selv. Hvis jeg hadde visst hva det ville koste, ville jeg nok takket nei for tre år siden. Jeg visste ikke den gang at jeg var i stand til å tåle det. Jeg visste ikke den gang om det ville være verdt det. Naiviteten fikk meg til å ta et valg jeg er glad for at jeg tok. Men hvor mange vil la være å ta spranget denne gangen?

Metoo og debatten om hets og trusler avslører store barrierer, både skjulte og synlige, som gjør samfunnet trangere og fattigere. Vi vil aldri få vite hvor mange kronikker, dikt og bøker som aldri ble trykket, hvor mange sanger som ikke ble sunget, hvor mange politiske talenter som aldri turte å stille til valg, hvor mange som aldri turte å rekke opp hånden, eller hvor mange som stille trakk seg ut, når det ble for tøft.

Men vi vet at vi kan gjøre det bedre. Oppgjøret både med hets, trakassering og overgrep løses ikke med et pennestrøk. Det løses med millioner av pennestrøk. Med dialog, debatt og konfrontasjoner. Metoo har vist at ukultur kan konfronteres og motarbeides. Det må vi også gjøre i møte med ukulturen som gjør at hets og hat flommer inn i kommentarfelt og innbokser når en 19 år gammel kvinne tør å heve stemmen.

Jeg har fått mye oppmerksomhet for hets og trusler, men jeg ønsker ikke å være noe eksempel til skrekk og advarsel. Jeg håper du som nå sitter og lurer på om du skal sende inn leserinnlegget ditt, skrive statusoppdateringen, publisere diktet, eller si ifra til en nominasjonskomité at du ønsker å bli tillitsvalgt, ikke lar deg skremme bort. Hets og trusler gjør jobben vanskeligere, men det veies opp av gjennomslag, glade tilbakemeldinger og følelsen av at det er mulig å endre verden til det bedre. Det er verdt det.

Lan Marie Nguyen Berg

Oslos byråd for miljø og samferdsel (MDG)