Kan det skje her?

Rikets tilstand: Tre scenekunstnere og et teater siktes av politiet. Et norsk regjeringsparti foreslår, på kommunenivå, å fjerne den økonomiske støtten som en passende sanksjon. Statsministeren rykker ut og kritiserer kunstnerne, og hun vil ikke gå tilbake på kritikken.

Hva er dette uttrykk for? Det er åpenbart statlig maktmisbruk. Men dette er jo det åpne og demokratiske Norge, så det hele skyldes vel misforståelser? Klønete politiarbeid, noen få løse kanoner i politikken, altså egentlig bagateller?

I denne ukens avis forteller Morgenbladet om en foruroligende utvikling i Europa. Vi har kartlagt de lovendringene som utfordrer demokratiet i land etter land.

Kartleggingen viser lover som begrenser forsamlingsfrihet, øker maktkonsentrasjonen eller skal regulere folkets moral. Lover som vil innskrenke ulike typer ytringsfrihet – kunstnerisk frihet, blant annet – er viktige barometre i undersøkelsen.

Spørsmålet er så hva alle lovendringene i sum skal kalles.

Når ordet fascisme kommer opp, er det alvor. Det krever en faktaorientert tilnærming. Ytre høyre-populister nærer seg i stor grad på lemfeldige fakta og sveipende utsagn om trusselen fra minoriteter. Å kontre med spekulativ motretorikk – hitling, brunbeising og sammenligninger med mellomkrigstiden – virker mot sin hensikt. F-ordet kan sitte for løst, men kartlegginger av den typen Morgenbladet trykker denne uken, reiser et dilemma. For hva skal man da kalle de faktiske endringene? De som ikke bare skjer i den politiske retorikken, men i statenes grunnvoller, selve konstitusjonen? Kan F-ordet fungere som en ren faktabeskrivelse?

I Morgenbladets gjennomgang når ikke Norge på listen. Vi er ikke blant «verstinger» og heller ikke blant stater i faresonen. Norge er demokratisk robust. Men samme undersøkelse viser at Norge er en del av Europa – og at statlig maktbruk også her kan presse enkeltmenneskers rettssikkerhet.

Rettsforfølgelsen av Ways of Seeing, om enn kortvarig, er det ferskeste eksemplet. Friskt i minne er også Per Willy Amundsens (Frp) forslag om å stanse barnetrygd etter barn nummer tre. Forslaget var utformet universelt, men begrunnet i segregering: Antallet fødsler blant innvandrere skulle holdes nede. Vi husker også at Sylvi Listhaug som justisminister foreslo å sette Den europeiske menneskerettighetskommisjon (EMK) til side, hun ville sende asylsøkere som ikke ville forlate landet inn på lukkede mottak. Deler av EMK er implementert i Grunnloven, men Listhaug mente likevel at «sikkerheten til norsk befolkning» måtte gå foran loven.

Alle disse eksemplene kan sees som forpostfektninger, der samtidens autoritære politikere tar prøvende skritt mot det norske lovverket.

Til nå er norske angrep på våre demokratiske institusjoner stanset av institusjonene selv. At politiet til slutt frafalt siktelsen mot Ways of Seeing, og at hele offentligheten – med regjeringen som et besynderlig unntak – slo ring om kunstnerne, er et godt eksempel. Men angrepet på teateret og vår europeiske gjennomgang forteller også at vi er demokratisk sårbare. Det tar kortere tid å rive ned et demokrati enn å bygge det opp.

LL